På tide å slå på bremsene

rebekka borsch 3Hvis Norge går i gang med oljeutvinning i Arktis, vil det være det ultimate brudd med våre klimaforpliktelser, skriver Rebekka Borsch i en kronikk i Aftenposten. Som representant i Venstres landsstyre har hun markert seg sterkt i debatten i og utenfor partiet. Hun mener at de norske planene er uforenlig med Paris-avtalen, som krever at verden bruker mye mindre fossilt drivstoff enn i dag. Det er ikke plass for store mengder ny olje og gass når det om noen tiår er kommet så langt at de nye feltene i nord er i full produksjon. «23. konsesjonsrunde er basert på en forutsetning om at verdenssamfunnet ikke skal lykkes i kampen mot global oppvarming.»

Fnyser de av klimamålene?
Om få uker går startskuddet i den norske jakten etter nye olje- og gassressurser i Arktis. Samtidig jobber FNs klimapanel på spreng med å regne ut hvor mye mindre fossilt brennstoff det er plass til i en verden som har blitt enig om å begrense den globale oppvarmingen til ned mot 1,5 grader.

Slikt fnyser de vel bare av i Olje- og energidepartementet, men statsminister Erna Solberg har fortsatt muligheten til å stanse utdelingen av de nye norske leteområdene i den såkalte 23. konsesjonsrunden. Hun kan bli den første statslederen i et oljeproduserende land som tar konsekvensene av klimaavtalen som ble inngått i Paris i desember. Eller hun kan gå inn i historiebøkene som statsministeren som sviktet i møte med den største trusselen menneskeheten står overfor. En som valgte å stille seg på feil side av historien. Oljeutvinning i Barentshavet vil være ensbetydende med at vi bryter våre internasjonale klimaforpliktelser.

Paris-avtalen er et kraftfullt signal til verden om å kutte utslippene. Norge kan ikke lenger late som om den ikke har betydning for oljesektoren. Den nye klimamålsettingen krever betraktelig mye mindre bruk av fossile brensler. Verden har inngått en avtale der klimaproblemene skal løses lokalt og i hvert enkelt land. Før håpet man på et globalt skatteregime i form av en internasjonal høy CO2-pris, men med Paris-avtalen er ansvaret flyttet over på det enkelte land.

Hvis Norge skal gjøre sitt for at verden når klimamålet, er vi nødt til å gjøre mye mer på hjemmebanen. Det mest effektive tiltaket vil være å slutte med å lete etter enda mer olje og gass. En SSB-rapport fra 2013 viser at den mest kostnadseffektive måten å redusere utslipp på, er «gjennom tilbudssidetiltak, det vil si gjennom nedskalering av Norges oljeutvinning». Vi har mer enn nok påbegynte olje- og gassfelt fra før. Utslippene fra olje- og gassutvinning har steget voldsomt siden 1990. Klimagassutslippene fra energiindustrien – les olje- og gassproduksjon – er i dag 107,6 prosent høyere enn i 1990 og står alene for nesten en fjerdedel av alle klimautslipp i Norge. Ikke rart Norge ligger langt unna målsettingene vi i mange år har satt oss.  Noen som husker målet om 30 prosent kutt fra 1990-nivå innen 2020? Det er fire år igjen og vi har ikke kuttet i det hele tatt, men totalt sett økt våre utslipp med 2,4 prosent. Å åpne for helt nye oljefelt på bakgrunn av dette, vil være den endelige bekreftelsen på at Norge fullstendig gir blaffen i inngåtte politiske forpliktelser.

Norsk ønsketenkning
Hever vi blikket, blir bildet enda mer dramatisk. Siste gang leteblokker ble utlyst i helt nye områder på norsk sokkel var i 1994. Siden da har vi fått langt bedre kunnskap om klimasituasjonen. Vi vet nå at det aller meste av verdens resterende fossile reserver må bli liggende hvis vi skal klare å begrense oppvarmingen av jordkloden. Vi vet også at oppvarmingen skjer raskere enn anslått: Rekordhøye temperaturmålinger, rekordmye nedsmelting av is i Arktis, stadig mer ekstremvær  og stadige oppjusteringer av nivået for fremtidige havnivåstigninger har nesten blitt hverdagskost i nyhetene. Ikke minst har vi mye bedre framskrivninger for hvordan klimaendringer vil herje med alt liv på planeten vår. FNs klimapanel slår fast at en global oppvarming på over to grader gir høy risiko for å utløse massedød av arter, utstrakt økosystemkollaps og utarming av livsgrunnlaget for hundretalls millioner av mennesker. Fossile investeringer styrer oss i dag mot en minst fire grader varmere verden innen år 2100.

Utvinning av olje og gass i norske Arktis-områder vil ha store miljømessige konsekvenser og bidra sterkt til klimaendringer. Argumentet om at norsk olje og gass erstatter mer klimaskadelig kull fra verdens energimarkeder og dermed gir en positiv klimaeffekt, finnes det ikke belegg for. Påstanden hører mest hjemme i kategorien ønsketenkning og strutsepolitikk.

Kan også bli pengesluk
23. konsesjonsrunde er basert på forutsetningen om at verdenssamfunnet ikke skal lykkes i kampen mot global oppvarming. Den undergraver Norges overordnede klimamål så vel som verdens felles klimamål. «I lys av dette felles målet vil den 23. konsesjonsrunden som nå kommer være det ultimate bruddet med de løftene Norge kom med i Paris», mener den norske oljehistorikeren Helge Ryggvik.

Men oljeleting i nord er heller ikke politisk fornuftig ut fra et økonomisk  perspektiv. Lønnsomheten i fossil utvinning er allerede svekket. Områdene i Arktis er spesielt kostbare å  bygge ut, både fordi de ligger svært langt unna eksisterende infrastruktur og fordi vær- og klimaforholdene er ekstremt krevende. Det viser også utbyggingen av Goliat-feltet, det første oljeprosjektet i Barentshavet som er realisert. Et pengesluk som skulle koste 32 milliarder, men endte opp på over 50 milliarder. Et tapsprosjekt, ulønnsomt å drive. Og hvem betaler for det? Det norske folk blar opp, gjennom tunge subsidier. Slikt kan vi ende opp flere steder i Arktis. Mange av selskapene som vil inn i den 23. konsesjonsrunden kommer til å drive leting basert på subsidier fra den norske staten – på jakt etter olje som verden ikke trenger. Til sammen kan investeringene regjeringen må ut med gjennom 23. konsesjonsrunde komme opp i mer enn 100 milliarder av skattebetalernes penger.

Milliardene som skal sløses bort på å subsidiere leting i Barentshavet kunne vi istedenfor bruke på å skape nye, grønne arbeidsplasser i Norge og til utbygging av grønn infrastruktur og fornybar energi.

Så kjære Erna Solberg: Du kan fortsatt sørge for at Norge lar oljeressursene i nord ligge. Det vil være modig og rettferdig, både fordi oljeutvinning i Arktis innebærer stor økonomisk risiko for staten og fordi det er etisk og moralsk riktig. Klimaendringene utgjør en eksistensiell trussel mot alt liv på jorden, inkludert oss mennesker. Den kommer til å ri våre barn og barnebarn som en mare om ikke vi tar grep nå. Du har makten til å ta grep. Jeg vil be deg om å sette på oljebremsene før det er for sent.

(trykt i Aftenposten 2. mai 2016, gjengitt etter tillatelse fra forfatteren)

 

Spre kunnskap –
del denne saken!

2kommentarer

  1. Ola Dimmen | 4. mai 2016

    Eit fornuftig innlegg og god oppsummering av fakta. Venstre og landsmøtedeltakarane har tydelegvis god innsikt i klimasituasjonen, men då blir det tragisk at landsmøtet stemte for 23. konsesjonsrunde og oljeleiting i Barentshavet!
    Det var også interessant å sjå debatten i Stortinget om utfasing av oljesubsidane.
    Forslaget frå MDG og SV om å fase ut oljesubsidiane over 20 år frå 2017, blei nedstemt. Enig og tro til Arktis faller?

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Venstre-stanser-ikke-23-konsesjonsrunde-8433469.html

    Video frå debatten, start 2.56.00 ut i videoen.
    https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Videoarkiv/Arkiv-TV-sendinger/?mbid=/2016/H264-full/Storting/04/28/Stortinget-20160428-095518.mp4&msid=282

  2. Harold Leffertstra | 5. mai 2016

    Rebekka Borsch slår spikeren på hodet.

    Helt siden Gro Harlem Brundtlandt var leder for FN’s kommisjon for miljø og utvikling på åttitallet har Norge vært i teten i det internasjonale miljøsamarbeidet med flotte ideer og fine ord. På hjemmebanen har vi oftest gjort stikk motsatt. Under skiftende regjeringer har ambisiøse klimamål, helst et stykke fram i tiden blitt forlatt etterhvert som sannhetens time har nærmet seg. Gevinsten av tiltak i fastlandsindustrien og på noen andre områder har blitt spist opp av økte utslipp fra olje- og gass virksomhet og mer utslippsintensive forbruksvaner.

    Spagaten mellom regjeringens ja til Parisavtalen og ja til nye investeringer i leting etter, og utvinning av olje og gass i Arktisk er derfor en fortsettelse av tre tiår med Ole Brumm; ja takk begge deler.

    Mens de globale utslipp må kuttes til 1.5-3 tonn CO2-ekv per verdensborger i 2050 planlegger Norge en økning av utslippene fram til 2020. Hva slags politiske mirakler som skal skje etter 2020 for å komme ned fra 10 tonn CO2-ekv per nordboer er uklart, mildt sagt. Løsningen med kjøp av utslippsreduksjoner i andre land betyr at noen land da må ha negative utslipp for at regnestykket skal gå opp.

    Å si nei til nye store investeringer i leting/utvinning av olje og gass betyr ikke at det imorgen eller neste år ikke lenger er bensin og diesel og at lysene slukkes i land uten vannkraft. Olje-og gassfeltene som er allerede i drift idag både i verden og i Norge vil produsere i flere tiår til. Da nærmer vi oss 2050, tidspunktet da utslippene av klimagasser fra fossil energi må nærme seg null skal vi ha noen sjanse til å begrense oppvarmingen til 2, for ikke snakke om 1.5 grader. Store investeringer i leting etter mer olje og gass og etterpåfølgende investering i uttak vil binde oss opp i store utslipp også etter 2050. Investeringer som kunne ha gått til den grønne omstillingen, både i Norge og i utlandet.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*