Verden blir varmere med nye hetebølger. Det er ikke skjebnebestemt, minner biskop emeritus Atle Sommerfeldt om. Klimaproblemene er menneskeskapte, derfor kan vi handle, og bidra til håp om at vi i fellesskap kan ta vare på skaperverket. Kirken må også bidra til at kunnskapen om klimakrisen blir kjent og anerkjent, skriver han.
Vi har nettopp feiret skaperverkets dag og igjen blitt minnet om hvordan menneskelig aktivitet skaper så store klimaendringer at både menneskers levekår og naturens mangfold trues.
Mange av oss kan identifiser oss med den skriftlærde som spurte Jesus om hva som må til for å arve evig liv. I en kristen tradisjon begynner det evige liv her og nå. Jesus viser ved å fortelle liknelsen om Den barmhjertige samaritan at nestekjærlighet er nøkkelen til å forstå hvordan det evige liv skal leves i vår verden.
Hva skal vi gjøre med all kunnskapen vi har om tilstanden i skaperverket og konsekvensene det får for menneskene og naturen?
I den kristne tradisjonen helt fra St. Benedikt gis vi tre grunnleggende handlingsalternativer: Bønn, arbeid og søking etter kunnskap.
Vi ber. Hver eneste søndag ber vi om hjelp til ansvarlig forvalting av skaperverket, bønnen som lovsang lever i mange salmer som har fått nye perspektiver i lys av dette vi nå står midt oppe i. Vi feirer mange gudstjenester der situasjonen i skaperverket er tema. Bispemøtet uttalelse «Guds skaperverk – vårt hjem» fra 2021 hjelper oss til å se sammenhengen mellom den virkeligheten vi kan observere og liturgiens og troen virkelighet.
Vi søker og deler kunnskap. Vi har en stor utfordring i å bidra til at kunnskapen om klimakrisen og dens konsekvenser blir kjent og anerkjent av befolkningen i Norge. Det er nesten ikke til å tro at 25% av oss tviler på om menneskelig aktivitet er en helt vesentlig årsak til klimaendringene vitenskapen observerer. Vi må ta i bruk det omfattende materiale og mange arenaene vi har for læring av barn, ungdommer og voksne og intensivere bibelstudiene om skaperverket og vårt forvalteransvar.
En ny generasjon folkeopplysere har gitt oss god hjelp i å få det elementære kunnskapsgrunnlaget vi trenger. Hauk Are Filed, Julie Maria Følstad og Juli Malene Fusdahl er alle født helt på slutten av forrige århundre og har på Z-forlag gitt ut boken «En klimabok du orker å lese» Boka er basert på erfaringene fra mer enn 1000 foredrag om klima og gir det de selv kaller et «kræsj-kurs om klima. Det har de lykkes med i et enkelt og presist språk og med kilder tilgjengelig for dem som trenger det.
Det går for sakte med arbeidet for å redusere klimautslippene og finansiere fattigere lands klimatilpasninger. Norge, under skiftende regjeringer, anerkjenner utfordringen og målene, men fremgangen ikke minst i Norge går for sakte, også sammenliknet med våre naboland. Mange av oss strever med å holde motivasjonen oppe for de små tiltakene hver og en av oss gjør når de store grepene uteblir. Det er rett og slett et behov for oss å øke handlingsalternativene. Vi trenger handlinger som styrker motivasjon og bevissthet. Fordelen med handlinger er at de kan gjøres selv om vi ikke overskuer hele det vitenskapelige bildet om kimaendringene eller om vi tviler på både det ene og det andre.
Etter «kræsj-kurset» om klima gir de unge folkeopplyserne en vifte av presise, og gjennomførbare handlingsalternativer på hver av de store utfordringene politkerne og vi alle kan velge blant. I oppkjøringen til høsten kommunevalg gir boka mange utfordringer også til lokale politikere om hva de må og kan gjøre for å håndtere klimakrisen og bidra til den globale kampen for å nå 1.5 graders målet.
Sammen med ressursmateriale fra Norges kristne Råd, Kirkens Nødhjelp, Den norske kirke, og flere internasjonale nettverk knyttet til ulike konfesjoner og økumeniske organisasjoner er tilfanget på ressurser både for kunnskap, for bønn og for arbeid i form av handlingsalternativer omfattende og lett tilgjengelig. Vi er ikke alene og Guds kirke handler sammen med andre religiøse fellesskap og mange samvittighetsfulle mennesker og organisasjoner over hele verden.
Hva skal vi gjøre? Følge eksempelet til samaritanen og handle til fordel for en såret jord og en sårete menneskehet. Klimaendringene er i all hovedsak menneskeskapt, derfor kan vi gjøre noe med det. Det er et håpstegn – og en utfordring til å være håpsbærer.
Fint at Kirken i sin forkynnelse vektlegger klimaendringene og de utfordringer de representerer for hvert enkelt menneske; det gjelder livsførsel, livsstil og forpliktelser overfor fremtidige generasjoner og dem i utviklingsland som idag rammes av global oppvarming. Ellers husker jeg fra bibelhistorien på folkeskolen at vi lærte om nøysomhet; i betraktning av de konsekvenser vårt forbruk har i et klimaperspektiv, bør vi bli oss bevisst verdien av den dyden.