Frittalende forsker og bestefar

peter m stordVi tror vi er fossilavhengige. Men slik er det egentlig ikke. Vi kan lett komme ut av avhengigheten – hvis vi vil, sier professor i geofysikk, Peter M. Haugan. Alternativene finnes, og for folk flest vil en omlegging til fornybar energi bety et bedre samfunn med framgang for alle, der vi kan se barnebarna våre i øynene. Men vanetenking, maktstrukturer og økonomiske interesser står i veien. «Det petroleums-industrielle kompleks» kontrollerer for mye av pengene, for mye av politikken og for mye av forskningen. Forestillingen om at vi i Norge har en kunnskapsbasert energipolitikk er langt på vei en illusjon.

Blindveier i klimapolitikken
Peter M. Haugan har gått en litt annen vei enn mange av sine kolleger på universitetet. Han startet ut som petroleumsforsker ved Norsk Hydro i 1982, men hoppet av oljeindustrien over til polar- og klimaforskning. I 2000 var han med på å starte Bjerknessenteret for klimaforskning, som er tilknyttet Universitet i Bergen og er det største i sitt slag i Norden.

– De siste årene har jeg dreid forskning og annen innsats mer og mer over mot fornybar energi. Det jeg har sett, er at det finnes for mange avlatstiltak og unnvikende strategier som bremser og utsetter, heller enn fremmer den nødvendige energiomstilling. Fangst og lagring av CO2 har vært et av de store illusjonsnumrene i norsk politikk. Jeg har jobbet med dette lengre enn de fleste, og trodde selv at det var en viktig løsning på klimaproblemet. Men da Stoltenberg i 2008 holdt sin månelandingstale, hadde vi nok kunnskap til å se at det var en blindgate. Vi har kastet bort penger og ressurser som heller skulle vært brukt til energieffektivisering. Her er det mye å hente, det er mulig å halvere energiforbruket fram mot 2050 uten at det vil forsinke velstandsutviklingen.

Gass ingen løsning
Haugan avviser også forestillingen om at norsk gass skal fortrenge kull og få ned utslippene. – Dette er altfor kortsiktig tenkt. Det er selvfølgelig riktig at gass er mindre skadelig enn kull. Men om tyve-tredve år, dvs. når det vi nå setter i gang med i Arktis skal gi full produksjon, vil verden heller ikke tåle CO2-utslippene fra gass. Det eneste fornuftige er å satse på fornybar uten å vente. Det innebærer en svær omlegging av industrien og infrastrukturen vår, som uansett vil ta lang tid.

– Heldigvis trenger vi ikke å drømme om framtidige teknologirevolusjoner. Flere og flere steder kan sol og vind konkurrere på pris allerede, selv uten at vi har regnet inn kostnadene ved skadevirkninger av kull og gass. Men nye satsinger trenger offentlig støtte i en overgangsperiode, slik at de kan stå på egne bein om 10 eller 15 år. Vi kan ikke overlate alt til markedet, da vinner det vi er vant til å bruke og som er billigst på kort sikt.

Trenger kritiske forskere
Peter M. Haugan har vært en av de fremste kritikerne av samrøret mellom universitetene og Statoil. Det dreier seg om kjøp av goodwill og en binding mellom akademia og oljekapital som står i veien for nytenking og kritisk forskning, mener han. – Statoil driver med imagebygging, og det er ingen grunn til at universitetene skal hjelpe dem med dette. Derimot trenger vi forskere fra alle områder som kan kaste nytt lys over klima- og energipolitikken.

– Norge er i dag å sammenlikne med fyrbøteren som skuffer kull for å få toget til å gå fortere mot stupet, mens tusenvis av kunnskapsrike mennesker sitter bøyd over pc’ene sine og ikke tenker på annet enn å få en ny artikkel inn i et tidsskrift som få leser. Debatten om samfunns- og energiomstilling er mye mer kontroversiell og utsatt for posisjonering og propaganda enn debatten om den grunnleggende klimaforskningen. Det kan være ubehagelig å gå inn i dette, selvfølgelig, men det er faktisk en del av samfunnsoppdraget vårt.

– Det er ikke lett for velgerne å gjennomskue retorikken fra folk som tilsynelatende aksepterer klimakunnskapen, som ser alvoret – og likevel synes å tro at det meste kan fortsette som før og satse på olje og gass enda noen tiår. Hele demokratiet vårt lider under denne dobbeltkommunikasjonen. En forening som Besteforeldrenes klimaaksjon burde kanskje banke på hos politikerne og kreve at forskere får økonomiske insentiver til å engasjere seg i samfunnet og bidra til en mer opplyst debatt om de avgjørende viktige veivalg vi står foran, og som haster veldig!

Barn og unge gir håp
For en tid tilbake ble Haugan selv med i Besteforeldreaksjonen, etter at han fikk sitt første barnebarn. – Å ha egne barn og barnebarn, minner oss på at alle de som kommer etter oss helst bør få bedre forhold enn vi selv har hatt, sier han. Vi kan ikke stelle det slik at vi blir den generasjonen som gjør livsvilkårene på Jorden dårligere, ikke bedre.
– Selv synes jeg også det er inspirerende å jobbe med unge studenter. Å drive forskning kan være veldig kjekt, men jeg vil nok legge mer vekt på å engasjere meg i utdanning og formidling de kommende årene enn jeg har gjort tidligere. Det er mange muligheter, digitale hjelpemidler og arenaer for kommunikasjon og videreutdanning og opplæring. Jeg vil gjerne bli bedre i å bruke slike muligheter for å få ut kunnskap og bidra til å skape engasjement.

– Besteforeldreaksjonen her i Hordaland har i år dratt i gang en klimadugnadskampanje med støtte fra fylket. Slagordet er «Deltakar eller tilskodar?» Hva tenker du om en slik utfordring til befolkninga?
– Jeg synes tittelen her er svært godt valgt. Den spiller på et viktig arbeid av filosofen Hans Skjervheim som nettopp reflekterte over betydningen av å engasjere seg. Jeg er nå overbevist om at vi er inne i en energiomstilling. Vi kommer til å kvitte oss med fossile brennstoff etterhvert. Men det er ikke likegyldig om omstillingen går seint eller raskt. Og det blir ikke automatisk et rettferdig og godt samfunn etterpå. Derfor er det viktig at folk engasjerer seg og gir både fart og retning på utviklingen.

Peter M. HauganFørste universitetsstyremøte

4kommentarer

  1. Steinar Rundhaug | 30. mar 2016

    Dette var interessant og burde spres langt utover vår egen besteforeldre- boble.

  2. Finn Bjørnar Lund | 31. mar 2016

    Viktig innspill fra Peter M Haugan.

  3. Sigurd Reimers | 2. apr 2016

    Takk for et viktig innlegg. Som vi ser av artikkelen er det er ikke lett å få politikere, akademikere og energiindustrien til virkelig å endre kurs, tross retorikken. De har ofte for mange andre interesser å ta vare på. Noe mer nærliggende, som besteforeldre-pensjonister kan fokusere på, er å kjempe for at våre pensjonsleverandører (som har enorme investeringer) de-investerer fra investeringer i utvinning av fossilt brensel og heller investerer i fornybare energikilder. Vi som i dag lever av pensjonen vår er i vår fulle rett (er kanskje forpliktet?) til å ta kontakt med leverandørene, gå på møter med dem, legge press på dem, få svar fra dem, og informere andre om utfallet. Sigurd Reimers, medlem i Grandparents for a Safe Earth (Storbritannia)

  4. Harold Leffertstra | 4. apr 2016

    Meget bra artikkel, både nøkternt og inspirerende. Og har mange gode poeng.
    Han sier blant annet «Det er ikke lett for velgerne å gjennomskue retorikken fra folk som tilsynelatende aksepterer klimakunnskapen, som ser alvoret – og likevel synes å tro at det meste kan fortsette som før og satse på olje og gass enda noen tiår.»
    Å satse er ikke bare å drive de eksisterende olje- og gassfelt til de er tomme, men også å investere i leting etter, og utvinning på nye felt. Det siste vil låse oss teknisk, økonomisk og sosialt til fossil energi med tilhørende utslipp i en rekke tiår framover.
    Norge har samtidig forpliktet seg gjennom Parisavtalen til 2 graders målet. Avtalen inneholder videre en intensjon om å begrense oppvarmingen til 1.5 grader.
    Disse to mål er i klar strid med hverandre; IPCCs 5 hovedrapport gjør klart at 2-graders målet forutsetter ikke bare økte investeringer i fornybar og energieffektivisering men samtidig en kraftig og omgående nedgang i investering i leting, utvinning,produksjon og bruk av fossile brensler. Dette gjelder i enda sterkere grad for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. ( IPCCs 5 hovedrapport WGIII, SPM, fig SPM 9, Technical Summary s. 89 og kap 16 s. 16).
    Når et ressursrikt land som Norge nøler med å begynne prosessen med å trekke seg ut av fossil energi, hva kan en da forvente av andre mindre gunstig stilte land?
    Petter Haugan nevner også behovet for at folk engasjerer seg for å få en omstilling som er stor nok, kommer tidsnok og som er «god». Jeg kunne ikke være mer enig. Regjeringene, nesten uansett politisk sammensetning vil nøle med å sette igang upopulære tiltak. De må presses. Av oss, folket.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*