Hvem har makt?

  • EMNER:
  • PUBLISERT:
    mandag 12. jun 2023
  • AV:
    Redaksjonen
hvem har makt
Klimautvalget 2050 har nylig gitt ut rapporten «Hvem har makt i klimapolitikken?» De folkevalgte – eller særinteressene?

Det skorter ikke på ambisjoner og høye mål i norsk klima- og miljøpolitikk. Problemet er gjennomføringsevnen. Miljømyndighetene vil, men synes å mangle det som skal til for å sikre en stø, samordna styring. Til syvende og sist handler kampen for en bærekraftig framtid om hvem som har makt til å sette kurs og gjøre strategiske valg.

MENS DET ENNÅ ER TID:
Makt og styring til å løse klimakrisa og naturkrisa samtidig

Sigmund Hågvar, Halfdan Wiik, Sigrid Nesje
medlemmer av Besteforeldrenes klimaaksjon

Norge har forplikta seg internasjonalt til å bidra å løse både klimakrisa og naturkrisa. Hver for seg er krisene alvorlige og vanskelige. Enda mer krevende er det å se de to krisene i sammenheng. De griper nemlig inn i hverandre. Helt kort kan vi si det slik: Det er ikke nok å stabilisere klimaet dersom økosystemene kollapser og naturens økosystemtjenester svikter. Å redde natur er et viktig klimatiltak, siden fungerende natur tar opp klimagassen karbondioksid. Men naturen kan heller ikke reddes, og menneskers helse ikke beskyttes, uten at klimaet stabiliseres.

I dag har vi så dårlig grep om begge krisene at de forsterker hverandre. Vi må snu situasjonen slik at tiltak for den ene krise bidrar positivt til den andre. Reduserte utslipp vil være mindre skadelig for naturen, og bevaring av natur forsinker klimaendringene. Men for å få til dette, må det settes makt bak. Det er nødvendig med en politisk kommandostruktur som klarer å omsette internasjonale forpliktelser til konkret handling. Samtidig må vi få med næringslivet, som i stor grad lever sitt eget liv basert på fortjeneste.

Denne problematikken er nå satt på dagsorden av Klimautvalget 2050, som nettopp har gitt ut rapporten «Hvem har makt i klimapolitikken?» I en kronikk i Aftenposten 21. mai skriver forskningsleder ved Fridtjof Nansens Institutt, Lars H. Gulbrandsen, bl.a. at «mens sektorinteressene har makt til å oppnå sine mål, har ikke Klima- og miljødepartementet (KLD) makten til å overstyre sektorpolitikken. KLD ble aldri et overordnet departementet etter modell av Finansdepartementet. Dette til tross for at ambisjonene har vært der siden departementet ble opprettet i 1972. Mye av den sektorovergripende styringsmakten ligger hos Finansdepartementet, spesielt gjennom departementets ansvar for statsbudsjettet.»

Spørsmålet er stadig: Hvem skal styre oss inn i en trygg fremtid? Det kan ikke overlates til næringslivets eller markedets krefter, det sier seg selv. Og dersom heller ikke KLD, eller regjeringen, som skulle ha «reell makt», klarer det, seiler Norge inn i framtida med sterkt preg av «business as usual». Ungdommen har for lengst sagt fra – og brølt – at de ikke vil dit vi er på vei. Vi besteforeldre har brølt vi også. Det både unge og eldre ber om er mer styring: Grip rattet for en stø, samordnet kurs for klima og natur! Men husk: Er det for mange hender, hver med sine motiver, blir det ingen reell styring.

Det er et akutt behov for å forsterke kommandostrukturen i natur- og miljøvernet. Et første skritt må være å gjenreise det miljøverndepartementet vi fikk i 1972, og som Bratteli-regjeringa og verdens første miljøvernminister, Olav Gjærevoll, bygde opp. Hans mest virksomme hovedgrep var å overføre planavdelinga fra Kommunaldepartementet til Miljøverndepartementet. «Det vil ikke være grunnlag for et handlekraftig Miljøverndepartement med mindre det sentraladministrative ansvaret for planleggingen etter bygningsloven legges til departementet», het det i proposisjonen. Målet var å få en kunnskapsbasert og sektorovergripende forvaltning av de norske naturressursene.

Ti år senere ble dette fulgt opp gjennom opprettelsen av egne miljøvernavdelinger hos fylkesmennene. Og på 1990-tallet fikk kommunene øremerka midler for å ansette miljøvernledere. Det var et forsøk på å bygge en sammenhengende miljøforvaltning, – et system som i dag er bygd ned igjen, og fratatt muligheter og myndighet. Det har vært en bevisst og villet politikk. Noe av det første som skjedde i 2013 da Solberg-regjeringa overtok, var at Gjærevolls reform ble reversert, og planavdelinga igjen gitt Kommunaldepartementet. Deretter ble også statsforvalternes myndighet vingeklippet. De er statens forlengede arm og skal veilede og kontrollere kommunene i deres klimatiltak og langsiktige arealforvaltning. I dag står de fleste kommuner dessuten uten kompetente miljøvernledere som kan tenke økologisk og langsiktig.

Ap/Sp-regjeringen har dessverre videreført denne linja og denne politikken. Den tapende part er både klimaet, naturen og de framtidige generasjoner. Men det er ennå ikke for sent – hvis man virkelig vil ta innover seg at vi står midt i en global naturkrise og klimakrise. Vi må tenke stort, vi må tenke makt, og vi må styre med faste grep. Vis oss hva slags store grep dere har tenkt å ta, kjære politikere. Ikke i 2030 eller 2050. Men her og nå! Mens det ennå er tid! Det dreier seg om hvem som skal ha makt til å forme vår felles framtid.

Spre klimavett,
del denne saken!

1 kommentar

  1. Tone Toft | 12.06.2023

    Veldig bra, lærerik og klargjørende tekst.
    Nå forstår jeg hvorfor det ikke nytter å ta kontakt med Klima og Miljødepartementet i saker som angår natur, miljø og klima. De har rett og slett ikke makt… slik de hadde tidligere.
    At areal- og reguleringssaker ligger hos Kommunaldepartementet merkes godt. Det er urovekkende å oppleve at her er det kommuner som ønsker utbygging, næring og vekst som vinner frem. Naturen og økosystemene har ikke en sjanse. Det er skremmende.
    Jeg har vært og er aktiv i motstanden mht. store utbyggingsprosjekter her på Helgeland ( vindkraft, lakseoppdrett på land og gruvedrift) – og erfarer at Næringsdepartementet og OED har utrolig stor makt, og det er tvilsomt at saksbehandlerne i det hele tatt leser alle høringer de mottar som angår tap av naturmangfold, økosystemtjenester og dokumentert klimaforverring. I tillegg er mangelen på kunnskap og kompetanse stor.
    Jeg tenker at Klima og miljødepartementet må få en fornyet maktposisjon tilpasset tiden vi lever i – og aller helst en minister og saksbehandlere som har tilstrekkelig kunnskap til å fylle stillingen.
    Det vi egentlig trenger er et Naturdepartement som tar naturen på alvor. I tillegg er det et skrikende behov for en endring i Naturmangfoldloven. Jeg foreslår følgende:
    § 1. I utgangspunket er all natur vernet. (fredet)

    Det innebærer at i alle areal, regulerings og utbggingssaker skal naturverdier, økosystemer og klimahensyn utredes og konsekvensutredes før beslutninger tas.
    Naturens og økosystemenes livgivende tjenester må vektlegges før spaden settes i jorda – og utbyggere med sine klare profittmål og Grønnvasking får tilgang.
    Men jeg sier det igjen slik jeg har gjort utallige gang:
    Så lenge vi har et markedsliberalistisk system som prioriterer vekst og forbruk så har vi ikke en sjanse til å klare den globale klima og naturkrisa. Det må en systemendring til når det gjelder økonomi. Det vil si at vi må forsøke å jobbe frem et samfunn hvor andre verdier enn økonomisk vekst gjelder. Det såkalte Grønne skiftet har ført til en eskalering når det gjelder vekst med påfølgende enorme naturtap og utslipp. Det er mye å ta tak i.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*