Alle vet at vi slipper ut for mye CO2. Men hvor alvorlig er det? Hva skjer egentlig med klimaet vårt? I kurset «KLIMAENDRINGER: Hvor sikre er vi?» gir professor Hans Martin Seip en nærmere innføring i klimaforskningen. Jordas klimasystem er uhyre komplekst, og mye er fortsatt usikkert. Det som står fast, er at situasjonen er alvorlig.
Professor emeritus Hans Martin Seip har jobba med miljøspørsmål mesteparten av sin lange karriere som forsker og formidler, og var sentral i bl.a. sur nedbør-debatten på 1970- og 80-tallet. Fra 1992 til 2013 var han knyttet til Cicero Senter for klimaforskning, og har skrevet talløse artikler i magasinet Klima (opprinnelig kalt Cicerone). På nettsidene til Besteforeldrenes klimaaksjon har han satt spor etter seg med faglige innspill og kommentarer, bakgrunnsstoff, analyser av klimameldinger og annet.
– Den omfattende artikkelen om klimaendringer – ditt «grunnkurs i global oppvarming» – ble første gang skrevet i 2010, og en nå grundig oppdatert for femte gang. Hvem er det skrevet for?
– Målgruppa er ganske enkelt alle som er interessert i hvor klimaforskningen står i dag, og hvilke forandringer vi kan vente om utslipp av stoffer som påvirker klimaet fortsetter. Det er et omfattende og sammensatt tema, og det er ingen sak å gjøre det vanskelig tilgjengelig, for å si det sånn. Men jeg har lagt vekt på og håper jeg har lykkes å gjøre det forståelig også for dem som ikke har særlige kunnskaper i realfag.
– Den foreløpig siste hovedrapporten fra FNs klimapanel kom i 2014. Hva er det viktigste i denne – og i nyere forskning etter den tid, mener du?
– Noe av de viktigste IPPC gjorde den gangen, var at de beregnet og satt tall på det som blir kalt vårt samlede klimabudsjett, dvs. hvor mye vi totalt kan slippe ut av klimagasser hvis vi skal ha en rimelig sjanse til å begrense temperaturstigningen til 2 grader eller 1,5 grader. Det har senere vært noe diskusjon om verdiene, men det er liten tvi om at vi vi må redusere utslippene dramatisk på få år. En stor del av de kjente ressursene av fossilt brensel må bli liggende. Dette gjelder også gass. Det har imidlertid vært en rivende utvikling etter 2014, noe jeg har forsøkt å belyse her. Ett eksempel er en sikrere bestemmelse av klimafølsomheten, temperaturstigningen ved likevekt når CO2-konsentrasjonen dobles. Den store usikkerheten i denne verdien har plaget klimaforskere i alle år. Dessverre fant forskerne at den nedre grensen var høyere enn tidligere antatt.
– Du skriver mye om usikkerheten knyttet til ulike beregninger. Hvorfor er du så opptatt av dette?
– Det er noe enhver forsker bør være opptatt av. Dersom man går ut med bombastiske påstander som senere viser seg å ikke holde, ødelegges raskt tilliten. Dette erfarte jeg allerede for 40 år siden i debatten om sur nedbør. Etter min mening er usikkerhetsvurderingene i de senere IPCC-rapportene grundige og gode. Kontrasten til de såkalte klimaskeptikerne er på dette punktet slående. Dessverre er disse fortsatt svært aktive. Blant annet kom de med et prosess-skriv til Høyesterett i forbindelse med klimarettssaken. Dette var fullt av feil og unøyaktigheter, noe jeg påpekte i en en kommentar. I senere tid har det vært en del økonomer som sier de er enig i at global temperatur stiger på grunn av utslipp av klimagasser, men at det vil være økonomisk fornuftig å la temperaturen stige med 3 – 4 grader over førindustriel tid. Jeg har derfor utvidet avsnittet om økonomi i denne nye versjonen.
– Du er ikke bare forsker, men har engasjert deg i Besteforeldreaksjonen. Også i FIVH har du vært med lenge. Hva mener du om forskernes rolle i samfunn og politikk?
– Jeg har deltatt i den offentlige debatten om miljøspørsmål siden jeg begynte i styringsgruppen for prosjektet «Sur nedbørs virkning på skog og fisk» på 1970-tallet. Da var det nok mer uvanlig enn i dag. Mange dyktige forskere argumenterer nå sterkt for at forskere har et videre moralsk og samfunnsmessig ansvar; innen klimaforskningen peker James Hansen seg ut. Faktisk fant det amerikanske Pew Research Center i en undersøkelse fra 2009 at nesten alle forskere i USA (97 %) mente at det var riktig å engasjere seg i debatt om kontroversielle temaer.
– Du har jobba med klimaspørsmål i flere tiår. Ser du noen tegn til at det hjelper?
– Jeg vil vel si at vi jevnt over har en mer opplyst debatt i dag. Utviklingen i Kina, et land vi har hatt mye samarbeid med, er viktig. De tar problemene på alvor, selv om utslippene nok kommer til å øke noen år fremover. Flere europeiske land, som Tyskland og Storbritannia, har ganske ambisiøse planer. Trumps presidentperiode var et alvorlig tilbakeskritt for klima- og miljøarbeid. Biden har meldt USA inn i Paris-avtalen igjen og tatt noen andre grep som virker lovende.
– Generelt gjøres det fortsatt altfor lite, det gjelder ikke minst Norge. Som jeg skrev i en artikkel i 2001: «Er vi i Norge bare miljøvennlige når fordelene for oss er åpenbare og kostnadene små?» Regjeringen kom nylig med en plan for hvordan Norge skal kutte utslipp. Det viktigste tiltaket er en økning i CO2-avgiften til 2000 kr i 2030. Det virker fornuftig, men planen har også fått kritikk for å være for lite ambisiøs og for lite konkret.