Håpet lever!

  • EMNER:
  • PUBLISERT:
    tirsdag 15. jun 2021
  • AV:
    Redaksjonen
breen stor 4

Pensjonert prest Elisabet Breen har lenge vært aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon. Hun tok initiativ til Teologens klimaaksjon, og etterlyser stadig vekk mer miljø- og klimaentusiasme fra prekestolen. Nylig deltok hun på Kirkerådets «grønne webinar» med egen video om kirkens oppgave og muligheter – og sitt engasjement som besteforelder.

Grønt lys for kirka?

Jeg har lyttet og lyttet med mitt grønne øre og min røde hatt på gudstjenester og andakter i radio de siste årene. Og så godt som intet hørt om økokrisa. Jeg blir forundret og fortvilet. Jeg blir lei meg og sinna. For jeg, som mange andre i Besteforeldrenes klimaaksjon, har en tro på at livet er «mer». At jorda er skapt i kjærlighet og ment til et felles hjem for alt levende. Og at, som biskopene sier i sitt nye «Klimahefte»: Klimakrisen treffer midt i sentrum av kirkens tro og liv.

«Sorg, handling og håp» – var tema da Kirkerådet inviterte til Grønt Webinar, og jeg fikk lov å bidra med egen videosnutt! Med min røde hatt. Og med historien om da vi BKA-ere gikk på ski på tørre brostein opp Karl Johan og andre grønne glimt.

Webinaret pekte på noen fine, grønne flekker i kirkens hage: Stiftelsen Fairtrade, Klimapilegrim 2015, Bærekraftsboka, Klimavalgalliansen, Broen til fremtiden og Forum for utvikling og miljø. «Mer himmel på en truet jord» kommer som kirkemøtesak til høsten. Blir det fullt grønt lys for kirka da, tro?

Håpet er levende og lysegrønt. Som spirer i sort jord med enorm sprengkraft. Mitt håp og min tro er at kirken kan bli verdens største miljø/klimabevegelse – hvis den vil. Måtte den bare ville mer!

Og måtte mange flere besteforeldre og mange, mange andre støtte Besteforeldrenes klimaaksjon. Vi trenger alle gode krefter på laget, og det er jo rett og slett helt naturlig – for alle som er opptatt av barnets og klodens framtid!

Spre klimavett,
del denne saken!

3 kommentarer

  1. Lars Tore Bøe | 22.06.2021

    KIRKEN OG KLIMAKRISEN
    Elisabet Breen etterlyser sterkere og tydeligere klimaengasjement fra prekestolene i Den norske kirke. Hun er ikke alene om det. Kirken som trosfellesskap står overfor en formidabel utfordring og det kan synes som om kirken, i likhet med hele vårt velferdssamfunn, er fanget i en Catch 22: Uansett hva vi gjør så blir det galt!
    Som kjent er kirke og økologi ikke noe nytt tema. Siden slutten på 1960-tallet, med en gradvis våknende miljøbevissthet etter Rachel Carsons bok «Den tause våren», har det vært en gjenganger i dokumenter fra bispe- og kirkemøter. Lynn Whites artikkel fra 1967 i tidsskriftet «Science» med tittelen «Vår økologiske krises historiske røtter» førte til Bispemøtets uttalelse og oppfordring to år senere. Under overskriften «Forurensning av natur og folkeliv» skriver biskopene at det dreier seg om et problem av foruroligende omfang og at det bare kan løses gjennom betydelige løft fra fellesskapets side. Så kommer det: «Skal utfordringene møtes effektivt, vil det innebære en oppbremsing i vår velstandsvekst. (min uth.) Dette er imidlertid et offer vi som folk – og som sivilisasjon – er nødt til å ta på oss.»
    Det er trolig Per Lønning som spøker i bakgrunnen her. Noen år senere etterlyste han forbrukersamfunnet som tema i forkynnelsen, denne «iscenesatte og utnyttede egoismen med forbrukermennesket som sin forutsetning og sitt resultat, i en fortvilelsens sammenfiltring av årsak og virkning».
    Og der står vi fortsatt – til tross for regelmessige kirkemøtevedtak og uttalelser fra Bispemøtet. Årsaken er mer enn åpenbar: Kirken kan ikke skape en motkultur fordi den som verdslig institusjon er en del av overforbrukssamfunnet og uuttalt støtter den globale økonomiske vekstillusjonen. Klimakrisen er en konsekvens av vekstparadigmet. Vi kan produsere miljøsertifikater over en lav sko og brette melkekartonger inn i evigheten, men dypest sett vet de fleste oppegående i kirken at det er mine personlige valg, helt ned på detaljnivå, det nå handler om. Hver og en av oss er ansvarlige – i offer, forsakelse og nøysomhet. Slik kan vi bli en del av løsningen.
    Etter Kirkemøtet i 2008 og dokumentet «Truet liv – troens svar» etterspurte jeg i en kronikk tydelige signalhandlinger fra kirkens side. Jeg foreslo at våre biskoper ikke bare frasa seg lønnsforhøyelse, men også ba om en konkret lønnsnedgang. Det ville vakt oppsikt og gitt signaler til andre ledere i samfunnet. Jeg tror ikke vi kan forvente at noen av våre kirkeledere vil lenke seg fast til gravmaskinene når nye kjøpesentre reiser seg på dyrkbar mark. Heller ikke vil klimakrisen som tema fra prekestolene ha noen effekt så lenge krisen ikke koples opp til vekstparadigmet og vi innser nødvendigheten av et generaloppgjør med den drepende forestillingen om «bærekraftig økonomisk vekst».

  2. Elisabet | 22.06.2021

    Takk for en klok og vektig kommentar!!
    Vi er i en fortvilet økologisk situasjon. Og kirkens forkynnere holder munnen så godt lukket at jeg undres mer og mer for hver dag som går, for hver andakt og gudstjeneste jeg lytter til… Jeg vet vi er mange som mener at tiden er overmoden for grønn preken og grønn praksis. For de tusen naturvennlige handlinger, for demonstrasjoner mot fossil og for fornybar energi. For forpliktelse til et grønnere, sannere, kortreist og miljø/klima-engasjert liv.

    Troen på ytterligere vekst på bekostning av klodens balanse bør vel kunne karakteriseres som ren og skjær overtro?

  3. Lars Tore Bøe | 24.06.2021

    Takk for svar – og spørsmål: Joda, overtro er det nok! Eller kanskje heller undertro – altså troen på at et eller annet teknologisk eller digitalt under skal sette oss i stand til å opprettholde vår overforbruksbaserte velferd samtidig som vi foretar den nødvendige omfordelingen for å komme i balanse. Det var positive bevegelser i en opplyst offentlighet de første koronamånedene. Den økonomiske virkeligheten meldte seg etter noen dager, og blant andre professor Kalle Moene satte igjen diskusjonen om borgerlønn – garantert minsteinntekt – på dagsorden.
    I Frankrike skrev «Le Monde Diplomatique» i en kommentar: «Etter en teknologisk og økonomisk akselerasjon som har gått hardt utover mennesker og natur i mange tiår, gir denne pausen en anledning til kollektiv bevisstgjøring og refleksjon rundt vår livstil og tenkemåte». I juni kom oppropet om systemendring fra Spire, undertegnet av en rekke samfunnsengasjerte norske borgere, og felles for initiativene var en gryende forståelse av at pandemien er noe mer enn et isolert virusutbrudd. Oppkomst og spredningen av viruset er nært forbundet med vår måte å leve på. I dette perspektivet er den globale pandemien en varslet katastrofe.
    For ganske nøyaktig femti år siden ferdigstilte Erik Dammann manuset til det som skulle bli bestselgeren «Fremtiden i våre hender». Boka gav støtet til en folkebevegelse som fortsatt lever et godt stykke unna tabloidenes førstesider og politikernes orwellske nytale om «bærekraftig vekst». Dammann skriver, altså for femti år siden: «Det behøver ikke å gå mange tiår av ytterligere «økonomisk vekst» før det blir umulig å overse hva den uhemmede materialismen fører til. Nøkterne forskergrupper har kommet til samme konklusjon. De har beregnet tidspunktet for sammenbruddet i den nåværende utvikling – hvis vi ikke selv sørger for en forandring. Disse forskere forteller at et slikt sammenbrudd ligger minst 40 – høyst 100 år frem i tiden. Men selvfølgelig vil vi skape forandring før den tid – når utviklingens skadevirkninger blir tydelige nok. Ressursbegrensningen, miljøforurensningen, overbefolkningen og umenneskeliggjøringen i de effektive bysamfunn er blant de lett synlige forhold som vil få oss til å trekke pendelen tilbake før den når sitt ytterpunkt. For vår egen skyld.»
    Vi trakk ikke pendelen tilbake. Det var heller ikke sterke nok stemmer i det offentlige rom til å føre nye idéer til realisering, selv om mobiliseringsforsøkene var der. Der vi står i dag er det vel på tide å få politikerne på banen for klare svar. Som Gunnar Kvåle uttrykker det i Klassekampen i dag: Hvilke politiske partier utfordrer veksttvangen i dagens økonomiske system?
    ål: En type overtro er det i hvert fall.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*