Sannhet og realitet

  • EMNER:
  • PUBLISERT:
    onsdag 21. des 2022
  • AV:
    Redaksjonen
anders johansen musehagen
En uvanlig vinterdag i Bergen: Anders Johansen på terrassen over den gamle Muséhagen på Universitetet. Foto: H Wiik

Vi står overfor en krise. Et stadig varmere klima som truer oss selv og mange andre arter, på hele kloden. Alle ansvarlige er dypt bekymra. Likevel fortsetter vi som før. Utslippene øker, temperaturene stiger, rekordene faller. Hvordan kan dette ha seg? spør en undrende Anders Johansen. Er det noe med realitetssansen som svikter?

Anders Johansen (f. 1952) er professor i sakprosa og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Utdannet sosialantropolog samme sted. Hans siste bok er «Komme til orde»  – 950 sider og nesten to kilo om politisk kommunikasjon fra 1814 til 1913. Foredraget som denne artikkelen tar utgangspunkt i, kan du lese her: https://magasinetkairos.no/no-more-blah-blah-blah/ Se også videoopptak av foredrag nederst på sida.

– «blah blah blah»

Anders Johansen hadde valgte å bruke Greta Thunbergs utfordrende «No more blah, blah, blah» som en slags tittel på sitt foredrag på Litteraturhuset i Bergen for et par uker siden. Der møtte en anselig mengde mennesker, ikke minst mange studenter, for å høre ham utdype sine tanker om spriket mellom vår oppfatning av virkeligheten – og vår evne til å ta inn over oss det vi vet og anser for sant.
– Kunnskapsfornekting og aktiv desinformasjon er et lite problem, mener Johansen. Utfordringen er den sannferdige, ansvarlige, oppriktige tale – som ikke gjør regning med noen virkelig sammenheng mellom ord og handling. «Dette er eksistensielt, det haster», sa statsminister Støre under sitt innlegg på klimatoppmøtet i Glasgow i fjor – hvoretter han forklarte at Norge vil fortsette som før med vår olje- og gassproduksjon. Den er ikke en del av problemet, men en del av løsningen.
– «Bla, bla, bla» er jo faktisk en nokså presis beskrivelse av dette, sa Anders Johansen. – Det er dypt forvirrende. Det går åpenbart an å leve i sannhet, men på en uforpliktende, – ja, nærmest imaginær måte.

Ikke lett å forstå

Vi møter Anders Johansen til en prat noen uker etter foredraget, på Christie Kafé på Høyden som det heter i Bergen. Han innrømmer at han strever med å forstå fenomenet med det uforpliktende politiske pratmakeri. – Det er så gjennomført, og går veldig langt. Det hadde vært enklere hvis Støre, Barth Eide og de andre løy, bløffet, eller de drev med rent bullshit-preik og var likegyldige til sannheten. Men slik er det ikke. De tar problemet på største alvor – samtidig som de helt åpenbart ikke fører en adekvat politikk, og heller ikke har til hensikt å gjøre det. Det er bare å se på resultatene, eller mangelen på resultater.
– I en viss forstand lever våre politikere i en slags dagdrøm, sier Johansen. Klimakrisa er virkelig og uvirkelig på samme tid. Det klimapolitiske språket er i ustand, og det blir nærmest likegyldig hvor ofte og hvor høgt vi snakker om problemene. Vi lider av et type virkelighetstap som fritar for alt som heter ansvarlighet og forpliktelse. – Og dette gjelder jo også oss som velgere. Også vi er opplyste mennesker og vet godt at dette kan ende med katastrofe. Likevel fortsetter vi å stemme på de samme partiene, og foretrekker politikere som vi kan være trygge på ikke har tenkt å gjøre noe effektivt med problemene.

Hva skal vi gjøre?-

Hvis det er slik – at det vanlige politiske språket ikke fungerer, og kunnskap ikke fører til handling, da må vi tenke kommunikasjon på en ny måte, mener medieprofessoren. – Vi må få folk til å delta og bidra personlig i sammenhenger der det oppleves viktig å skaffe seg kunnskap for å komme videre. Sannhet må være noe mer enn det vi tenker og sier, – det må være noe vi gjør, sa han i foredraget sitt i Bergen.
– Et forbilde kan være en kollektiv erfaring vi nettopp har vært gjennom: Covid-19-pandemien som appellerte til den enkeltes ansvarsfølelse og evne til å se seg selv og sin egen adferd som del av noe større. Et omfattende offentlige informasjons- og opplysningsarbeid ble drevet, i tillit til folks fornuft. Og i stedet for økt motvilje, så opplevde regjeringen og myndighetene økt popularitet! Noe å tenke på for dem som frykter at en tilstrekkelig effektiv klimapolitikk er umulig i et demokrati, fordi den bare ville møte motstand i befolkningen.

En politisk læringsprosess

Det som under pandemien ble håndtert på eksemplarisk vis, var en type enhet mellom kunnskap og handling, sannhet og virkelighet, – som har manglet fullstendig i handteringen av klimakrisa, mener Anders Johansen.
– De to krisene er ikke direkte sammenlignbare, selvfølgelig. Koronatiltakene var av midlertidig karakter, klimatiltakene må bli permanente. Likevel kan det være en viktig erfaring – om hvordan kollektiv fornuft kan fungere når det trengs. Når vi tok smittefaren på alvor, var det fordi den sto for oss som påtrengende virkelig. Og det gjorde den fordi vi virkeliggjorde den gjennom våre egne handlinger. Det var vi selv som sørget for å holde avstand, gå med munnbind, teste oss osv. Da vi sluttet med dette, var det som om trusselen forduftet. Når det gjelder klima, vil alt vi selv kan bidra med – kjøre mindre bil, la være å fly, spise mindre kjøtt, installere varmepumpe – på lignende vis kunne være med på å virkeliggjøre sannheten som noe vi gjør. Alt vi foretar oss som enkeltpersoner er forgjeves hvis det ikke blir samordnet med det andre gjør, og blir underbygd av politiske tiltak og reguleringer. Allikevel har det betydning på den måten at det danner forbindelser mellom de store, fjerne, abstrakte perspektivene som lett kan få noe fiktivt over seg, og vår egen livsførsel her og nå, blant hverdagens krav og forpliktelser.


«Striden står ikke om sannheten sett som et mer eller mindre pålitelig virkelighetsbilde, men om hva det vil si å leve denne sannheten slik at den blir virkeliggjort på en forpliktende måte. For virkeligheten er ikke et bilde, med en befatning med mennesker og ting – en anstrengelse, et engasjement, en stimulans.» Anders Johansen, Litteraturhuset i Bergen 7. desember 


Spre klimavett,
del denne saken!

4 kommentarer

  1. Finn Bjørnar Lund | 21.12.2022

    Til viktig ettertanke. Når politikere fra våre største partier ikke viser nødvendig handling som samsvarer med ordene de bruker, legitimerer de passivitet og bekvem likegyldighet i store grupper av befolkningen. I sin kamp om velgere prøver de også å skape en forståelse av det de gjør som tilstrekkelig. Dermed ufarliggjør de klima-og naturkrisa på en måte som gjør at de færreste lar seg mobilisere i denne livsviktige kampen.

  2. Christian W Hansson | 23.12.2022

    Takk for interessant og viktig artikkel. Absolutt behov for en offentlig samtale om hva som foregår med samfunnets og politikernes utilstrekkelige handling for å møte klimakrisen, samtidig som politikere snakker som om de forstår alvoret.
    Hvorfor forskjellene mellom korona-håndteringen og klimakrisen? Jeg lurer på om en del av forklaringen henger sammen med forskjellen på «krisehåndtering» og «vanlig modus» i politikk og samfunnsutvikling. Tradisjonelle kriser har staten verktøy for: De er midlertidige og det vi gjør påvirker oss selv som nasjon direkte (ikke et felleshandlingsproblem som klimakrisen). Tradisjonelle kriser er vel krig/sikkerhetstrussel (ekstern eller intern), økonomisk krise og pandemi. Dette har vi handlingsmønstre for. Da får regjeringen fullmakter og handlingsrom, sovende lover og fullmakter vekkes opp og kriseplaner børstes støv av. Storting, fagforeninger og andre trer tilbake og gir regjering og eksperter handlingsrom. Krisekommunikasjon trer frem.
    Folk tror regjeringen til vanlig bare bestemmer alt mulig, men slik er det jo ikke. Den må forholde seg til Stortinget, fagforeninger, bransjeorganisasjoner i tillegg til sine partiers partiprogrammer.
    Sannheten er at klima- og naturkrisen likner IKKE nok på en tradisjonell krise til at aktørene er villige til å håndtere dem som en krise. Selv om de bruker en slags krisespråk for å møte offentlighetens forventninger så føler politikerne ikke at de har rom for å håndtere dette som ekte krise.
    Klima- og naturkrisen er ikke tradisjonell krise fordi de er a) permanente, som forfatteren er inne på og b) et enormt felleshandlingsproblem (alle land trenger de fleste/store andre land til å agere, hva man selv gjør har begrenset virkning i seg selv).
    Dermed havner systemet i «vanlig modus». Vi skal løse det innenfor normal samfunnsutvikling, med alt det innebærer. Problemet er at dette vanlige modus er for treigt. Vanlig modus er å regjere på bakgrunn av partiprogrammer som tar ett år å lage, bare der har du et treigt system. LO lager langtidsprogrammer. Så er det krav om utredninger og demokratiske høringer for alle forslag. Alt bra og fornuftig og grundig og sikkert. Og innviklet og tregt.
    Opplagt mange andre kjente momenter som at fremtiden og natur er elendig representert i vår versjon av demokratiet, vekstparadigmet bygget inn over alt i samfunnet, osv.
    Trenger vi et «grønt spor», et modus for «halvkrise», som vi kan bruke på beslutninger knyttet til klima- og naturkrisen?
    Uansett er det denne type diskusjoner og forståelser som dere her legger opp til som vi trenger tror jeg.

  3. Bjørghild des Bouvrie | 05.01.2023

    Veldig interessant det professor Anders Johansen sier!
    Jeg har undret meg allerede i lang tid over det faktum at ikke våre politikere for lengst er blitt avslørt og latterliggjort på grunn av sitt uforfalskete NEWSPEAK. Ifølge meg ville deres tale passe presis inn i George Orwells bok «1984». Og det er jo fullstendig FY for anstendige politikere å bli plassert i en slik sammenheng? Har de ikke forstått det selv? Har ingen skjønt det som for meg er så innlysende?

  4. Helge Dieset | 06.01.2023

    Som i mange andre sammenhenger dreier dette seg om makt og penger. De tradisjonelle styringspartiene tør ikke imøtegå den mektige oljelobbyen. I tillegg er de livredde for å miste velgere, for da mister de også makta. Politikk handler jo om kortsiktig makt og posisjoner. Gammeldags klok statsmannskunst er mangelvare i dag.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*