Teknologi og økologi

Har alle problemer en løsning? Ofte setter vi vår lit til ny teknologi. Men holder det nye hva det lover? Har vi en tilstrekkelig realistisk tilnærming til problemene? I essayet «Myter og blendverk i klimapolitikken» drøfter Per Bjørn Foros noen av de falske forestillingene vi tyr til. Når skal vi forstå at problemene våre stikker dypere og krever mer av oss?

Per Bjørn Foros (1941) bor i Trondheim, og er tidligere førsteamanuensis ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, der han har undervist vordende lærere i pedagogikk og miljøfag. Han har skrevet en rekke bøker og deltar gjerne i offentlig debatt, om utdanning, miljøspørsmål og politiske temaer, gjerne ispedd kulturkritikk og tanker om menneskelivets mål og mening.  Ur-medlem i Besteforeldrenes klimaaksjon.

– Etter å ha lest det du skriver, tenker jeg på ordtaket «Hvordan man enn snur seg, så har man rumpa bak.» Du gir oss ikke mye håp om muligheter for grønn vekst?’
– Det er rett. Problemene er ofte mye større og komplekse enn vi først tenker. «There is no such thing as a free lunch», sa økofilosofen Barry Commoner. Det er det samme som det med rumpa. Jeg er mest redd for motløsheten som skapes av «avmaktens optimisme», forestillingen om at vi kan fortsette som før og opprettholde alle standarder, omgitt av mytene om ny teknologi og evig vekst. Jeg har mye kontakt med unge mennesker, og mange av dem gjennomskuer dette. De tenner nettopp når de aksepterer disse premissene, og er innstilt på endringer i sine liv.

– Og hvilke muligheter ser du for styrt og planmessig omlegging mot et samfunn med mindre material- og energigjennomstrømming og en mindre kravstor livsstil? Er det i det hele tatt mulig?
– I dette essayet har jeg prøvd å ta opp de fysiske og økonomiske premissene for politikk og endringer, og er fullt klar over at «løsningene» er verre å finne. Men det er faktisk en del ting som skjer – både på det personlige, økonomiske og politiske planet. Ungdommen orienterer seg mot lavere forbruk, endret kosthold, mer gjenbruk, mindre reising, billøse liv osv. Kanskje et elitefenomen, men det strekker seg lengre og brer om seg. Ordningene for gjenbruk av produkter og materialer blir stadig bedre, produsentene snakker om å øke varigheten for sine produkter, økonomene har kastet seg over «sirkulærøkonomien», vi hører om «rethinking economy», og karbonavgiftene økes verden over. Jeg tror ikke markedet klarer dette, og vi trenger noen sterke politisk grep – både mht. produksjon og forbruk, men som det foreløpig ikke er støtte for. Like fullt vil det komme; tenk på røykeloven! Bare i løpet av det siste tiåret har erkjennelsen av selve vekstens problem økt, og det er blitt stuereint å snakke om det. FNs naturpanel omtaler veksten som hovedproblem bak naturtapet; neste rapport fra klimapanelet vil si det samme. Minn artikkel er ment som bidrag til surdeigen …

---

MYTER OG BLENDVERK I KLIMAPOLITIKKEN
Et essay først publisert i Aftenposten Innsikt, sept. 2021

Per Bjørn Foros

Klimapolitikk seiler opp som viktig sak i det forestående valget, aktualisert av EUs klimapakke og en ny rapport fra FNs klimapanel. Det kommer til å svirre av kalkyler og regnestykker, lovnader og løsninger – med varierende realisme.

Sannheten er denne: «There is no such thing as a free lunch.» La oss se på fallgruvene – hvis vi legger fysiske realiteter og økonomisk edruelighet til grunn. Dette er et forsøk på å ta seg fram i jungelen av argumenter, og her følger noen av påstandene som krever motforestillinger.

«Mulighetene er større enn problemene» 

Noen ganger er det slik, men ofte ser vi at løsninger hausses opp, mens problemene blir oversett. Når det gjelder fornybar energi, hører vi om tenkte gevinster (reduserte utslipp), mens det i mindre grad snakkes om de negative sidene ved utbygging (samfunnskostnader og naturtap). Eksempler: vindkraft, høyhastighetstog. Skjulte innsatsfaktorer og ukjente konsekvenser er et sikkert innslag i denne blindheten.

Kåre Willoch er inne på dette – om enn i andre sammenhenger: «Når vi snakker om gevinster, er to pluss to fem, men hvis det handler om ulemper, er to pluss to tre». For enhver kalkyle kan gi det svaret en ønsker, tallene og regnestykkene er ikke til å stole på. Av og til ligger djevelen i tallene. Slik sett er det bedre med et godt resonnement enn tvilsomme beregninger.

Samtidig handler det om et kappløp mellom problemer og løsninger. Vi løser ett problem, men skaper et annet: Elektriske biler og fly er i skuddet, men utviklingen presser kraftmarkedet. Eller vi flytter problemet til et annet sted: Biodiesel gir positivt klimaregnskap i Norge, men er kanskje basert på planteolje fra rasert regnskog.

«Grønn vekst er mulig» 

All produksjon og transport innebærer en strøm av energi og materialer. Anvendt energi taper gradvis kvalitet (evnen til å utføre arbeid), og ender til slutt som verdiløs varme. Materialer omsettes fra begrensede ressurser til avfall og forurensning. Kildene tømmes og slukene tettes. Ifølge termodynamikkens lover innebærer dette at entropien (graden av uorden) øker, her forstått som miljøproblemer (forurensning, naturtap) og mindre tilgjengelige ressurser (forringet energikvalitet, spredning av materialer). Fysikkens verden er nådeløs. 

Å gjenopprette orden krever innsats og medfører kostnader. Strevet med å redusere klimautslippene – kontrollere energistrømmene – er et eksempel på dette, både teknisk (rensetiltak, karbonfangst, elektrifisering av sokkelen) og samfunnsmessig (kontrollordninger og byråkrati, undersøkelser og forskning). Men entropien gjelder også for materialene. Å utvinne dem fra naturen er som å få en ordnet kortstokk i hendene, å omsette dem (gjennom vareproduksjon) er som å spre kortene for vinden, og gjenvinning av ressursene er som å ordne kortstokken på nytt. Tilsvarende koster det oss dyrt å rense og rydde opp på grunn av forurensning og avfallsopphopning. Vi ser da også at skatter og avgifter knyttet til klimatiltak og avfallshåndtering øker jevnt og trutt. 

Kostnadene vi snakker om, innebærer hva vi kan kalle økonomisk entropi [1] – en økning i det uhåndterbare, med trekk av kaos. I et slikt bilde fins det ingen «miljøvennlig» produksjon; all produksjon medfører kostnader og slitasje på natur og mennesker. Trygve Haavelmo, som i 1989 fikk Prisen i økonomi til minne om Alfred Nobel, tok kraftig i: Hvis vi vil beholde velferden for framtidige generasjoner, gjelder det å redusere produksjonen, ikke å øke den.[2]

Tidligere statsminister Per Borten var vel bevandret i gårdsdrift og avkastning. Han likte å fortelle historien om mannen som ville at den den ene kua han hadde, skulle gi mest mulig melk. Derfor begynte han å gi kua kraftfor, og økte mengden litt fra dag til dag. Resultatet uteble ikke; kua melket mer og mer. Men kostnadene økte, mens melkemengden etter hvert avtok. Dermed var gevinsten snudd til tap, og «kua gav ikke lenger mer melk, men mer møkk», ifølge den gamle statsmann. En presis analyse av en presset produksjonsprosess. Dette er loven om «det avtakende utbytte».

Visjonen om «grønn vekst» hviler på tynt grunnlag. Det er omfanget av produksjon (gjennomstrømningen av energi og materialer) som betyr noe, i mindre grad smartheten ved «løsninger»; det gjelder både for ressursbruk, forurensning, klimaendringer og helseskader.

Problemet ligger altså i selve veksten; i så måte er FNs naturpanel (IPBES)[3] klarere i sin konklusjon enn klimapanelet (IPCC)[4] – når det hevder at økonomisk vekst ikke er forenlig med «miljøhensyn»; en frikobling er umulig å forene med fysikkens lover. I EUs ferske klimapakke («Fit for 55»)[5] tas det til orde for en reduksjon av energiforbruket; det er nye toner fra en mektig allianse.

«All fornybar energi er bra» 

Fornybar energi er basert på kretsløpene som følger av innstråling fra sola: bioenergi (fra fotosyntesen), vannkraft (fordamping – nedbør), vindkraft (trykk- og temperaturforskjeller), bølgekraft (skapt av vind) – og stråleenergien i seg selv, omsatt til solkraft (elektrisk energi produsert ved solceller eller paraboler) eller til solvarme, oppsamlet i luft, jord og vann (tilgjengelig for varmepumpe). 

Det viser seg at enhver energiutvinning har konsekvenser for miljøet, hvis vi må ty til naturinngrep (demninger, veier, arealbruk) og teknologisk hjelp. Med en gang innsatsfaktorene (energi, kostnader, naturkapital, naturtap) øker, kommer regnestykket under press. Det er heller ikke alltid slik at fornybar energi erstatter ikkefornybare kilder, slik det gjerne framstilles.

«Elektriske biler forurenser ikke»

I Norge er målet å stoppe salget av nye fossildrevne biler fra 2025; i EUs klimapakke skal det gjelde et forbud mot slike biler fra 2035. Dette er gode nyheter, men ikke uten forbehold. Batteriene i elektriske biler skal lades, og ett sted må energien komme fra. I Norge forbinder vi elektrisk energi med vannkraft, i andre land er den ofte basert på fossile kilder eller kjernekraft, med generatorer som produserer strøm fra varme. I det første tilfellet betyr det at vi flytter utslippene fra veier og gater til for eksempel et gasskraftverk, som slipper ut store mengder CO₂. Mens satsing på kjernekraft innebærer strålingsrisiko ved utvinning av drivstoff, drift og avfallshåndtering. 

Jo flere elektriske biler vi har, jo mer vil presset øke på kraftutbygging og kraftforsyning. Dette sammen med kraftbehov knyttet til andre framkomstmidler. Argumentasjonen for jernbane som miljøvennlig, er knyttet til elektrifisering, det samme gjelder for elektriske ferjer, og nå kommer flyene; på gateplan finner vi elsyklene og elsparkesyklene. Legg til alskens remedier og duppeditter, roboter og droner, dataservere og bitcoin-produksjon, så er det ikke vanskelig å forstå at elektrisk kraft vil bli mer og mer etterspurt. Alle politiske partier roper på mer elektrisk kraft, og norske kommuner kjemper om bygging av batterifabrikker.

«Nytt er bedre enn gammelt» 

Nye biler bruker mindre energi enn gamle, og nye biler har mindre utslipp enn gamle. Da høres det jo rimelig ut at vi må kvitte oss med de gamle bilene – og erstatte dem med nye? Det er bare det at selve produksjonen av en ny bil krever mye energi og gir store utslipp – kanskje like mye som den sparer inn gjennom sin levetid. I så fall er gevinsten ved den nye bilen oppspist før den kommer på veien. 

Det er generelt en tendens til nyanskaffelser framfor reparasjon, unødvendig utskifting av fullt brukbare ting og bygging av nye hus framfor renovering av gamle. All ny produksjon innebærer tilvekst i energi- og materialstrømmer, med tilhørende klimautslipp, og det skal mye til før slike løsninger innebærer fordeler i et klimaregnskap.

«Hydrogensamfunnet er veien» 

Brenselsceller er en teknologi som drives av hydrogen og produserer elektrisk energi, med bare vanndamp som utslipp. Hydrogen har vi som kjent nok av, bundet i vann og karbohydrater, den er lett å lagre og svært anvendelig. 

Når det gjelder utvinning fra vann, er elektrolysen velkjent som metode (hydrogen og oksygen skilles). Den skaper ingen forurensning, men krever store mengder el-kraft; dette gir såkalt «grønt» hydrogen. I Norge snakkes det om utvinning av hydrogen fra gass (metan, CH₄), såkalt «blått» hydrogen, men da sitter vi igjen med store mengder CO₂ vi må kvitte oss med; det er jo nettopp slike utslipp vi vil unngå. Og vi er tilbake til fasiten: Hydrogen er bare en energibærer, og den er i seg selv ikke mer miljøvennlig eller lønnsom enn primærkilden og produksjonsveien. Derfor snakkes det nå om elektrolyse via fornybare energikilder (særlig vindkraft) – eller karbonfangst og lagring (CCS)[6] ved utvinning fra gass, med de kostnadene og konsekvensene dette vil medføre.

«Vi må satse på bioenergi»

All forbrenning av karbonholdige stoffer gir utslipp av CO₂. Men bioenergi er altså sett på som fornybar – gitt at det en tar ut av kretsløpet, erstattes med ny planting og tilvekst. Dette er en usikker forutsetning.

Biomasse som før eller siden vil bli utsatt for nedbryting – det være seg trevirke, slakteavfall eller planterester – kan forbrennes slik at energien utnyttes. Dette er «andregenerasjons» bioenergi (noe misvisende kalt «avansert» bioenergi), basert på allerede eksisterende organisk avfall. Annerledes stiller det seg med planteuttak (oljevekster, skog) for energiproduksjonens skyld. Dette er «førstegenerasjons» bioenergi (også kalt «konvensjonell»).

Det høres forlokkende ut: Aldri før har tilveksten vært større i norske skoger. Men all høsting av førstegenerasjons bioenergi (hogst, slått, høsting) innebærer tapt karbonbinding, i stedet gir forbrenningen utslipp, og det tar flere tiår etter gjenplanting før bindingen er som før. Næringstilgangen for nye planter er usikker, og før eller siden trengs det ny tilførsel. Da gripes det gjerne til kunstgjødsel, som er veldig energikrevende i produksjon, og energiregnskapet blir tvilsomt. Det kan fort nærme seg situasjonen i landbruket, der forholdet mellom energiinnsats og energiproduksjon er 10-15:1. Og i deler av verden kan vi få en konkurranse om arealene – mellom produksjon av drivstoff til maskiner og mat til mennesker.

«Avfallsforbrenning gjenvinner energi» 

Det er bedre å brenne avfall og ta ut energien enn å kaste det på dynga. Det siste omtales som «deponi», det første har status som «energigjenvinning». Ved forbrenning er brennverdien avgjørende for gevinsten, og organisk avfall er ettertraktet – mens det burde gå til kompostering. Når det gjelder industrivarer, betyr både deponering og energigjenvinning at produktene må lages på nytt, med alt hva det innebærer av materialutvinning, vareproduksjon og klimautslipp. Derfor er det skjønnmaling å kalle avfallsforbrenning energigjenvinning; av og til forveksles det med materialgjenvinning og pynter opp statistikken. Materialgjenvinning er et langt bedre alternativ, selv om det innebærer mye transport og kan ha andre ulemper. Fordelen er at vi kan gjenbruke materialressursene og slippe nyutvinning, men enda viktigere er det at vi sparer en hel runde i materialenes kretsløp («sirkulærøkonomi»), ved at vi slipper å etablere forbrenningsanlegg med alle sine innsatsfaktorer (bygging, drift, energi- og materialstrømmer, økonomiske kostnader). Riktignok må selve produktet, for eksempel et plastbeger eller en ølboks, lages på nytt, men plasten og aluminiumen gjenbrukes. Bare direkte gjenbruk av produktet er bedre, slik vi husker det fra den gangen vi brukte kopper og flasker om og om igjen. Da sparer vi enda en runde i kretsløpet. For ikke å snakke om at noen produkter rett og slett ikke trengs. 

Vi sitter igjen med denne rangeringen fra dårlig til god avfallshåndtering: deponi – avfallsforbrenning (energigjenvinning)  – materialgjenvinning – gjenbruk – utfasing av produktet.

«Karbonlagring kan berge oss» 

I sin nyttårstale i 2007 kunne statsminister Jens Stoltenberg fortelle om den nye «månelandingen» i norsk teknologi – planene om karbonfangst- og lagring (CCS) i forbindelse med de prosjekterte gasskraftanleggene på Vestlandet. Planene ble etter hvert lagt på is, på grunn av for høye kostnader, men er nå hentet fram igjen og blankpusset. 

Det handler altså om å brenne naturgass for å produsere elektrisk kraft, dette ved at varmen fra forbrenningen driver en gassturbin som genererer strøm. Men bare halvparten av energien blir til elektrisk kraft, resten ender som spillvarme. Tapet er enda større i vanlige biler, bare en tredjedel går til framdrift. Dette er prisen å betale for heving av energikvaliteten fra kjemisk energi – som er andreklasses – til bevegelse (turbin) og videre til elektrisk kraft – som begge er førsteklasses energiformer, i stand til å utføre arbeid og drive maskiner. 

Spillvarmen er tredjeklasses energi, som bare duger til oppvarming. Denne energien er det ikke alltid lett å finne anvendelse for; på Tjeldbergodden snakket en lenge om å opprette en krokodillefarm for å utnytte spillvarmen. 

Uttaket av en ikkefornybar ressurs med så store tap av energi burde få alarmklokkene til å ringe. Men det var andre argumenter som kom til å gjelde: Norsk gasskraft skulle erstatte det som enda verre var, varmekraft basert på kull eller olje (der kull gir aller mest utslipp) eller kraft fra atomreaktorer. Tilsvarende heter det i dag om EUs tredje energimarkedspakke (ACER)[7] at norsk vannkraft skal erstatte mindre miljøvennlig energi i EU. Snarere er det slik at norsk kraft vil komme på toppen av energimarkedet, senke prisene og øke energiforbruket, slik enhver tilvekst i energitilgang virker. Håpet om erstatning av én energikilde med en annen, hviler på tynt grunnlag. 

Men med karbonfangst og lagring er vel gasskraft bra? Knapt nok – og bare hvis håpets regnestykke var til å stole på (erstatningsprinsippet, utnytting av spillvarmen), men da ville vel logikken snarere være: jo flere anlegg, jo bedre? 

Kurt Oddekalv skrev i sin tid en ramsalt kronikk om dette, der han hevdet at hvis gasskraft og karbonfangst skal ha noe for seg, må gassen transporteres og kraftanlegget reises på et sted med en befolkning som kan betjenes av fjernvarme, videre at karbonfangsten må sikres og at det blir garantert for fjerning av et annet og «verre» alternativ – men det viktigste: energiforbruket må senkes! 

Men det ser ut som om gass som energikilde er i ferd med å tape terreng; i EUs klimapakke heter det at en vil redusere bruken av gass både i industri, husholdninger og strømproduksjon. I virkeligheten er det slik at vi må la olje- og gassressurser ligge urørt, slik det hevdes i den siste rapporten fra det internasjonale energibyrået (IEA)[8]. I forbindelse med den siste rapporten fra FNs klimapanel sa generalsekretær Antonio Guterres at «den innebærer dødsstøtet for kull og fossile energikilder». Alt peker i retning av en avkarbonisering, forstått som utfasing av fossile kilder; spørsmålet er hva som skal komme i stedet; det hefter noe ved alle energikilder. I alle fall er både utvinning og omsetning av fossil energi i ferd med å komme i et helt nytt lys, og markedet for norsk gass kan forsvinne i løpet av få tiår.

«Vi må elektrifisere sokkelen» 

Denne tanken er beslektet med «hvis»-retorikken ovenfor. Nå er det CO₂-utslippene fra gassturbinene på plattformene (som gir kraft til driften) en vil stoppe – ved at det legges el-kabler fra land, og da med kraft fra fornybare kilder eller gasskraft med karbonfangst (CCS). Eller kraft fra havvind, noe som later til å være mindre kontroversielt. I alle tilfeller hevdes det at produksjonen på norsk sokkel vil bli «renere» enn annen olje- og gassutvinning, utvinningen kan fortsette og olje- og gassalderen forlenges. 

Realismen i prosjektet begrenses av tilgangen på elektrisk kraft, ettersom dette markedet er under økende press – fra alskens andre sektorer. Vil ikke elektrifisering av sokkelen konkurrere med industriens kraftbehov? Og kildene skal altså helst være fornybare. Sist, men ikke minst: Vil gevinsten stå i forhold til kostnadene, og hva kunne de samme pengene vært brukt til? 

Vi må ikke glemme at det er bruken av gass og olje som genererer de største utslippene, ikke utvinningen. Nylig ble oljeselskapet Shell domfelt i Nederland og pålagt en større reduksjon av klimautslipp også fra forbrenning av sine produkter.

«Kvotehandel er tingen» 

Tanken om handel med klimakvoter står sterkt blant norske politikere. Prinsippet er at vi kan forurense mer hvis vi betaler for rensetiltak og kjøper utslippskvoter et annet sted. I hovedsak handler det om ordninger for industrien, men prinsippet har også en «moralsk» dimensjon: Vi kan fortsette utslippene i Norge hvis vi støtter rensetiltak i Afrika; jeg tar flyturen min, men betaler for isolering av vinduer i en polsk skole. Mer finurlig er dette: Når vi kjøper varer fra Kina, belaster vi deres klimaregnskap og går fri selv.

Alt dette gjør at vi ikke trenger å innføre tiltak og betale prisen på hjemmebane. Det paradoksale er at det er vår oljerikdom gir oss råd til dette, gjennom salg av produkter som er blant hovedkildene til verdens klimautslipp.

«Tjenester er bedre enn industri» 

Det gamle bondesamfunnet har forsvunnet, og primærnæringene er på vikende front. Men også industrisamfunnet og de såkalte sekundærnæringene er i sterk endring; røyken fra fabrikkpipene er i ferd med å forsvinne, og godt er vel det? I stedet har tjenestesektoren (tertiærnæringene) overtatt – og etter hvert hva jeg kaller «metasamfunnet»: stadig smalere nisjer med eksperter, konsulenter og fiksere. 

Dette har fått noen til å snakke om «det postindustrielle samfunnet» – også forstått som et samfunn med færre miljøproblemer. Er det ikke bedre med utdanning og innovasjon, helse- og sosialarbeid, medier og kommunikasjon, kultur og reiseliv – enn med forurensende tungindustri? Tjeneste- og metasamfunnet har vel ikke noe særlig klimaavtrykk? 

Det som skjer, er at det blir overført arbeidskraft fra industrien til tjeneste- og metasektoren, mens industrien produserer som aldri før og gjennomstrømningen av energi og materialer øker – leseren husker kanskje entropien? Norge for sin del flagger ut mye av sin industriproduksjon, og den globale omsetningen øker.

Dessuten bygger tjeneste- og metasektoren på en rekke underliggende faktorer og forutsetninger: produksjon, varekonsum, teknologibruk, transport – og ikke minst: utdanning og forskning, som igjen har sine forutsetninger. Alt tyder på at det er like stort miljøavtrykk per arbeidsplass i tjeneste- og metasektoren som i tungindustrien. Og de nye næringssektorene er blitt til kolossale energisluk, knyttet som de er til nettservere, kunstig intelligens, roboter og bitcoin.

«Teknologi kan løse problemene» 

Teknologien gir mange muligheter, men vi utnytter dem dårlig. Energieffektiviteten går opp (det produseres stadig mer per energienhet), men produksjonsveksten spiser opp gevinsten. Bilene bruker mindre og mindre drivstoff, men det blir stadig flere av dem, de brukes mer, og trafikken øker. Vaskemaskinene bruker mindre energi enn før, men vi har mer klær og vasker dem oftere. Sparedusjen er flott, men vi dusjer oftere og lenger. Vi superisolerer boligene og har solceller på taket, men arealer og innetemperatur øker. IT kan redusere mobilitet og reising, men energien serverne bruker, tærer på gevinsten. Alt for ofte er konklusjonen: «Vinninga går opp i spinninga». 

Teknologi kan være god eller dårlig, billig eller dyr, innebære lav eller høy risiko og i ulik grad passe til lokale og kulturelle forhold. Vi må gå bak teknologien og vurdere innsatsfaktorer, kostnader, konsekvenser og naturinngrep, slik jeg har vært inne på når det gjelder vindkraft, høyhastighetstog, karbonfangst og elektrifisering av sokkelen. 

Både når det gjelder energiforbruk og transport, er det selve omfanget som er problemet – og dette krever noe mer enn teknologiske løsninger. Politiske beslutninger, kulturell livsstil og personlig atferd er viktigere enn teknologiske utopier og store ord.

«Det er nok energi å ta av» 

Av og til hører vi dette glade budskap – som jo også er riktig, så lenge vi snakker om fornybare kilder og ikke om lagerressurser. Innstrålingen av solenergi – knyttet til fotosyntese, vann, vind, bølger, varme i jord og vann – er ubegrenset, helt til sola slokner. Det er dette vi må ty til – og som er det eneste bærekraftige. 

Begrensningen ligger i å skaffe nok energi av høy kvalitet, det vil si til å utføre arbeid og drive maskiner. Vi kan stå på båtdekket og undre oss over de kolossale mengdene av energi i havet (oppsamlet solvarme), men denne energien kan ikke drive båten framover, slik varmen fra varmepumper (hentet fra luft, jord og vann) ikke kan brukes til annet enn oppvarming. 

Det er elektrisk kraft som er nøkkelen i dagens energiverden. Vi har sett at den lar seg generere gjennom fossil og biologisk energi, og det er lett å pumpe olje og hogge ned skog, men det hefter mange problemer ved denne produksjonsveien, selv om den er basert på lagret solenergi; det er enklest med primærproduksjonen – fotosyntesen. 

Fornybar energi løser heller ikke alle problemer. Den innebærer å fange solenergien gjennom direkte innstråling eller som kretsløpsenergi. For dette kreves dyre teknologiske mellomledd (solceller, paraboler, turbiner) hvis vi vil produsere elektrisk kraft. 

Men hva med kjernekraft? Den er i prinsippet ubegrenset – særlig hvis en lykkes med fusjonsenergi – og er til overmål utslippsfri. Slik sett er det ikke rart om noen ser til kjernekraft som løsning. Men jeg grøsser ved risikoen, og det ville bryte med alt av «føre-var»-prinsipper. På dette grunnlaget opponerer Tyskland og Danmark mot de landene i EU som svermer for kjernekraft. 

Hva så om tilgangen på energi var ubegrenset? Vi ville tømme materiallagrene raskere, forurense mer og produsere mer avfall. Det verste ville være en formidabel varmeforurensning – som langt ville overstige dagens og eskalere klimaendringene fullstendig. 

Ingen gratis lunsj, altså. Det eneste reelt bærekraftige er en solbasert økonomi, der vi må nøye oss med fotosyntesen og kretsløpene – og grensene dette setter. Vi aner ikke hva en slik økonomi innebærer – bortsett fra at det vil være et mer nøysomt liv enn det vi kjenner i dag og kreve en mer rettferdig fordeling. Men det vil samtidig gi et realistisk framtidshåp – ved at det ikke etterlater enda en generasjon i «business as usual», overlatt til illusjoner som ikke holder. Dagens unge finner sitt håp i noe annet.

Noter

[1] For interesserte lesere: Georgescu-Roegen, Nicholas (1971). The Entropy Law and the Economic Process. Cambridge, Mass.: Harvard University Press; Rifkin, Jeremy (1989). Entropy: Into the Greenhouse World. N.Y.: Bantam Books; Foros, Per Bjørn (1996). Har vi råd til vekst? Om kappløpet mellom problem og løsninger. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.

[2] Haavelmo, Trygve (1993). Økonomi, individ og samfunn. Oslo: Universitetsforlaget.

[3] The Intergovernmental science-policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services

[4] Intergovernmental Panel on Climate Change

[5] «Fit for 55» henspiller på en reduksjon av klimautslipp på 55% i 2030, målt mot utslipp i 1990.

[6] Carbon Capture and Storage

[7] Agency for the Cooperation of Energy Regulators

[8] International Energy Agency