«Besteforeldrenes klimaaksjon trengs fordi stemmer fra vår generasjon også må bli hørt. Vi har ingen andre hensyn å ta enn hensynet til de som kommer etter oss», sier Inge Eidsvåg, som er nytt styremedlem i foreningen. Den folkekjære forfatteren og foredragsholderen etterlyser modige politikere som tør å ta nødvendige, men upopulære standpunkter. «Jeg er redd det tenkes for mye på karriere og gjenvalg nå for tida, og at perspektivet blir for kort.» Sammen med miljøpedagogen Per Bjørn Foros ønsker han å ta med sin egen generasjonserfaring inn i kampen for en mer ansvarlig klimapolitikk.
Aktuelt
Historien om politikere som tok ansvar og så framover
Grunnlovens miljøparagraf 110b er en liten, men viktig del av norgeshistorien, skriver Sidsel Mørck og Arild Stubhaug fra Forfatternes klimaaksjon i Dagsavisen. Det begynte i 1972, da Venstres stortingsrepresentant Helge Seip fremmet et grunnlovsforslag om at Staten skulle være forpliktet til å verne naturmiljøet slik at alle var sikret ren luft, rent vann og adgang til rekreasjonsområder. Naturressursene skulle bevares for ettertiden. Forslaget ble behandlet av Stortinget i 1976 og forkastet mot én stemme. I 1992, etter Brundtland-kommisjonen, vedtok et samlet Storting nåværende bestemmelse. Les hele historien.Også Norge bør få en egen klimalov
Ganske enkelt fordi erfaringene fra andre land er ganske gode, mener Torgeir Havik, arkitekt i Steinkjer og aktiv i Naturvernforbundet og Besteforeldreaksjonen. Samfunnet vårt må omstilles til lavere utslipp, lavere energiforbruk og bedre forvaltning av naturens evne til å binde karbon. Hvordan får vi det til? Det norske svaret har vært at globale problemer må løses på et globalt nivå, og at det ikke betyr så mye at våre egne CO2-utslipp øker, så lenge vi bidrar til kutt andre steder. Storbritannia har gitt et annet svar, i form av en klimalov med strenge krav til nasjonale utslippsreduksjoner. I motsetning til Norge virker det, sier Havik.
Barn rammes først og hardest
Mens de voksne har sittet på hendene og gjort sjokkerende lite, viser undersøkelser at det store flertall av verdens barn og unge er fullt klar over trusselen om økende global oppvarming. Det går fram av den nye rapporten fra UNICEF: Climate change, children’s challenge. Særlig er det barn i utviklingsland som vil bli rammet. Større og mer hyppige naturkatastrofer, endrede nedbørsmønstre og kriser for landbruket truer barns grunnleggende rett til utdanning, helse, rent vann og nok mat. «Global oppvarming handler ikke om en fremtid vi ikke vil leve lenge nok til å oppleve. Det handler om situasjonen her og nå, og om fremtiden for våre barn.»
EU kan vedta direktiv mot tjæresand
Den kanadiske urbefolkningstalsmannen George Poitras er på tur til flere EU-land, for å møte parlamentarikere og snakke om konsekvensene av tjæresandindustrien i Alberta. Målet er å samle støtte til forslaget om å merke drivstoff fra tjæresand som særlig sterkt forurensende. Canada har lyktes i å forsinke gjennomføringen av EU-direktivet i flere år. De hevder at tekniske nyvinninger vil kutte utslipp og redusere tilhørende miljømessige fotavtrykk. Påstandene blir avkreftet av uavhengige forskere. «Sannheten er at tjæresand ødelegger urfolks samfunn og miljø, og har vidtrekkende konsekvenser for det globale klimaet», sier Poitras.
Ny regjeringsplattform: Føre-var-prinsipp som forplikter
Det er mye å glede seg over i avtalen mellom de fire sonderingspartiene, mener Terje Osmundsen. Han er tidligere politiker (H) og sekretær for statsminister Kåre Willoch, nå direktør i solenergiselskapet Scatec Solar. I en artikkel i nettmagasinet Energi og Klima viser han til at samarbeidspartiene erklærer at de «bygger sin politikk på forvalteransvaret og føre var-prinsippet». – Men det sier seg selv at formuleringene også forplikter. En regjering som vil bli husket som føre-var-regjeringen kan ikke med åpne øyne gå inn for en politikk som vi med dagens kunnskap vet vil gjøre levevilkårene for kommende generasjoner vanskeligere.
New Scientist med kritisk blikk på Norge
Tusener av ord vil bli skrevet om den siste rapporten fra FNs klimapanel. Her, i 10 ord, er bunnlinja: Vi må la det meste av fossilt drivstoff bli liggende. Så enkelt er det, skriver det internasjonale vitenskapsmagasinet New Scientist i sitt siste nr. I den forbindelse har de sett nærmere på Norge og norsk politikk. – Tilsynelatende gjør Norge atskillig mer enn de fleste land for å møte klimautfordringene. Landet får allerede nesten all elektrisitet og nesten 60 prosent av all annen energi fra fornybare kilder, og har som mål å øke denne andelen til 67 prosent innen 2020. Planene er å gjøre Norge karbonnøytralt innen 2030.
«skog og lyng er på vikende front …»
Sidsel Mørck (født 1937) er kjent som en samfunnsengasjert forfatter med et stort antall diktsamlinger, novellesamlinger, romaner og barnebøker. En gang i måneden presenterer hun utvalgte dikt og diktere for oss.
Månedens dikter er Fredrik Fasting Torgersen, med et dikt fra 1973, mens han satt isolert på Ullersmo, dømt for drap. Som dikter er han ofte preget av besk satire. «Det er fortsatt et åpent spørsmål om justismord. Og et åpent spørsmål om han, under andre vilkår, kunne gjort mer ut av sine litterære evner», skriver Sidsel Mørck.
Fra debatten: Bør vi la oljen og gassen bli liggende?
Fortsetter vi som nå, risikerer vi at luften blir for dårlig å puste i, sier professor i geofysikk. Et brått fall i oljeaktiviteten er det vi bør frykte mest, i følge NHH-professor. Slik innleder Bergens Tidende møtet mellom to ulike fageksperter. «Oljebransjen er så langsiktig at å styre tempoet på aktivitet som er i gang grenser til å være praktisk umulig. Ønsker man å la olje ligge i bakken, bør man la være å åpne opp nye områder.» (Øystein Thøgersen, økonom) «Oljeaktiviteten vil likevel være stor i mange år fremover. Stortinget bør investere betydelige midler i en overgangsfase, bort fra vår oljeavhengighet.» (Peter M. Haugan, fysiker)
Vi trenger menneskevern
Etter FNs nye klimarapport trenger vi ikke mer miljøvern, vi trenger menneskevern, skriver Arnfinn Christensen på forskning.no. – Tenk om vi var i et fly. Tenk om kapteinen var Rajendra Pachauri, lederen av FNs klimapanel, og stemmen lød over høytaleren: Mine damer og herrer. Vi er på vei inn i et uvær, og det er 95 prosent sannsynlighet for at turbulens vil ødelegge vingene og vi vil styrte i havet. Vi endrer derfor kurs. Ville jeg da høre gneldringen fra en skeptisk medpassasjer: 95 prosent? Hvordan kan han vite det så sikkert? Å snu er kostbart. Nei, vi fortsetter rett fram! Selv ville jeg stemt for å snu om sannsynligheten bare var én prosent, eller mindre.