Vi må gi de folkevalgte oppmuntring og ryggdekning for djervere klimahandling, sier bestemor Elisabeth Tveter Briseid i Drammen. Hun har tro på verdien av personlige henvendelser og kontakt. «Kjære Rigmor Andersen-Eide! Gratulerer med vervet ditt i Energi- og miljøkomiteen», skriver hun i e-post til en stortingsrepresentant. «I starten på ditt arbeid anbefaler jeg to små viktige bøker: Helge Ryggvik: Norsk olje og klima, en skisse til nedkjøling, og Andreas Ytterstad: 100 000 nye klimajobber og grønne arbeidsplasser nå. Begge er utgitt av Gyldendal i samarbeid med Klimavalg 2013, der en fjerdedel av de hundre medlemsorganisasjonene har rot i Kristen-Norge.»
Tid for oppbrudd
Elisabeth legger ikke skjul på at hun er misnøyd med regjeringens tiltredelseserklæring. «Den reflekterer ikke noen erkjennelse av hvor truet skaperverket er, og hvor korte tidsfrister vi står overfor. Programerklæringer om forvalteransvaret beroliger slett ikke når man samtidig vil holde høyt tempo i oljeutvinningen.»
Den pensjonerte norskfilologen mener det er på tide med oppbrudd fra gamle posisjoner: «De representantene og partiene som ser alvoret i situasjonen, bør inngå et tett samarbeid i Stortinget på tvers av partigrensene for å bidra til ‘damage limitation’ og drive norsk politikk i retning av virkelig miljøansvar. I krigstid allierer tidligere fiender seg for å vinne freden. Slik bør man kanskje tenke i Energi- og miljøkomiteen nå? – Vennlig hilsen Elisabeth Tveter Briseid, medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon.»
Gode tilbakemeldinger
Elisabeth opplever ofte å få positiv respons på sine henvendelser til politikerne. Hun skriver også til avisredaktører og pressefolk, når de overbegeistres av stadig nye «oljeeventyr», og ikke vil ta innover seg tyngden av vitenskapelige bevis for at det meste av de fossile reservene må bli liggende i bakken.
– Noen ganger kan man bli ganske oppgitt. Bevisst velger jeg likevel en positiv tone, sier hun. Ikke bare fordi jeg tror det er mest virkningsfullt, men også i erkjennelse av dette er travle mennesker med stort ansvar. Det er lett for andre å kreve og klage, og særlig for oss pensjonister som har så god tid og stor frihet, og ikke trenger å tenke på karriere eller sjefers reaksjoner.
Ytringsfriheten til for å brukes
Elisabeth tror et brev er mer enn et musepiss i havet: – Jeg har latt meg fortelle at man f.eks. i NRK legger stor vekt på personlige henvendelser fra publikum, fordi redaksjonene antar at bak hver person som tar seg bryet med å sende et brev eller en mail, befinner det seg et veldig stort antall som ikke gjør det, selv om de er av samme oppfatning.
Hun fortsetter: – Når selve livsgrunnlaget er truet, vil jeg bruke ytringsfriheten. På syttitallet sang kvinnene Vi måste höja våra röster skall vi höras! Slik er det nå også. Vi besteforeldre må heve stemmene våre. Så politikere og andre med makt blir minnet om at de har en altoverskyggende oppgave i denne skjebnetiden: Å ta ansvar for klodens framtid. Og at dette ansvaret må materialisere seg i effektiv handling!