• EMNER:
  • PUBLISERT:
    mandag 18. mai 2020
  • AV:
    Redaksjonen

Skinnhellig klimadebatt

polarlomvi
Polarlomvi, Uria lomvia, sittende på blåis fra isbre-kalving. Fjortende julibukta, Spitsbergen, Svalbard 10.6.2008. Foto: Arne Nævra

Ved fastsetting av ny grense for oljeleting i Barentshavet har regjeringen gitt inntrykk av å ta klima og miljø på stort alvor. Ulike fagmiljøer er hørt, og interesser veid mot hverandre. Men Frans-Jan Parmentier, forsker ved Universitetet i Oslo, kaller det hele «en briljant og slu avsporing», der man unngår den egentlige og påkrevde debeatten – om man burde drive med oljeutvinning i det hele tatt.


Klimaet taper
Mens oljeprisene i USA sank under null, klamret den norske regjeringen seg fast til fossilsamfunnet. Flyselskap som ikke flyr noe sted og oljeselskap som sliter med å bli kvitt olja si får titalls milliarder i skattefordeler og gunstige lånebetingelser – uten bindende krav om å utvikle seg i bærekraftig retning. En gyllen mulighet for å finne veien ut av den oljedrevne økonomien, ved å skape grønne arbeidsplasser, forsvinner dermed raskt ute av syne.

Jeg er ikke overrasket. Det er typisk for en regjering som ikke egentlig ønsker at økonomien skal bli grønnere, og som foretrekker å vanskeliggjøre debatten framfor å bli klokere av den. Dermed er klimaet på forhånd utpekt til taper. Men fordi man later som det føres en ærlig debatt, kan regjeringen peke til prosessen og gi inntrykk av at de tar klimaet på alvor.

Farseaktig debatt
Ta for eksempel diskusjonen om den såkalte iskanten i Barentshavet, et «særlig verdifullt og sårbart område», som Stortinget hadde høring om i går. Ved første blikk ser dette ut som en sak der miljøet står sentralt og der ekspertuttalelser får stor oppmerksomhet. Kunnskap er hentet inn om de sårbare dyre- og planteartene som er avhengige av isen – som isbjørn, sel, sjøfugl, men også det mikroskopiske planktonet. Sammen utgjør de et unikt økosystem som må beskyttes ved å ikke tillate oljeleting for langt inn i havisen.

Rådene sprikte likevel nokså mye i sin definisjon av iskanten. Fra en grense der det finnes havis rundt 30 prosent av tida i måneden april, til en grense der det er havis 0,5 prosent av tida. Til slutt, som det så ofte går i politiske kompromisser, havnet grensa et sted i midten. Oljeindustrien får lov til å lete etter olje i et område der det forekommer havis i 15 prosent av tida i april. Fordi denne grensa ligger lenger sør enn en annen grense regjeringen forgjeves foreslo i 2015, presenteres det – særlig av Venstre – som en seier for naturen. For enkelhetens skyld glemmer man at den nye grensa er bestemt på en slik måte at den bare beskytter områder som oljeindustrien ikke er interessert i.

Men dette er ikke den eneste grunnen til at debatten om iskanten er en rein farse. Ja, økosystemet må beskyttes. Men det skjer ikke ved å holde oljeutvinningen like utenfor kanten. Forskning har vist at for hvert megatonn CO2 som slippes ut, forsvinner tre kvadratkilometer havis. Oljeutvinning er altså uansett katastrofal for økosystemene i Arktis, der den globale oppvarmingen – nettopp på grunn av havisen som blir borte – går mer enn dobbelt så raskt som i resten av verden.

Det er en briljant og slu avsporing. Fordi debatten om oljeutvinning i Barentshavet blir konsentrert rundt konseptet iskanten, unngår man den egentlige debatten: spørsmålet om man burde drive med oljeutvinning i det hele tatt. I diskusjonens ramme er det allerede lagt inn som et premiss. Undersøkelsene av iskantsonen er dessuten faktisk nyttig for oljeindustrien: ikke for å beskytte sårbare økosystemer, men av den reint praktiske grunnen at de vil vite hvor det finnes for mye is til at oljeutvinning er mulig.

Falsk motsetning
Sammenlignet med skinnhelligheten rundt iskanten var det forfriskende ærlig av Linda Hofstad Helleland å foreslå at Høyre i sitt nye program skal underordne klima arbeidsmarkedet – på grunn av korona. Likevel er det en falsk motsetning å si at klima og arbeidsplasser er motpoler. Dette er nettopp øyeblikket for å sette fart i omstillingen til en bærekraftig økonomi, ikke bremse ned. Ved å skape nye grønne jobber kan vi bekjempe den enorme arbeidsløsheten som har oppstått som følge av koronakrisa. Det er en omstilling som Norge uansett må igjennom før oljeutvinning slutter å være innbringende.

I slutten av måneden får regjeringen en ny mulighet til å vise seg fra sin grønneste side, når de skal presentere tiltak for å hale «det grønne skiftet» gjennom koronakrisa. Dessverre er det allerede klart at det blir syltynne greier. Noen smuler til ny forskning, noen investeringer i reinere energi og transport. Akkurat nok til å kunne si noen fine ord om klima, men sammenlignet med støtta til klimaforurensende industrier blekner det fullstendig.

Klimadebatten lammes av tankefeil og røyktepper, som bidrar til å holde i stand et system som forulemper naturen, klimaet og dermed til syvende og sist oss selv. Det riktige spørsmålet, og det som bør diskuteres åpent, er: Hvem er det dette systemet fortsatt tjener?

(Først trykt i Klassekampen 14. mai)

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*