Grått hår – grønt engasjement

inge_eidsvaag1_stor

Inge Eidsvåg er forfatter og lektor ved Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi på Lillehammer. Han er også styremedlem i Besteforeldrenes klimaaksjon.

I samfunnet vårt er vi ofte flinke til å granske oss sjøl og vår fortid, når noe går riktig galt. Dersom vi tenker oss en rapport fra et FN-utvalg i 2100 om klimakrisens følger, kan spørsmålet bli: Hvordan kunne vi la det skje? Myndighetenes evne til å beskytte menneskene sviktet. Men hvem skal vi da stille til ansvar? Politikerne? Gruve- og oljeindustrien? Oss selv? Det er Inge Eidsvåg som spør, i en kronikk i Vårt Land 7. februar. Men han ser også lyspunkter, og blant dem er besteforeldrenes engasjement. – Vi eldre er kanskje ikke så raske lenger. Til gjengjeld har vi grep på verdiene våre, og veit med Olav H. Hauge når «leidi er rett».

Flere grå hår 
gratt harVi eldre utgjør en stadig større del av verdens befolkning. Dessverre ser det ikke ut til at vi er spesielt opptatt av eller bekymret for klimaforandringene. Vi over 65 år er faktisk de som er minst bekymret. Nesten halvparten av oss tror ikke at vi vil bli berørt av klimakrisen, mot 24 prosent i de yngre årsklassene. Et flertall av oss mener dessuten at det er lite vi kan gjøre med situasjonen.

Dette er paradoksalt og nedslående. Vi lever lenger enn noen generasjon før oss. Vi har bedre helse, mer fritid, er bedre utdannet og mer velstående enn noen gang. Og så skulle ikke vi engasjere oss for å skape en bedre verden?

Oppløftende
Heldigvis er det oppløftende ting på gang. Et eksempel er Besteforeldrenes klimaaksjon, en tverrpolitisk organisasjon som arbeider for at våre barnebarn og deres etterkommere skal kunne arve en jord i økologisk balanse. Grunnlovens § 110b støtter oss i dette. Den gir enhver «Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares».

Den globale oppvarming er vår tids største utfordring. Bak oss ligger tiår med FN-forhandlinger og politiske løfter. Men utslippene fortsetter å øke. Vi er den første generasjon som forandrer klimaet på kloden – og som vet at vi gjør det. Vi er den siste generasjon som slipper å ta de fulle konsekvensene.

Jo, det er usikkerhet også i klimaforskningen. Men det kan ikke forsvare at vi unnlater å handle. Usikkerheten må komme framtidige generasjoner til gode. Hvis de såkalte «klimarealistene» tar feil, ødelegges kloden. Hvis FNs klimapanel tar feil, får vi en renere jord. Å være føre var har alltid vært en klok handlingsregel når viktige verdier står på spill.

Barnebarns stormer
En av dem som helhjertet støtter Beste-foreldrenes klimaaksjon,er den amerikanske klimaforskeren dr. James E. Hansen. Hansen har i mer enn en mannsalder bidratt til vår forståelse av klimaendringene. I 2006 sto han på Time Magazines liste over de hundre mest innflytelsesrike mennesker i verden, og i 2008 ble han av 600 vitenskapsmenn kåret til «Årets vitenskapsformidler». Han har fått en rekke priser, blant annet den norske Sofieprisen (2010) «for sin livsviktige forskning, for sin klare formidling og for sitt genuine engasjement for framtidige generasjoner».

James Hansen, verdensledende klimaforsker og klimaaktivist på vegne av sine barnebarn

James Hansen, verdensledende klimaforsker og klimaaktivist på vegne av sine barnebarn. Utga i 2009 boka Storms of my Grandchildren.

James Hansen er særlig kjent for begrepet «vippepunkt». Det er et punkt der små endringer fører til dramatiske endringer, og der det ikke finnes noen vei tilbake. I 2009 utga han Mine barnebarns stormer: Sannheten om den kommende klimakatastrofen. Boka var et rungende varsko fra en forsker som selv hadde nådd sitt vippepunkt. Som bestefar hadde Hansen gått fra å være vitenskapsmann til også å bli klimaaksjonist. «Jeg ville ikke at mine barnebarn en gang i framtida skulle si: ‘Opa visste hva som skjedde, men han sa ikke klart og tydelig fra om det.’ (…) Hvis det ikke hadde vært for mine ­barnebarn og kunnskapen om hva som vil møte dem, ville jeg ha konsentrert meg om den rene forskningen og ikke insistert på dens relevans for politikken.»

Handlingslammet
Stilt overfor politikernes handlingslammelse og den fossile industriens griskhet, har James Hansen deltatt i ikkevoldelige aksjoner mot kullindustrien. Han har talt på utallige folkemøter og skrevet hundrevis av artikler. Budskapet er: Skal vi unngå en klimakatastrofe, må vi stanse kullproduksjonen, la tjæresanden bli liggende og ikke pumpe opp den siste oljen.

4. august 2012 skrev Hansen en artikkel i avisa The Washington Post: «Klimaforandringen er her – og verre enn vi trodde». Her minnet han om sin rapport til det amerikanske senatet i 1988. Nå innrømmet han: «Jeg var for optimistisk.» Nye analyser viste at ekstremværet de siste årene ikke skyldes noe annet enn klimaforandringene. Og det blir verre. Varmebølger, tørke, stormer og oversvømmelser vil bli stadig hyppigere i årene framover. Hansen avsluttet sin artikkel slik: «Framtida er nå. Og den er varm.»

Til ansvar
Akkurat som ungdom i Tyskland på 1950- og 1960-tallet begynte å spørre sine foreldre og besteforeldre om hva de hadde gjort under krigen, vil våre barnebarn en dag kanskje spørre oss: – Når dere visste hva som skjedde med klimaet, hvorfor gjorde dere ikke noe? Hvorfor overlot dere til oss å ta konsekvensene av deres vanvittige forbruk av naturressurser og tilhørende forurensning? Var dere ikke mer glad i oss enn som så?

En av konklusjonene i 22. juli-rapporten var at «myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet». Angrepet på Regjeringskvartalet «kunne ha vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede vedtatte sikringstiltak». Svikten var, het det i rapporten, «i hovedsak knyttet til holdninger, kultur og lederskap». Det ble lagt spesiell vekt på at «evnen til å gjennomføre det man har bestemt seg for, og til å bruke planene man har utviklet, har vært svak».

Dersom vi tenker oss en rapport fra et FN-oppnevnt utvalg i 2100 om klimakrisens følger, kan ordene blir de samme. Hvordan kunne vi som samfunn la det skje? Myndighetenes evne til å beskytte menneskene sviktet. Men hvem skal vi da stille til ansvar? Politikerne? Gruve- og oljeindustrien? Oss selv?

Kraft til å snu
I 1790 skrev filosofen Edmund Burke sine refleksjoner om den franske revolusjon. Han sa bl.a.: «Samfunnet er et partnerskap mellom de som lever nå, de som er døde og de som ennå ikke er født.» Besteforeldrenes klimaaksjon vil gjerne være en tolkende stemme for kommende generasjoner. Hvis mange nok slutter opp om oss, kan vi – sammen med de unge – bli en kraft som snur utviklingen. Derfor samarbeider vi med Miljøagentene, barnas miljøvernorganisasjon. Det er generasjonssolidaritet i praksis.

Vi eldre er kanskje ikke så raske, men vi sier med Olav H. Hauge:

Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett
han gjev svarten
i farten
berre leidi er rett