• EMNER:
  • PUBLISERT:
    tirsdag 1. okt 2013
  • AV:
    Redaksjonen

New Scientist med kritisk blikk på Norge

Statoil2Tusener av ord vil bli skrevet om den siste rapporten fra FNs klimapanel. Her, i 10 ord, er bunnlinja: Vi må la det meste av fossilt drivstoff bli liggende. Så enkelt er det, skriver det internasjonale vitenskapsmagasinet New Scientist i sitt siste nr. I den forbindelse har de sett nærmere på Norge og norsk politikk. – Tilsynelatende gjør Norge atskillig mer enn de fleste land for å møte klimautfordringene. Landet får allerede nesten all elektrisitet og nesten 60 prosent av all annen energi fra fornybare kilder, og har som mål å øke denne andelen til 67 prosent innen 2020. Planene er å gjøre Norge karbonnøytralt innen 2030.

Det høres imponerende ut, ikke sant? Men Norge er en av verdens største olje- og gasseksportører. Foruten å utnytte egne reserver, eier staten også 67 prosent av oljeselskapet Statoil, som investerer i kanadiske tjæresand, blant andre prosjekter.

Norge bidrar til globale utslipp gjennom olje- og gasseksport. Norges egne klimagassutslipp er høyere enn de var i 1990. Planen om karbonnøytralitet er i stor grad avhengig av å kjøpe klimakvoter, i stedet for å redusere faktiske utslipp. Norge har også vært opptatt av karbonfangst og lagring, men denne uken er et stort prosjekt med galopperende kostnader lagt ned.

NSTil siste dråpe 

Historien er mye av den samme over hele verden: Ingen land med fossile ressurser har noen intensjon om å la dem bli liggende i bakken. Tvert imot, ikke bare har de tenkt å tømme alle kullreserver og pumpe opp de siste dråpene med konvensjonell olje og gass; de satser også på hente ut alle slags ukonvensjonelle fossilressurser, fra tjæresand til metanhydrater.

Den eneste seriøse forsøk ble gjort av Ecuador. I 2007 tilbød de til å la oljen forbli urørt under en nasjonalpark hvis verdenssamfunnet ville betale for det halve av oljens verdi. Forrige måned ble planen skrinlagt etter at andre land ikke ville stille opp. «Den viktigste faktoren bak dette er verdens store hykleri», sa president Rafael Correa i en tale.

Tallenes tale

Det er ikke nok å redusere utslippene. Det vil bremse klimaendringene, men til syvende og sist er oppvarmingen avhengig av mengden CO2 vi pumper ut i atmosfæren. Skal vi ha sjanse til å begrense den globale temperaturøkningen til 2° C, må vi begrense framtidige utslipp til ca 500 gigatonn CO2. Brenner vi alle kjente fossilreserver, vil vi slippe ut nesten 3000 gigatonn. Og oljeselskapene planlegger å bruke 600 000 000 000 dollar på å prøve å finne enda mer.

Implikasjonene er svimlende. Verdien av disse selskapene er avhengig av deres reserver. Hvis verden skulle ta klimaendringene på alvor, vil de falle kraftig. Aksjer tilsvarende mer enn 4000 milliarder dollar ville bli verdiløse, ifølge Carbon Tracker Initiative. For de fleste av oss vil det bety at pensjonene står i fare.

Håp likevel?

Det store bildet er mao ganske dystert. Det er vanskelig å se hvordan oljenasjonene skulle bestemme seg for å la det sorte gull bli liggende i bakken. Hvis de ble enige om å gjøre det, ville det kunne utløse en ny global finanskrise.

Likevel er det noen glimt av håp. Fornybar energi blir stadig billigere og kan snart konkurrere i pris med konvensjonelt drivstoff. En håndfull investorer er våknet opp til det faktum at investeringer i fossilt drivstoff kan være en risikofylt affære. I juli valgte en stor norsk pensjonskasse, Storebrand, å trekke seg ut av slike bedrifter.

President Obama står foran en viktig beslutning om rørledningen som skal føre olje fra Canadas tjæresand til USA. Hvis den blir bygget, vil tjæresandproduksjonen øke. Et nei vil kunne bli et et vendepunkt, og sende et klart signal til verden om at business as usual ikke er en farbar vei. En avgjørelse er ventet i slutten av dette året eller tidlig neste år.

(30 september 2013, Michael Le Page) 

Spre kunnskap –
del denne saken!