• EMNER:
  • PUBLISERT:
    onsdag 20. aug 2014
  • AV:
    Redaksjonen

Vår rettferdige del av jobben

CLIMATE-JUSTICE-NOW1Norske klimaambisjoner må oppjusteres kraftig, i følge en rapport Kirkens Nødhjelp presenterte på Arendalsuka. «Norways fair share of an ambitous climate effort» er utarbeidet av Stockholm Environment Institute. På basis av historiske og nåværende utslipp, og økonomisk kapasitet, beregner de hvilket ansvar enkeltland har for at de samlede utslippene ikke skal ødelegge mulighetene for å begrense global oppvarming til maksimum to grader over førindustrielt nivå. Norge må i så fall ta langt større løft på hjemmebane enn det Stortingets klimaforlik legger opp til. I tillegg må vi bidra med store midler til utslippskutt i fattigere land.

Forsterket innsats hjemme og ute
Den oppløftende hovedkonklusjonen i rapporten er at det fortsatt er mulig å unngå en global temperaturstigning som overstiger to grader. Det krever imidlertid rask og ambisiøs utslippsnedgang verden over der rike land bidrar atskillig mer enn hva som nå er tilfellet.  Selv om folketallet i Norge utgjør bare 0,07 % verdens befolkning, er vårt kombinerte ansvar og kapasitet innen 2020 beregnet til 0,84 % av totalt ansvar for alle land samlet. Vi må må kutte rundt 50 % innen 2030 i forhold til 1990 nivået. I tillegg må vi bidra med betydelig finansiering av utslippskutt i andre land, opp mot 55 milliarder årlig innen 2020 og opp mot 110 milliarder årlig innen 2030.

Dette kan synes mye, men er i første omgang ikke stort mer enn en dobling av bistandsbudsjettet ved at vi gir en ekstra én prosent av BNP til klimakutt og fornybarsatsing i fattige land, noe Miljøpartiet De Grønne alt foreslo i sitt alternative statsbudsjett for 2014. Norge har gjennom oljefondet alle muligheter, gitt politisk vilje, til å bidra med en finansiering av en slik størrelsesorden.

Etter presentasjonen av rapporten var Trine Sundtoft, Ola Elvestuen og Bård Vegar Solhjell inviterte til å gi kommentarer. Det var allmenn enighet om at rapporten viser hvor stor oppgave både verden og Norge står overfor, og at rike land må bidra mye mer enn hva som i dag er tilfellet. Solhjell pekte spesielt på at Norge må gjøre mer enn hva som nå er tilfellet. Han gav uttrykk for at selv om rapporten gav nye perspektiver som grunnlag for klimaforhandlingene vil en slik «matematisk» beregning bare være ett aspekt sammen med andre politisk bestemte utgangspunktet. Dessuten endrer bakgrunnsdata seg stadig. Som eksempel nevnte han land som Brasil og Kina der gjennomsnittlige klimagassutslipp har økt sterk de senere år. Slike land må derfor trolig bidra sterkere til utslippskutt enn det som kommer fram ved en slik matematisk beregning.

Gunnar Kvåle, professor emeritus i internasjonal helse