Mange tar til orde for at avgiftene på fossilt brennstoff må bli høyere, for at olje, kull og gass skal bli mindre brukt, og karbonfri energi mer konkurransedyktig. Men hvor høye må avgiftene være for å få den omstillingtakten som er nødvendig? Hvordan skal man få folk til å akseptere så høye avgifter? Og kan vi være sikre på at staten vil bruke inntektene på en god måte? Viktige spørsmål som forslaget om en «karbonavgift til fordeling» (KAF) prøver å gi et svar på, og som blir reist også i en ny rapport fra tankesmia Civita. Besteforeldreaksjonen og Naturvernforbundet har bedt Norges Handelshøyskole i Bergen om å se på saken.

Når man skal forandre og forbedre verden, er Folkets Hus et bra sted å begynne, sier Turid Lilleheie i alliansen Broen til framtiden. 19 februar går årets konferanse av stabelen, med flere hundre deltakere og mange interessante foredragsholdere. Påmeldingsfristen er 2. februar, minner hun om. Lilleheie er tidligere forbundsleder i Norsk Tjenestemannslag og representerer nå Besteforeldrenes klimaaksjon. – De gode tilbakemeldingene etter tidligere konferanser forteller meg at vi er på rett vei. Jobbskaping må stå sentralt i klimakampen framover. Svakere oljepris og jobbkrise har minnet oss om at det gjelder å være proaktiv.

Gjennom avtalen i Paris er 200 land nå enige om et bærekraftig globalt klimamål: Den globale oppvarmingen skal reduseres ned mot 1,5 grader over førindistriell tid. Om dette lykkes står vi overfor et globalt paradigmeskifte som vil gå raskere enn de fleste klarer å forestille seg, skriver Svein Tveitdal i en kronikk i Fædrelandsvennen. Det gir muligheter for Agder-fylkene og den store kompetansen som finnes i regionen, blant annet innen prosessindustrien, viser han. Men det krever også at viktige regionale aktører innen politikk og utdanning tar signalene og legger om kursen i tide. Her er det fortsatt mye som mangler!

Global oppvarming er et problem knyttet til økende ressursforbruk, økonomisk vekst og mer og lengre forflytting av varer og folk. Men dette har også en personlig og etisk side, skriver Gunnar Kvåle. Ansvaret er spesielt stort for politikere og andre ledere som vet hvilke konsekvenser fortsatte høye utslipp har, og også vet eller burde vite, hvor skeivfordelt verdens materielle goder er – fra den ene prosenten på toppen som slipper ut over hundre ganger mer enn det biosfæren kan tåle, til millioner av fattige som selv ikke bidrar til å destabilisere klimaet, men som ofte er de første til å måtte betale prisen i form av flom og tørke.

Synspunktene var tydelige og informasjonsmengden stor på møtet om «militær forurensing» i Fredshuset i Oslo mandag kveld. Krigen og krigsindustriens miljøødeleggelser er et underkommunisert problem. Ingen vil ta i det, heller ikke miljøbevegelsen, sa en engasjert møteleder Trine Eklund, medlem i alle tre organisasjoner som sto bak arrangementet: Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, Bestemødre for Fred og Besteforeldreaksjonen. – Hva er det som er så hellig med militærvesenet, at det ikke tåler kritisk søkelys, og at ellers kritisk tenkende folk ikke tåler belastningen ved å snakke om det?