Torsdag var veteranenes dag under «Lunsj og lyrikk med klimablikk» – fredsveteraner og klimaveteraner, nærmere bestemt Birgitte Grimstad og Lars Klevstrand. Bikuben var fullsatt, og de to høstet stående applaus. Vi husker også at det var Birgitte som i sin tid tok initiativet til at vi i BKA kan arrangere Lunsj og Lyrikk en uke i året.
Om skrøpelighet og mot
Birgitte fortalte en vakker legende fra inuittene i Alaska, om ravnen som fant ly i hvalens buk, der han møtte en ung pike. Han fikk beskjed om ikke å røre ved en lampe som brant der. Han gjorde det (selvfølgelig) likevel, og hvalen døde – for piken var hvalens sjel og lampen var hennes hjerte. Ravnen visste ikke at «det fine og skjønne er skrøpelig og lett å ødelegge». Men da han ble forvandlet til et menneske, fikk han selvfølgelig skryt av sine medmennesker for å ha drept hvalen.
Det er jo mye skjønt og skrøpelig som mennesker ødelegger for tiden.
Birgitte sang også gode gamle protestsanger: om den danske gartneren som hevdet at hans agurker var pene, selv om de ikke bøyde seg slik EU-reglene krevde, og den unge mannen som var innkalt til militæret, og skrev brev til Herr President om at han ikke var sendt til jorden for å drepe. Det var dagens nyheter om utplassering av 40 000 NATO-tropper som gjorde at Birgitte måtte ta den sangen med, fortalte hun. Hun avsluttet med Verdens undergang har ingen sang, – og det fromme ønske til verdens ledere: «Gi oss litt forstand på gravens rand!»
Våge tro på morgendagen –
Lars Klevstrand sang sin egen versjon av Alf Prøysens Slipsteinsvalsen, med en sterk klima-tekst – Smeltevalsen. Han har laget en vakker melodi til Sidsel Mørcks dikt Blå er vår eneste himmel, som vi hadde hørt opplest på mandag. Han er i ferd med å lage en plate med melodier til moderne norske lyrikk, og fra denne tok han med Halldis Moren Vesaas’ dikt Tung tids tale, som begynner med ordene som man kunne ønske var sanne overalt:
Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Lars Klevstrand avsluttet med sin norske oversettelse av Mikael Wiehes En sång til modet, – en egenskap som mange trenger i dagens verden. Og denne halvtimen med de to veteranene kunne virkelig inspirere oss til å vise mer mot, til å «våge tro på morgendagen», som Wiehe synger!
Skulle gjerne ha vært der!