Vi må feie for egen dør

finn bjørnar bilde«Hva vi gjør i Norge betyr ingen ting for verdens klima», hevder mange. Det er et argument fung leder i Besteforeldreaksjonen, Finn Bjørnar lund har sett seg lei på. I et innlegg i Klassekampen viser han blant annet til redaktøren som i en lederartikkel skriver at «Det er en misforståelse når Parisavtalens krav knyttes til en avvikling av norsk oljevirksomhet (…) En rask og villet reduksjon av norsk oljevirksomhet vil bare ha en eneste dokumentert virkning, og det er tap av norske arbeidsplasser.»  – Argumentet virker jo tilforlatelig, og gjør at vi kan nøye oss med å uttrykke verbale mål uten at det skal forplikte til handling, skriver Lund i en kommentar.

Må tenke nytt etter Paris-avtalen
Før 2015 har forsøkene på å lage internasjonale klimaavtaler bygget på en forståelse av at det gjelder å etablere felles, overordnede internasjonale mål, og så få flest mulig land til å innrette seg lydig overfor målene. Det har ikke redusert utslipp, hverken globalt eller i Norge. Mange har pekt på at andre er større syndere. Det har også bidratt til omfattende systemer av kvotehandel og andre diskutable virkemidler på tvers av landegrenser og virksomheter.

Mange i Norge synes å henge igjen i denne utdaterte forståelsen av internasjonale klimaavtaler. Men Paris-avtalen, som trådte i kraft 4. november, tok et annet utgangspunkt.  Ut fra erkjennelsen av at alle lands bidrag er viktige, og at alle må ansvarliggjøres i møtet med en felles, global utfordring, ble alle land, store og små, utfordret til å komme med sine mål og ambisjoner.

Det er nok redaktør Braanen som har misforstått avtalen. Dette er en slags «nedenfra-og-opp»-tilnærming, og en ny utfordring også for Norge. Det krever at hvert land definerer sine ambisjoner og tar ansvar for sine handlinger. Norge er altså ikke spurt om hvordan vi greier å nå felles, internasjonale mål, men hva vi sjøl tar oss mål av, og vil forplikte oss til, for å bidra til å holde temperaturen på jorda under 2 grader og helst ned mot 1,5.

Samarbeid, ikke unnaluring
Vi skal sjølsagt samarbeide med EU og andre for å nå målene. Det vi ikke kan gjøre, er å si at vi er så små at vi må overlate jobben til de som er store og betydningsfulle. Hvert enkelt land er også forpliktet til å mobilisere sin egen befolkning til å handle kunnskapsbasert i møte med klimatrusselen (Paris-avtalens artikkel 12).

Argumentet fra Redaktør Braanen om at hvis vi reduserer olje- og gassproduksjonen, så vil andre øke den, er tvilsomt, og forutsetter at det ikke finnes fornuftige mennesker og en sterk klimabevegelse andre steder i verden. Det er en måte å tenke på som vi ikke kan ønske at andre skal legge til grunn. At et land med 0,07 % av verdens innbyggere skal fortsette å øke sine klimagassutslipp, og dessuten forbeholder seg retten til å legge beslag på 8 % av det gjenværende karbonbudsjettet på kloden, inngir ikke tillit. Det nytter ikke å legge seg på en slik linje hvis vi ønsker at andre skal lytte til oss og ta oss på alvor.

 

Spre kunnskap –
del denne saken!