I mer enn 40 år har Norge høstet store gevinster av olje og gass under havbunnen. Fem tusen milliarder kroner er plassert i Statens pensjonsfond, og gir betydelige avkastninger til norsk økonomi. Med støtte fra statlige fradragsordninger skal det i 2014 investeres nye 200 milliarder i leteprosjekter. Men det vi nå trenger er en nedtrappingsplan, skriver klimaaktivist Finn Bjørnar Lund  i ukeavisen Ny Tid. Vi fører et veddemål mot klimatrusselen med vår satsing på fossilindustrien. Han får svar fra Pia Martine Wold i bransjeorganisasjonen  Norsk olje og gass, som tvert om hevder at det beste Norge kan gjøre for klimaet er å fortsette som nå.

Elbilens fordel er at den ikke slipper ut eksos. For øvrig ødelegger den miljø og landskap, akkurat som biler med forbrenningsmotor, hevder Ove Bengt Berg, tidligere leder av Syklistenes Landsforening i en kronikk på nrk.no. Det har han fått mye pepper for. «Det er hinsides fatteevne at noen kan peke ut elbilen som miljøfiende», skriver Ståle Frydenlund fra Norsk elbilforening. Også Lars Haltbrekken i Naturvernforbundet synes det er urimelig: «All den tid ikke alle går over til kollektivtrafikk, eller gange og sykkel, hilser vi elbilen velkommen.» Men Berg holder på sitt, og synes det er meningsløst at staten skal subsidiere bilkjøp og bilkjøring. 

«Å ikke hugge skog er verdens beste klimatiltak» sier Norge og bevilger 3 milliarder i året til bevaring av regnskog i sør. Det er denne regnskogssatsingen som gjorde Jens Stoltenberg til klimamann i FN. Men hvordan forvalter vi våre egne skoger? NRKs Ut i naturen-program «Skogen verden glemte» (sendt 14. januar) tok for seg barskogbeltet i Skandinavia, Russland og Nord-Amerika. Her finner vi et stort naturmangfold og verdens største karbonlager i skog. Paradokset er at Norge verner for klimaets skyld i Brasil, men snauhogger og lager plantasjer av skogen her hjemme, skriver biologen Christian Steel i Dagsavisen.  

Vi kan ikke vente på at verdens politikere eller revolusjonerende teknologi skal redde klimaet, skriver Sigbjørn Grønås, professor emeritus i meteorologi ved Universitetet i Bergen. Vi må bruke den kunnskapen vi alt har og sette i verk alle endringsprosesser som er mulig å komme i gang med. I fjor ga han ut en omfattende lærebok om klima og klimaforskning. Den siste rapporten fra FNs klimapanel forsterker sikkerheten i kunnskapen om at klimautslippene våre fører til en farlig oppvarming av kloden. Kunnskapen er nå sikrere enn flere utsagn folk holder for sanne, slik som at røyking av tobakk er skadelig for helsen.

I Besteforeldreaksjonen har vi tatt til oss Grunnlovens paragraf 110b, og nærmest gjort den til vår formålsparagraf. Vi ønsker å overlate landet til våre etterkommere i minst like god stand som det var i da vi selv overtok det, så det er helt naturlig, sier Wenche Frogn Sellæg. Hun er tidl. nestleder i Høyre og har vært miljøvernminister, justisminister og sosialminister. I 1992 da miljøparagrafen ble vedtatt satt hun på Stortinget. Representantene opplevde det som om de var med på noe stort og viktig, forteller hun. Desto mer skuffende er det å se at grunnlovsendringen har fått så lite å si for politikken som har blitt ført. Dette må vi gjøre noe med!

Miljødirektoratet har konkludert med at vi må spise mer kylling og svin for å redde klimaet. Bakgrunnen er at storfe slipper ut mye metangass og at storfekjøtt er mindre ressurseffektivt enn bl.a. svinekjøtt. Men dette betyr å forsterke en allerede skreiv utvikling av norsk landbruk, mener statsviter og jordbruksdebattant Svein Arne Lie. Vi bør ikke basere enda mer av norsk matproduksjon på kraftforimport, i en verden som er trua av klimaendringer og matmangel. Å redusere kjøttforbruket er fornuftig. Men klimaregnestykker som vil la norsk beitemark gro igjen, og heller ta i bruk andre lands arealer, stiller han seg uforstående til.

Sven Åke Bjørke underviser ved Universitetet i Agder om bærekraftig utvikling. Han har sett seg lei på leflingen med såkalt «klimaskepsis», og tente på alle pluggene da en historieprofessor i en aviskronikk nylig ga uttrykk for vi egentlig ikke kan vite noe sikkert om så komplekse fenomener som klima. – Hva er dette for slags pludder og vås? spør Bjørke. Vi må altså bare velge hva vi skal tro på! Kunnskap er egentlig ikke kunnskap! Vi kan like gjerne tro på propaganda fra «tenketanker» finansiert av arabisk-amerikansk oljekapital som på rapportene fra FNs klimapanel. Ærlig talt, – en professor må vite forskjellen på skitt og kanel.

Mengden av gasser i atmosfæren som bidrar til stigende temperatur, øker sterkt. I den populærvitenskapelige artikkelen «KLIMAENDRINGER: Hvor sikre er vi? gir professor i miljøkjemi Hans Martin Seip en nærmere innføring i klimaforskningen og dens resultater, basert på den siste rapporten fra FNs klimapanel. Klimasystemet er uhyre komplekst, og det er store usikkerheter i beregningene våre, sier han. Men dette er ikke noe godt argument for å unnlate å gjøre noe. Mange tiltak som begrenser utslipp av klimagasser, har også andre fordeler. De økonomiske kostnadene behøver heller ikke å bli avskrekkende.