Tilliten til at de politiske myndigheter makter å løse klimaproblemet, er borte, skriver Pål W. Lorentzen, høyesterettsadvokat og styreleder i Norsk Klimastiftelse. Vår unnfallenhet i klimaspørsmålet er blitt et formidabelt moralsk dilemma. Konsekvensene av vår manglende evne og vilje til å ta fatt i problemet, rammer ikke oss, men våre etterkommere. Konsentrasjonen av klimagasser rundt jorden er nå den høyeste på 15 millioner år. Stadig flere forskere påpeker at togradersmålet for temperaturstigning kanskje ikke lenger er realistisk. Situasjonen er utålelig! Kan domstolene spille en rolle, når politikerne svikter? spør Lorentzen.

Besteforeldreaksjonens nasjonale råd, med delegater fra hele landet var samlet til møte på Sørmarka 2-3 september for å drøfte aktuelle klimapolitiske problemer, og for å planlegge den videre virksomheten. I en felles uttalelse understrekes det at et hovedmål er å bidra til at valget i 2013 resulterer i at vi får et storting og en regjering som fører en aktiv politikk for å sikre våre barnebarn og deres etterkommere en trygg og levelig fremtid på jorden.

Besteforeldreaksjonens solidaritets- og protestannonse Edmunton Journal, mot Statoils tjæresandprosjekt i Alberta var meget vellykket. Her i hendene på Elmer Herman, indianer fra området. Den uvanlige markeringen fikk stor oppmerksomhet, både i Norge og i Canada.

Se faksimile av annonse against Tar Sands.

Vi fortsetter vår samtale om energi for framtida med Peter M. Haugan, professor i geofysikk i Bergen. – I Norge er vi flinke til å finne tvilsomme klimaløsninger som ikke virker, som karbonfangst, eller som i verste fall kan forverre situasjonen, som biodrivstoff, sier han. Det skyldes selvsagt at norske politikere ikke vil ta tak i den egentlige utfordinga, – som er en planmessig avvikling av oljevirksomheten.

Behov for mer helhetlig tenking
For meg som forsker virker denne politiske biodrivstoff-troen litt merkelig, sier Peter Haugan. Det finnes langt mer effektive og mindre skadelige måter å utnytte energien vi får fra sola, til glede for klima, miljø og mennesker. Det er godt dokumentert at mye av det biodrivstoffet vi i dag bruker, bidrar til å ødelegge regnskog, konkurrerer med matproduksjon og faktisk øker klimautslippene. Og dette gjelder ikke bare verstingen palmeolje.

Haugab har underviset mastergradsstudenter i energilære, og er opptatt av å tenke helhetlig om energi og energiproduksjon. – Fra første forelesing snakker vi om energibehovene i verden, og hvordan de kan dekkes uten at vi fortsetter å ødelegge klimaet med forbrenning av olje, kull og gass. Høsting av solenergien direkte ved hjelp av solceller er den suverent mest effektive måten å gjøre det på. Vind og vann er også bra, men da går noe tapt. Bølgekraft – som er skapt av vinden – betyr ytterligere energitap, osv. Vi prøver også å vektlegge faen for naturtap, og konflitene som kan oppstå i den forbindelse.

Stort energitap i biodrivstoff
En opplagt lite effektiv måte å utnytte solenergien på, hvis det skal lages energi som vi kan bruke til lys, maskiner og transport, er å produsere plantemasse som industrielt omdannes til flytende drivstoff. – På det samme areal vil solceller gi minst 30-40 ganger mer utnyttbar energi enn biodrivstoff fra raps eller sukkerrør eller palmeolje, forklarer Haugan. – I tillegg kommer at elmotorer er 2-3 ganger mer effektive enn forbrenningsmotorer. Det betyr at solceller i praksis gir oss minst 100 ganger mer energi til bruk i transport enn biodrivstoff.

– I en overbefolka og overbelasta verden hvor det gjelder å husholdere med ressursene og utnytte dem best mulig, høres jo dette mer enn tvilsomt ut?
– Ja, det kan du si, men dessverre kan løsningen se bra ut på papiret likevel. I klimastatistikken regnes biodrivstoff som klimanøytralt, selv om forskningen kan fortelle en annen historie. Jeg skal selvfølgelig ikke påstå at det ikke finnes bruksområder der det kan være greit med en viss produksjon av biodrivstoff, fra rester og avfall. Det går også an å argumentere med at vi har alle de gamle forbrenningmotorene, der du enkelt kan skifte ut drivstoffet uten å endre infrastrukturen i transportsystemet. Men ofte er det faktisk mer optimalt å brenne flis og annet avfall fra f.eks. trelastindustri i et vanlig varmekraftverk – der du lager både elektrisitet og fjernvarme – enn å lage flytende drivstoff av det. Det samme gjelder skogen, som er et stort og viktig karbonlager men ingen effektiv kilde til energi.

– Absolutt problemfritt og uten miljøulemper er vel heller ikke solceller? Det høres for godt ut til å være sant?
– All industri og all energiproduksjon har miljøulemper, det er klart. Men disse er jevnt over mye mindre med solenergi enn med alternativene. Vi prøver å gjøre vugge til grav-analyser der alle virkninger er med så langt vi kan se. Noe av det viktigste er at arealbruken er så effektiv og ikke trenger å konkurrere med matproduksjon eller verneverdig natur, slik biodrivstoff i høg grad gjør. Det fine med solceller er også at størrelsen på anleggene kan tilpasses og strømmen produseres der den skal brukes, uten behov for store og kompliserte overføringssystemer. Mange steder i verden er dette svært viktig. Dessuten går prisen hele tida ned, og du får utvikling av nye produkter som er bedre tilpassa lokal byggeskikk og estetiske krav.

– Men hva kan grunnen være til at dette du her snakker om, ikke er mer framme i debatten? Politikerne som ivrer for mer bruk av biodrivstoff er vel i god tro – så lenge de som sitter på kunnskapen ikke går ut og bidrar med mer folkeopplysning?
– Du har du selfølgelig rett, og det enkle svaret er vel at forskere foretrekker å jobbe med sin lille del av problemet og virkeligheten. Mange vegrer seg for å si noe om de større sammenhengene – der de ikke har samme forskningsmessige belegg. Men jeg tror nok også vi har en overdreven forsiktighetskultur i norsk akademia, særlig når det gjelder politisk følsomme spørsmål. Som forskningsinstitusjoner må vi imidlertid ta dette på største alvor, etter mitt syn. Hvis vi ikke tar mer del i det offentlige ordskiftet og blander oss sterkere i debatten, kan vi heller ikke klage på at vi blir oversett og misforstått.

Teoretisk kan vi forsyne hele verden med energi ved å dekke en liten del av Sahara med solceller.

Farlig oppvarming sannsynlig

I 2006 var Sigbjørn Grønås med på oppropet fra «Besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk» – forløperen for Besteforeldrenes klimaaksjon. Da var det allerede klart at kunnskap ikke er nok til å få beslutningstakerne til å beslutte det som må til. – Sånn er det fortsatt, sier han. – Ingen venter at FNs klimatoppmøter skal løse alle problemer. Men etter tretti år med gode intensjoner fortsetter klimautslippene å øke. Det gir ingen mening. Optimistiske utregninger av hvor mye global temperatur vil øke om alle land innfrir sine intensjoner, er uten verdi. Historien viser at det gjør de fleste ikke. En økning på 1,5 grader skjer trolig før 2030 og en økning på 2,0 grader før 2050.

– Noen mindre skritt i riktig retning ble tatt i Glasgow, så noe reduksjon i utslippene vil vel verden oppnå i de neste tiårene. Men oppvarmingen blir etter alt å dømme katastrofal fram til år 2100.

Forbrytelse mot livet på Jorda

Sigbjørn Grønås forklarer at klimaforhandlingene har vært ført under en forutsetning av at overgangen vekk fra fossilt drivstoff skal være drevet av mindre etterspørsel, etter hvert som fornybar energi vinner fram og klimautslipp skattlegges. Markedet og kapitalismen skal gjøre jobben. Ingen skal klandres. – Det er bare å høre på hvordan Barth Eide argumenterer, det er dobbeltkommunikasjon hele veien, uten troverdighet.

– På møtet i Glasgow prøvde Danmark og Costa Rica å få gehør for en annen fremgangsmåte, å fase ut produksjonen av fossilt drivstoff direkte. De vil at land skal slutte å lete etter nye kilder for fossilt drivstoff nå, og sette en dato for når produksjonen skal være over. Men de nådde ikke fram, ingen land med stor oljeproduksjon ble med. Norge var tydelig imot.

– Selv mener jeg at vi da, til tross for fine ord og mye arbeid, ganske enkelt sier nei til å løse klimakrisa. I Glasgow var vi hyklere for å sikre oss retten til å fortsette å fyre opp under krisa. For å bli rikere.  Fordi pengestrømmene er viktigst for oss, når det kommer til stykket.

I 2014 ga Universitetet i Bergen ut en murstein på 500 sider, der Sigbjørn Grønås fikk øse av sine erfaringer som formidler av klimaforskningen.

Nye medlemmer strømmer til Besteforeldrenes klimaaksjon, som i det siste har markert seg tydelig i striden om neste års statsbudsjett. Det gleder nestleder Gro Nylander, som har snakket mye om viktigheten av å bli flere, for å øke presset på myndighetene. – Vi vet at den største trusselen mot barna våre er global oppvarming. Vi kjenner en moralsk plikt og et sterkt ønske om å beskytte dem!

Store utfordringer
Barn har ikke bidratt til klimaforandringene, sier Gro Nylander. De kan heller ikke begrense klimaskadene. Det kan bare vi! Men da trengs framtidsretta politiske beslutninger, slik regjering og Stortinget har mulighet for blant annet nå i statsbudsjettet.

– Besteforeldreaksjonens misjon er å påvirke og støtte politikere som tar de modige beslutningene – slik vi nylig gjorde da vi demonstrerte til støtte for bomring og færre biler i byene. Det er for mange et upopulært tiltak, selvsagt, men nødvendig. Det vi må kunne vente av våre politikerne, er at de følger dette opp og viser at de tar de store strukturelle problemene på alvor. Det betyr slike ting som en klar begrensing av motorveiplaner og stopp i all videre planlegging av nye rullebaner på Gardermoen og Flesland. Samtidig, på den positive sida: omprioritering av midler for storsatsing på moderne jernbaneløsninger, bybaner, osv. Folk må få alternativer og reell mulighet for å velge miljøvennlig.

Fakta og følelser
– Dette skjønner jo alle opplyste mennesker. Men skal politikerne bli modigere i sine beslutninger, må de ha en sterkere opinion i ryggen. Her har vi en viktig jobb å gjøre som aktivister. Og da er det min overbevisning at mennesker best vekkes av smil, latter og klump i halsen så de åpner opp for å ta imot budskapet, sier Gro Nylander. Vi skal selvfølgelig ikke unnlate å snakke om klimaalvoret. For det er veldig alvorlig! Men vi bør prøve å gjøre det på vår egen «besteforeldre-måte» – dvs. ikke dynge folk ned i tall og fakta og fremmedgjørende ord og vendinger, men tale til hjertene!

Se Gro Nylanders innlegg under dialogmøtet «Stortingstalaoan» om klima som ble arrangert for litt siden:

I sin tredje og siste orientering i forkant av FNs klimatoppmøte som begynner i Egypt snart, er temaet for Andrew Kroglund, det vi vet kommer til å bli en hovedsak: gobal klimarettferdighet og klimafinansiering. – Det sier seg selv når møtet finner sted på et kontinent som ligger lavt i utslipp, men som må ta mye av de alvorlige konsekvensene.