Det er opp til oss nå

Paris 2015Ingen ting er enklere enn å raljere over den avtalen som ble inngått på klima-toppmøtet i Paris. Samtidig er det helt avgjørende at vi ikke gjør det, men tvert imot tar avtalen som en forpliktelse på rammeste alvor, skriver politisk kommentator Dag Seierstad. Det kan virke som en lettvint løsning når 190 land vedtar at den globale oppvarmingen må holdes «godt under to grader» og nærmest mulig en oppvarming på halvannen grad. Likevel bør vi ikke gjøre som olje- og energiminister Tord Lien (FrP) og Karl Eirik Schjøtt Pedersen (AP) i Norsk Olje og Gass, som begge trekker på skuldrene over Paris-vedtaket.

Dag SEn global dugnad
Toppmøtet i Paris var ærlig nok til å fastslå i slutterklæringen at det er et gap mellom målet om å holde oppvarmingen lengst mulig ned mot 1,5 grader og de forpliktelsene til kutt i klimagassutslipp som statene har påtatt seg.

Kevin Anderson fra det britiske Tyndall Centre for klimaforskning har tatt i hardere: «For verdens fattige, særlig på den sørlige halvkule, er avtaleteksten et sted mellom farlig og dødelig.»

Det vi har å holde oss til fra Paris-vedtaket er tredelt:

  • De forpliktelsene om utslippskutt som statene la fram i forkant av Paris-møtet, styrer mot en global oppvarming på tre grader – og dermed mot en serie med klimakatastrofer i store deler av verden.
  • Det som avgjør om slike klimakatastrofer kan unngås, er at Paris-vedtaket forplikter alle regjeringer til å avlegge regnskap hvert femte år over hvor store utslippskutt de har gjennomført – og deretter setter seg strammere mål for neste femårsperiode. Slik kan alle land passe på at alle andre også tar i som de må.
  • Det blir ikke noe opplegg med bøter eller andre former for straff for dem som ikke holder det de har lovt.

Dette betyr at det er opp til oss alle – som borgere, velgere og medlemmer av partier og organisasjoner – å kreve at våre nasjonale klimakutt må bidra til at den globale oppvarmingen holdes godt under to grader – og helst ned mot halvannen grad.

I denne globale dugnaden bør vi lytte med skepsis til dagens bedrifter, bransjer og næringsorganisasjoner. De uttrykker naturlig nok interessene til det næringslivet vi har i dag, det næringslivet vi må bort fra for å mestre klimautfordringene.

Unngå sjølforsterkende utvikling
To-gradersmålet ble gjort til en felles forpliktelse på klimatoppmøtet i Cancun i november 2010. Målet om en oppvarming på halvannen grad er pressa fram blant annet fordi uvissheten om de såkalte «vippepunktene» har blitt stadig mer påtrengende: Har vi alt i dag satt i gang en oppvarming som utløser prosesser som ikke lenger kan snus?

Faren er at den globale oppvarmingen kan bli sjølforsterkende. Her er to av de mest opplagte farene for oss her nord:

  • Forsvinner permafrosten fra deler av tundraen i Sibir og Canada, slipper enorme mengder av metan (en av de kraftigste klimagassene) opp i atmosfæren. Det bidrar i så fall til økt oppvarming slik at mer av tundraen tiner.
  • Forsvinner deler av isdekket i Arktis, reflekteres mindre sollys vekk, oppvarmingen øker, og mer is smelter.

Her i landet er det olje og gass som er stikkord for de største konfliktene. De første reaksjonene fra bransjen sjøl og fra andre pådrivere for fortsatt full gass (olje- og energiminister Tord Lien (Frp) og Karl Eirik Schjøtt Pedersen (Ap) i Norsk Olje og Gass) har vært å trekke på skuldrene over Paris-vedtaket. Energibehovet i verden må angivelig dekkes av olje og gass i like stor grad som før – og Europa trenger norsk gass for å erstatte bruken av kull.

Slike holdninger er det motsatte av å ta Paris-vedtaket på alvor. EU har ligget i forkant når det gjelder å kutte utslipp. Det viktigste enkelttiltaket har vært opplegget med kjøp og salg av klimakvoter. Det har hatt store svakheter, særlig fordi det ble fordelt så mange kvoter at kvoteprisen i perioder har vært latterlig lav.

Men hvis EU skal ta Paris-vedtaket på alvor, må de samlede utslippene i kvotesystemet kraftig ned – og de må skrus nedover år for år. Norge er del av dette kvotesystemet, og vil dermed også pålegges kraftigere utslippskutt enn før.

Dette vil få kvoteprisen til å øke – slik at det blir dyrere for norske selskap å kjøpe seg rett til ekstra utslipp.  Eller som Lars Haltbrekken, leder for Naturvernforbundet har sagt det: «Markedet kan komme til å gjøre skiftet fra fossilt til fornybart raskere enn politikerne.»

Villedende argumentasjon
De tørre tall viser at det er ingen bagatell for oss å følge opp Paris-vedtaket på forsvarlig vis.

Klimaforliket mellom de norske partiene fra juni 2015 fastslår at de norske utslippene skal være høyst 47 millioner tonn i 2020. I 2014 var utslippene på 53,8 millioner tonn, og alt tilsier at de vil øke de nærmeste åra. Det betyr at vi må kjøpe enda flere utslippsrettigheter i utlandet for å følge opp klimaforliket.

Men klimaforliket ble inngått før Paris-møtet. Vi må stille langt hardere krav til oss sjøl enn vi gjorde i juni hvis vi skal ta Paris-avtalen på alvor. Hvor mye hardere? Som sagt: Det avhenger av oss alle.

De som forsvarer full fart i petroleumsbransjen, trekker ofte fram at vi produserer olje og gass med lavere utslipp enn ellers i verden. Det er mulig, men likevel et sterkt villedende argument.

De samlede utslippene fra utvinningen av olje og gass var i fjor på 15,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter.  Kanskje sparer vi verden for utslipp på 2-3-4 millioner tonn ved at produksjonen foregår her hos oss. Det er for rusk å regne mot de utslippene som følger av at oljen og gassen forbrennes ute hos kundene våre. De var i 2012 på rundt 500 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Utslippene er enda større nå.

I en norsk sammenheng er utslippene fra produksjonen på sokkelen likevel ikke til å kimse av. De var nærmere 30 prosent av de samlede utslippene våre av klimagasser. Skal vi gjøre noe som monner med de samlede utslippene våre, kan vi ikke bare gå løs på utslippene fra transport og landbruk.

(trykt i Klassekampen 19. des. 2015, gjengitt etter tillatelse fra forfatteren)

1kommentar

  1. Finn Bjørnar Lund | 1. jan 2016

    Dag Seierstad peker på det som er helt sentralt etter Paris-avtalen: Det er nå opp til innbyggerne i hvert enkelt land å gi avtalen et innhold i samsvar med intensjonene. Det er vi som skal videreføre og forsterke klimainnsatsen. Også i Norge har vi et ansvar for å bidra til maksimum 1,5 grad global temperaturstigning. Det er en utfordring som vi i BKA må minne våre politikere og medborgere om.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*