En uholdbar dom

ketil lund ny tid

Er Grunnlovens 112 alvorlig ment? Det er tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund som spør slik i siste nummer av Ny Tid. Han representerer Besteforeldrenes klimaaksjon, som er partshjelper i klimarettssaken som Greenpeace og Natur og Ungdom har anlagt mot staten. – Hvis svaret på spørsmålet er ja, og Stortinget har ment det som står der, kan ikke dommen fra tingretten bli stående. Den krenker føre-var-prinsippet som er et sentralt element i miljøparagrafen.

Oslo tingretts dom i januar i år er et slag i ansiktet på dem som har sett bestemmelsen i Grunnlovens 112 som et vern for viktige miljøinteresser. Dommen er påanket og kommer opp i lagmannsretten i november 2019. Uansett utfall, ender den nok i Høyesterett.

Grunnlovens 112 lyder slik: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Det første spørsmålet i saken, som tingretten avgjorde i saksøkernes favør, var om første ledd etablerer individuelle rettigheter for enhver og ikke bare er en slags uforpliktende formålserklæring slik regjeringen hevder. Vår gevinst i dette spørsmålet var imidlertid av liten verdi fordi tingretten i sin etterfølgende begrunnelse effektivt eliminerte betydningen av 112, i hvert fall i klimasaker. Dette begrunnet tingretten i hovedsak på følgende måte:

1) Saken gjelder direkte gyldigheten av regjeringens vedtak i juni 2016 om utdeling av 10 produksjonstillatelser for 40 blokker. Det er utelukkende nasjonale utslipp fra aktiviteter i henhold til disse fåtallige tillatelsene som er relevante ved bedømmelsen etter 112, og disse utslippene er helt marginale eller ubetydelige i forhold til totale norske utslipp og utslipp fra petroleumssektoren.

2) Utslipp i andre land ved forbrenning av petroleum Norge tilbyr og eksporterer, som er mange ganger høyere enn de nasjonale, er ikke relevante under 112 fordi, sier tingretten, det ikke er mulig for staten å oppfylle sin forpliktelse til å treffe tiltak etter tredje ledd for å avbøte skadevirkningene av disse utslippene. Dette betyr altså at så lenge regjeringen ikke kan iverksette slike tiltak, står den fritt til å treffe vedtak som er skadelige for klimaet.

Tingrettens avgjørelse er dypt problematisk.

3) Tingrettens begrunnelse ser helt bort fra den historiske og fremtidige sammenheng vedtaket i er truffet i. Norge har produsert petroleum i rundt 50 år og således bidratt, ikke ubetydelig, til dagens prekære situasjon. Allikevel finner retten det innlysende at regjeringen har et handlingsrom for hvert nytt vedtak som treffes – skadevirkningene av vedtaket må overstige en viss terskel før rettighetene etter 112 kan påberopes.

Det er også irrelevant at vedtaket er det første i et storskala prosjekt for utvinning av petroleumsressursene i Barentshavet. Statsminister Erna Solberg har uttrykkelig understreket at smeltingen av isen i Arktis betyr positive muligheter for norsk petroleumsproduksjon og skipsfart. En ny tilsvarende konsesjonsrunde er allerede utlyst.

Tingrettens begrunnelse betyr i realiteten at regjeringen så å si inviteres til å begrense omfanget av ethvert vedtak for å gå klar av 112 – bestemmelsen verner oss med andre ord ikke mot betydelig klimaskade så lenge den skjer bit for bit.

4) Tingretten fastslo at staten ikke hadde brutt sin plikt etter tredje ledd til å iverksette tiltak for å avbøte skadevirkningen av vedtak som griper inn i rettighetene etter første ledd. Denne plikten, sier tingretten, består i å redusere virkningen slik at den ikke overstiger statens handlingsrom. Gitt dette handlingsrommet og at skadevirkningen anses helt ubetydelig, må retten forstås slik at det ikke er gjort inngrep i rettighetene, med den selvfølgelige konsekvens at ingen avbøtende tiltak er nødvendige.

Tingretten mente likevel at staten uansett har oppfylt sin plikt etter tredje ledd ved de generelle tiltak som er truffet med sikte på å begrense negative klimavirkninger, så som CO2-avgift, deltakelse i kvoteordninger med videre, og forkastet uten videre saksøkernes argumenter om at disse tiltakene ikke skal avbøte negative virkninger av konkrete vedtak, men har samtlige klima- skadelige utslipp for øyet og dessuten er fjernt fra å redusere disse utslippene slik det er forutsatt for å nå målet om maksimalt 1,5 grads temperaturøkning over førindustrielt nivå.

Etter min mening er det uholdbart å konstruere en slags sammenheng i 112 som innebærer at de generelle CO2-reduserende tiltakene alltid vil veie tyngre enn skadevirkningen av et begrenset konkret vedtak, selv om disse tiltakene er helt utilstrekkelige for å senke de totale norske utslipp i nødvendig grad.

Tingrettens avgjørelse er dypt problematisk, ikke minst ved konsekvent å krenke føre-var-prinsippet som, blant annet gjennom fremhevingen av hensynet til etterslekten, er et sentralt element i 112. I debatten rundt klimarettssaken ga Espen Barth Eide uttrykk for at 112 var alvorlig ment fra Stortingets side. Dette synes ikke Oslo tingrett å være enig i.

(Trykt i Ny Tid 2. juli, gjengitt etter tillatelse fra forfatteren)

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

2kommentarer

  1. Karsten V. Johansen | 10. jul 2018

    Det har, siden 1972 hvor det norske folkets flertall stemte nei til Grunnlovens, demokratiets og rettsstatens avskaffelse via innlemmelse i Europas Forente stater (den imperialistiske USA-kopi/konkurrent som er EF/EUs siktemål og har vært det siden ideen ble unnfanget av tyske storkapitalistiske kretser rundt 1900 som gjenoppliving av Romerrikets og det tysk-romerske rikets, Napoleons osv.s ide om verdensherredømmet),mens Stortingets flertall fastholdt sitt brølende JAAAAA og siden har gjort det hvert sekund, vært tindrende klart at Grunnloven, rettsstaten demokratiet er dødt omenn ikke begravd, men utstilt som reklame på evig likskue i mediemausoleet.

  2. Karsten V. Johansen | 10. jul 2018

    La igjen en kommentar, men systemet fungerer åpenbart ikke. Eller kanskje det er hensikten at mine kommentarer ikke skal kunne publiseres. I så fall ikke nytt for meg. Jeg har lenge levd med kun helt minimal ytringsfrihet, som de fleste andre med kritisk syn på vår tid og dens hybris.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*