• EMNER:
  • PUBLISERT:
    fredag 13. jun 2014
  • AV:
    Redaksjonen

Forestillinger om kunnskap og kontroll med framtida

Gisle 2Det er i dag etablert en tydelig konsensus rundt norsk olje- og klimapolitikk, basert på argumentet om at den norske utvinningen er en del av løsningen på de globale klimaproblemene. Men for å komme til en slik konklusjon er det mye man må se bort fra, sier Gisle Andersen ved Universitetet i Bergen, som er i innspurten på en doktorgrad i sosiologi der han har pløyd seg gjennom og analysert tusenvis av stenografiske referater fra Stortinget fra 1945 til i dag, med hovedvekt på tida etter 1970 og klimaspørsmålets inntog i debatten. Han kjenner seg ikke trygg på at demokratiet vårt er i stand til å ta de beslutninger som situasjonen krever.

Miljø som politikkens nye akse
I løpet av alle disse åra har «miljø» beveget seg fra politikkens periferi til å bli noe som alle må forholde seg til. Dette er en internasjonal trend, markert ved begivenheter mange av oss husker godt – FNs naturvernår 1970 og den store miljøvernkonferansen i Stockholm. Mens man tidligere hadde sett på det som en konflikt mellom næringer, der primærnæringene kunne bli skadelidende («røykskader» rundt store industrianlegg), blir miljøproblemene nå forstått som et sentralt anliggende for fellesskapet.

Det er en fascinerende transformasjon, med store følger for politisk retorikk og argumentasjonsmåte, sier Gisle Andersen. Det spesielle med den norske situasjonen, er at det skjer samtidig med de første funn av olje på sokkelen. Ganske fort blir man også klar over at et globalt klimaproblem kan være under oppseiling. Industriminister Finn Lied fra Arbeiderpartiet snakket allerede tidlig på 1970-tallet om «carbondioksydproblemet» og «varmebalansen», i forbindelse med planene om et oljefyrt kraftverk på Slagentangen. 

Andersens analyser av politikernes miljøargumentasjon viser store forandringer over tid. "Naturen" står ikke høyt i kurs på slutten av 90-tallet, som vi ser.

Andersens analyser av politikernes miljøengasjement og argumentasjon viser store forandringer over tid.

Miljøargumenter i utvikling
Hvordan skulle et lite land som Norge manøvrere i denne situasjonen, der de globale utfordringene blir stadig mer påtrengende? I de to første tiår etter 1970 ser Andersen en tydelig politisk forskyving. Opprinnelig var det enighet om at målet med petroleumspolitikken var at den skulle komme hele folket til gode, i form av et kvalitativt bedre samfunn. Dette var eksplisitt definert i opposisjon til maksimal profitt. I dag er dette perspektivet utvisket, mens miljøproblemer som klimagassutslipp håndteres av markedsbaserte modeller der hensynet til kostnadseffektivitet er blitt det sentrale.

Tydeligst kommer dette til uttrykk i klimakvote-regimet som Norge har vært en ivrig tilhenger av siden 1990-tallet og Kyoto-avtalen: Det viktige er ikke hvor i verden utslippsreduksjonene kommer. Hvis det er mer lønnsomt å betale Kina for å redusere sine CO2-utslipp, enn å begrense norsk biltrafikk, så er det en riktig og legitim ting å gjøre.

Det pussige er at man samtidig har vist så liten interesse for å finne ut om dette systemet faktisk fungerer, sier Andersen. Fører det til de utslippskuttene som vi trenger og betaler for? Mye tyder på at så ikke er tilfelle, men det virker som om det er lite forskning på dette. Det samme gjelder for så vidt hele petroleumspolitikken vår i et globalt perspektiv. Selv om vi har store miljøer som Cicero som det skulle være grunn til å forvente gikk inn i slike problemstillinger .

Myten om vitenskapelig kontroll
På slutten av 1980-tallet endrer den miljøpolitiske argumentasjonen seg betydelig, slik vi ser i Brundtland-rapporten «Vår felles framtid». I sentrum står nå forståelsen av miljøproblemene som globale og nærmest eksistensielle: menneskehetens framtid og sivilisasjon kan være truet hvis vi ikke får bedre kontroll over utviklingen.

Gisle Andersen er selv sterkt preget av denne forståelsen. Som far til to barn er jeg dypt urolig, sier han. Så når jeg studerer disse tingene, og skriver hundrevis av sider om dem, er det for å bidra til bedre forståelse av hva slags grunnleggende moralske prinsipper som ligger under miljøpolitiske beslutninger. Dette kan gi innsikt i hvordan miljøpolitikken fungerer og legge grunnlag for en debatt om hvordan den eventuelt kan endres. 

Politikk og hele det moderne prosjektet dreier seg om kunnskap og kontroll. Miljøforskning og miljøhensyn er nå bygd inn som en del av systemet. Den politiske legitimiteten til beslutninger avhengig av å tegne opp et glansbilde av at vi har kontroll over hvilke fremtider vi skaper. Klimadebattene om norsk oljepolitikk dreier seg f.eks. sjelden om noe annet enn de 3-5 prosenter av utslippene som er knyttet til selve produksjonen. De resterende utslippene, som skjer ved forbrenning, er for en stor del definert ut av debatten. Dette er et eksempel på hvordan problemet blir definert på en måte i politiske prosesser som gjør det mulig å «løse» problemet.

Menneskets interesser i sentrum
Det er også helt klart, at hensynet til naturen som sådan aldri har stått sterkt i den norske politiske kulturen – selv om vi som samfunn har hatt framtredende økofilosofer som Arne Næss som har argumentert for en annen tilnærming, basert på ydmykhet og respekt for naturens uendelige kompleksitet. I alt jeg har lest og sett av debatter på Stortinget, er det tydelig at politiske posisjoner blir styrket gjennom å vise til at det er menneskets miljø det står om – hensynet til vår egen sunnhet og helse, og til forutsetningene for videre økonomisk vekst. Utgangspunktet er at skade på naturen kan tillates, så lenge økosystemets funksjoner for mennesket ikke blir skadet. Det som teller er ikke naturens egenverdi, men dens funksjon for oss.

Denne tankegangen ligger også til grunn for miljøparagrafen som vi fikk i Grunnloven i 1992. Det som skiller den fra tidligere forslag – det første kom i 1970 – er at den er mindre forpliktende og vanskelig å bruke for å avgjøre hvilke politiske beslutninger som strider mot den. Vi har «rett» til et sunt miljø. Men kan vi saksøke myndighetene hvis de ikke sikrer denne retten? Dette ble faktisk eksplisitt foreslått tidligere, men nedstemt av Stortinget.

Tenke globalt, og hva så?
Stortinget er en spesiell debattarena, sier Gisle Andersen. Det er ikke bare på grunn av de mange viktige beslutningene som tas, men fordi argumentene gjerne er gjennomarbeidet og «drøvtygd» før de kommer så langt som til stortingssalen. Debattene byr sjelden på nytt og overraskende, men er interessante for å forstå hvordan politiske beslutninger blir rettferdiggjort. For å påvirke er det først og fremst viktig å komme tidlig inn i prosessene,

Etter et hyggelig møte på Cafe Blom på "høyden" i Bergen.

Etter et hyggelig møte på Cafe Blom på «høyden» i Bergen, skal stipendiat Gisle Andersen tilbake til avhandlinga som må finpusses før innlevering.

Flere må delta, det er avgjørende for muligheten for forandringer, sier Andersen. Historien viser at miljøpolitikken har endret seg radikalt. Det kan også skje i framtida, men slike endringer tar tid. I alle fall før nye forståelser av problemene blir omsatt i praktisk politikk. De fleste stortingspolitikere ser nok klimaalvoret, og at det haster med å gjøre noe som monner. Men det at problemet er globalt er paradoksalt nok blitt en politisk sovepute.

Vi trenger en debatt om premissene for debatten, ikke minst hvordan økonomiske modeller legger sterke føringer for politiske posisjoner og det som oppfattes som legitime virkemidler. Dessuten trenger vi en debatt om hva slags infrastruktur vi skal bygge for å nå målet om et lavutslippssamfunn. Gitt tidsperspektivet som legges til grunn i framtidsscenarioene, synes det klart at denne infrastrukturen må bygges nå. Det er derfor det er så viktig at det finnes organisasjoner som Besteforeldreaksjonen og andre, som kontinuerlig peker på det tvilsomme ved at det investeres store penger i alt fra ferjefri E39 til flyplassutbygging og miliiardsubsidier av petroleumsindustrien – som om klimaproblemet slett ikke fantes!

Av og til er det deprimerende, innrømmer tobarnsfaren, som likevel velger å være optimist. Har jeg noe alternativ, hvis jeg ikke skal svikte mine egne barn?

 

Spre kunnskap –
del denne saken!

1kommentar

  1. Linda Rundquist Parr | 13. jun 2014

    Meget interessant lesing. Gisle Andersen peker på flere faktorer som vanskeliggjør større politiske grep for å hindre klimaendringer: mangel på alternative økonomiske modeller, for liten forståelse og respekt for økosystemets kompleksitet og mangel på et overordnet perspektiv i samfunnsplanlegging. Hvem tar vare på dette overordnede perspektivet? Tenk om det som nå heter Klima- og miljødepartementet kunne fått et nytt og overordnet mandat? Vi i Besteforeldrenes klimaaksjon må hele tiden trekke fram dette helhetlige og overordnede perspektivet på klimaspørsmål.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*