Er en rettslig angrepsvinkel mulig i klimaspørsmålene? spør høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen, i en artikkel i magasinet Energi og Klima. Han holder oljefondets investeringer opp mot Grunnlovens miljøkrav: Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. Eksistensen av slike overordnede rettsregler har vært underslått av myndighetene, mener han. «De etterleves ikke fullt ut i praksis, heller ikke når Statens pensjonsfond utland forvalter folkets midler.»  

Om et par uker offentliggjør FNs klimapanel første del av sin nye hovedrapport. Etter alt å dømme vil den bekrefte og forsterke tidligere konklusjoner og advarsler. Ikke overraskende er klimafornekterne alt på banen, med påstander om at oppvarmingen har stoppet opp, at vi i virkeligheten går inn i en tid med global nedkjøling, osv. Det settes ut rykter i media om at klimapanelet har innkalt til hemmelige krisemøter. På nettstedet Skeptical Science følges dette miljøet og dets virksomhet nøye. Nylig publiserte de en artikkel om «de fem stadiene av klimafornekting» – med lett gjenkjennbare påstander også fra den norske debatten.

Siden Statoil har mye av føringen i norsk økonomi, går norsk politikk i praksis inn for klimaendringer som vil være ødeleggende for framtidens generasjoner. Fortsatte investeringer i olje krever at klimapolitikken svikter, skriver universitetslektor Sven Åke Bjørke på bloggen sin «Undervisning for en bærekraftig utvikling». Økonomisk sett er det også risikabelt for et land som vårt å stå på bare ett stort ben. Norske bedrifter som kunne tatt over, tåler ikke det kunstig høye lønnsnivået og er på vei ut av landet. Det er dette som er hollandsk syke. Men hva gjør politikerne med pasienten som tilsynelatende er frisk? 

Klimavalg-leder Svein Tveitdal har skrevet til Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide og gratulert med valget, som har gitt dem en strategisk posisjon for å gjennomføre politikken deres. Han minner om at både Venstre og KrF i valgkampen støttet kravene fra Klimavalg 2013, herunder en reduksjon av utslippene med 25-40 prosent innen 2020, i forhold til nivået i 1990. Det betyr en vesentlig skjerping av målsetningene i klimaforliket, sier Tveitdal, som også mener at Stoltenberg-regjeringen har hatt en overdreven tro på tiltak andre steder i verden. – Det blir feil fokus. Vi må feie for egen dør, og se på egne muligheter.

Etter en valgkamp der de kortsiktige perspektivene rår grunnen, må vi på nytt spørre: Er det mulig å få til den snuoperasjon som trengs? Hvordan få flere til å se fordelen ved å handle nå, og ikke i en ubestemt framtid? Anne Kristine Haugestad (bildet) og Ivar Castberg vil snakke om klima som et forsikringsspørsmål og et spørsmål om rettferdig fordeling. Dagens gjennomsnittsnordmann slipper ut 11 tonn CO₂ per år. Det må ned mot ett tonn i 2050. «I en overgangsfase, mens økonomien legges om til ikke lenger å være avhengig av de fossile ressursene, må land med høye utslipp betale en kompensasjon til land med lave utslipp.»  

Regjeringen Solberg vil etter alt å dømme ha med klimafornekterpartiet FrP. Hvordan vil det merkes? Vil klimapolitikken bli enda mer retningsløs enn den har vært? Eller vil Venstre og KrF sørge for en tydelig kurs, med vern av Lofoten som et ufravikelig krav? En av dem som ser nye muligheter etter valget, er Anders Bjartnes, leder i Norsk Klimastiftelse. «Det nye Stortinget gir gode muligheter for en dreining av politikken i klimariktig retning», skriver han i magasinet Energi og Klima. «Ola Borten Moe rydder skrivebordet og Rasmus Hansson tar plass på tinget. SV klarte seg, KrF og Venstre er styrket, og Arbeiderpartiet må utvikle ny politikk.»

«Vi er den siste generasjonen som har mulighet til å forhindre katastrofale klimaendringer før handlingsvinduet lukkes om få år. Hvordan kan vi la være å gjøre det som vitenskapen forteller oss at trengs? Unge mennesker under 30 utgjør i dag mer enn halvparten av jordens befolkning. Likevel er de nesten ikke representert der hvor beslutninger tas. Klimapolitikken blir i altfor stor grad bestemt av gamle pamper som bryr seg mer om seg selv enn om framtiden.» Mari Gjengedal, Spire. Klimavalg 2013 er en av de største breddemarkeringer Norge har sett, med mer enn 100 organisasjoner. Se intervjuer med 30 av organisasjonslederne.

Vi har kunnskap nok, vi vet at livsvilkårene er truet, men hva gjør vi? Hva gjør vi med fortvilelsen, angsten og raseriet? Vi bruker ytringsfriheten så langt den rekker, vi snakker og skriver, demonstrerer og aksjonerer for å tvinge fram endringsvilje og handlekraft hos politiske ledere. Gjennom historien har vi gravd oss ned i jorden, sprengt oss inn i fjellet, skutt oss opp i himmelen og boret ned i havets grunn – på jakt etter kunnskap og makt. Resultatet er en velstand som forgiftes av egen suksess. Og de som ikke opplever velstanden rammes hardest, skriver forfatter og miljøskribent Sidsel Mørck. Som tror at en alternativ utvikling er mulig.