Å bli mer menneske

Inge Eidsvåg, kjent og kjær forfatter, skolemann og foredragsholder – selvfølgelig mangeårig medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon, har gitt ut en ny bok: «I livets skole. Rapport fra en avgangselev.» (Cappelen Damm, 2021) Ivan Chetwynd har lest den, og kaller den et manifest for humanisme og en gullgruve av livsvisdom.

Lærdom fra skoletiden
Ivan George Chetwynd

Jeg går fire klassetrinn over Inge Eidsvåg i livets skole, og kan bare håpe at jeg gjør det like bra i avgangseksamenen som han åpenbart kommer til å gjøre.

Vi vokste opp under helt forskjellige vilkår. Jeg var overrasket over hvor forskjellige, da jeg leste om hans barndom: han som en av åtte søsken i et fisker- og småbrukerhjem på Hitra. Jeg som enebarn i en familie fra arbeiderklassen i diverse mellomstore engelske industribyer. Men vi har stort sett lært det samme i løpet av årene i vår felles skole, selv om han er flinkere til å sette ord på det.

Eidsvåg forteller hvordan han mistet barnetroen sin. Men for meg har årene i denne skolen heller bekreftet og utviklet barnetroen som jeg fikk i Metodistkirken i England. Eidsvåg nevner ikke Metodistkirken og andre frikirker når han remser opp de forskjellige religioner som fantes i Norge på 1950-tallet (side 21) – pussig nok, siden han gikk på skole i Trondheim, der metodistene åpnet kirken sin for samene den 6. februar 1917 (opphavet til Samefolkets dag) og for jødene, som hadde en hemmelig synagoge i kirken i 1942. Metodistene var også de første som ordinerte en norsk kvinne til prest, i 1954 – to år før Den norske kirke, og uten striden som fant sted der og som Eidsvåg skildrer.

Inge Eidsvåg og jeg har hatt forskjellige lærere opp gjennom årene, men noen har vi hatt felles: Gandhi, Golding og Grundtvig, for eksempel – spesielt Grundtvig: for Eidsvåg på grunn av hans pedagogikk og fordi han er opphavsmannen til folkehøyskolene; for meg fordi han er en viktig representant for den brede 1900 år gamle Irenaeus-strømning i kristendom der jeg (og Metodistkirken) hører hjemme.

Eidsvåg skriver (side 239): «Jeg har lekt med tanken på at bibliotekene burde ansette ‘lese-leger’. Kloke mennesker som har lest mye, og som kunne forskrive bøker mot enhver lidelse. På blå resept.» Eidsvåg kunne selv søke stillingen. I livets skole er nemlig en gullgruve med livsvisdom, illustrert med sitater og fortellinger fra litteraturen og fra situasjoner i verden i dag. Det er analyser av blant annet menneskerettigheter, demokrati og dialog, og ikke minst tanker om barns oppvekstsvilkår. Kapitlet om «Åndens dannelse» utgjør en fjerdedel av boken. Nansenskolen er den avdeling av livets skole der Eidsvåg har virket i mange tiår. Han siterer en tidligere rektor som forteller at skolen ikke bare er en skole, men «et fellesskap, der man arbeider med ett eneste prosjekt: det å bli stadig mer menneskelig.»

Og hva betyr det, å være menneskelig? Eidsvåg har «fem påstander» om hva det vil si å være et menneske (side 225): Det omfatter absolutt alle; enhver er unik; men likevel har alle felles trekk med alle andre; mennesket er det eneste vesen som kan handle umenneskelig; vi blir til og formes av og er avhengig av fellesskap. Han skriver også om «tre stabbesteiner som er viktige på en livsreise»: solidaritet, rettferdighet og tillit. Her finnes også kloke ord om barmhjertighet, nestekjærlighet, takknemlighet og lykke. Boken er et manifest for humanismen – som favner mye videre enn human-etikk.

Og nå, når våre år på livskolen nærmer seg slutten? Har vi funnet svar på spørsmålet: Hva er meningen med livet? Eidsvåg ville si at spørsmålet er feil. Man må heller spørre: «Hvordan forsøker jeg å skape mening i mitt lille liv?» Han har flere svar: Å sette pris på hverdagene er ett – «det er da alle de små og store undere skjer». Å gjøre noe for andre er et annet: «Jeg tror ikke noe på ordtaket om at vi er vår egen lykkes smed. Vi er hverandres lykkesmeder.» Og når vi blir eldre, er resignasjonens kunst viktig, å kunne innse at det er mye som var fint og gir oss gode minner, men som har hatt sin tid.

Men Eidsvåg er fortsatt opptatt av de nye elever i livets skole, barna: «For meg ville livet bli meningsløst hvis jeg trodde at mine barnebarns generasjon var den siste.» Han maler et grafisk og dystert bilde av hva det ville bety (side 379). Han roser Greta Thunberg, og nevner bildet fra FN-bygning der Donald Trump går forbi og Greta ser på ham med «et blikk fylt av raseri og fortvilelse. Da tenkte jeg: For en bakvendt verden vi lever i. Før snakket vi om ‘den håpløse ungdommen’ I dag må vi snakke om ‘de håpløse voksne’.»

«Min generasjon er den første som har kunnskap om klimakrisen – og vi er den siste som slipper å ta de fulle konsekvensene av den. Det er det våre barnebarn som må gjøre. Ansvaret for å unngå katastrofen ligger hos én generasjon – vår!» (side 359)

Inge Eidsvåg er (selvfølgelig!) medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. Og han har noen ord som kan være en trøst for oss – og våre barnebarn: «Hvis du tror du er for liten til å gjøre en forskjell, prøv å sove i et lukket rom med en mygg (afrikansk ordtak).»