• EMNER:
  • PUBLISERT:
    lørdag 16. feb 2013
  • AV:
    Redaksjonen

Med språket som sminke

Rekordhøye oljeinvesteringer, tjæresand og planer om utvinning i Lofoten og Arktis begrunnes stadig vekk med at verden trenger mer energi. «Utviklingslanda si auka tilgang på norsk energi vil vere med på å betre levekåra og trekkje millionar ut av fattigdom», uttalte Ola Borten Moe nylig. Statoil-direktøren ordlegger seg i lignende vendinger. Det rare er ikke at politikere og næringslivsledere prøver å snakke bort sine egentlige motiver. Det rare er at vi liker å høre på slikt tull, skrev sosiologen Erling Dokk Holm i Dagbladet for et år siden. Vi har fått tillatelse fra ham til å publisere kronikken på nytt her.

«Newspeak»

Olje- og energiminister Ola Borten Moe er den norske statsråden som er mest opptatt av de fattige. Hver gang han åpner munnen er det for å formulere setninger som: « … vi er nødt til å møte verdens fattigdoms- og sultproblem samtidig som vi løser klimautfordringene» eller «Skal vi klare å skape den økonomiske veksten som må til for å utrydde fattigdom og brødfø en økende befolkning, kreves det en økning i energiproduksjonen.»

Helge Lund, direktør i Statoil, bader jevnlig i samme typen argumenter. Det handler om å hjelpe de fattige, og på en måte er det vakkert: Et knippe norske politikere og næringslivsledere har fått det for seg at de er idealister som kjemper for de aller fattigste på denne kloden. De har kanskje rent formelt noe annet fore, men reelt sett så er det de fattige det handler om.

På en annen måte er det bare absurd: De mener neppe det de sier, men i jakten på moralsk høyverdig argumentasjon tar de språket som gissel. George Orwell skrev beskt og presist om denne metoden, han kalte det newspeak. I romanen «1984» er det nettopp språket som demonteres, sannhetsgehalten i setningene snus opp ned, og slik blir det til at «krig er fred og fred er krig».

«Bullshit»

Den amerikanske filosofen Harry Frankfurth skrev for noen få år siden en liten bok med den presise tittelen «On Bullshit». Etter hans definisjon er bullshit verken løgn eller sannhet, men noe hinsides disse begrepene. Han hevder at mange politikere og mennesker med et offentlig ansikt bevisst søker å bryte ned språkets innhold. De kan si ting som man vet er tull – bullshit – men de gjentar det hver gang de har anledning, og de gjør det med så sterk overbevisning at offentligheten til slutt begynner å tenke at argumentet er akseptabelt. Ifølge Frankfurth vil en bullshitter være kjennetegnet av at han: « … does not reject the authority of the truth, as the liar does, and oppose himself to it. He pays no attention to it at all. By virtue of this, bullshit is a greater enemy of the truth than lies are.»

Slipper unna med det

Hvis Helge Lund i Statoil hadde ment det han sa, at skjebnen til de fattigste var det viktigste for Statoil, ville sannsynligvis selskapets satsinger vært helt annerledes, og hvis Ola Borten Moe hadde hatt et troverdig engasjement for fattigfolk i utviklingsland, ville han ha lagt om både energi- og jordbrukspolitikken. Lund og Borten Moe vet at de fattigste taper mest på klimaendringene, påstanden om at man pumper opp norsk olje og gass for å hjelpe dem, virker derfor noe søkt – for å si det mildt. Dessuten er mer – og ikke mindre – fattigdom et sannsynlig resultat av klimaendringene. Det er i alle fall et utbredt standpunkt hos dem som forsker på problemstillingen.

Det besnærende med «av hensyn til de fattigste»-argumentet er at det har noe ved seg som er sant. Det er riktig at energitilførsel er viktig for vekst og velstand, men siden det er ytterst diskutabelt om fossile brennstoff gjør verden til et bedre sted for de fattige, må man redigere virkeligheten ekstremt sterkt. Alt som ikke passer inn i argumentene, må lukes ut.

Grunnen til at Lund, Borten Moe og en haug andre folk i deres posisjoner bruker slike argumenter er sannsynligvis fordi: De innbiller seg at propagandaen er god og effektiv. De tror at folk nikker bifallende og tenker at «dette er sannelig et godt argument». De møter liten motstand. Til tross for at NRK og mange andre norske aviser er godt utrustet med kritiske journalister, så slipper fortsatt folk i maktposisjoner unna med svada. Journalistene er rett og slett ikke gode nok. 

Men det er også noe mer som utfolder seg, og det er at spenningsforholdet mellom enorme naturressurser og ønsket om å være anstendig begynner å bli synlig som en helt spesiell form for angst; angsten for at virkeligheten også består av interessemotsetninger.

Den norske statens credo

Som nasjon og som enkeltmennesker har vi podet inn i språket en desperat og automatisk optimisme; det finnes ingen konflikter! Bare muligheter! Innerst inne vet vi utmerket godt at den enes brød svært ofte er den andres død. Noen ganger skapes fattigdom og elendighet ved at de rike blir enda rikere. Men vi takler det ikke. Derfor må vi vri på språket.

Det er dette som er den bitte lille søkkrike statens credo: Vi må kunne kombinere alt, ikke minst grisete ressursutnyttelse med høyverdig moral. Vi eksporterer stadig mer våpen og mekler fred der det er mulig, pumper opp maksimalt med olje og snakker om å redde klimaet, lar det være laksemerder i nesten hver eneste fjord og messer om biologisk mangfold og bærekraft. Vi glatter over alle konflikter. Vi nekter for at de finnes.

Det er en sykdom på nasjonalt mentalt nivå, men ennå har ingen stanset dette toget av selvskryt og smiger, alle smiler, alle nikker, ordene er store, virkeligheten er sminket og vi gråter oss ikke i søvn engang. Vi bare leter etter mer fantastiske, optimistiske måter å hjelpe de fattige på. Måter som bare eksisterer i språket. Det har bare så vidt begynt. 

Spre kunnskap –
del denne saken!