UFF er ikke uff. Snarere tvert imot. Blant trafikkforskere står det for en ny og mer miljøvennlig måte å tenke på. I stedet for bevisstløs framskriving av trafikktrender, skal vi Unngå tiltak som øker og i stedet redusere mengden transport. Dessuten skal vi Flytte transport over på klimasmarte alternativer, og ellers Forbedre de løsningene vi har.

UFF-metodikken er framhevet også av det viktige Klimautvalget 2050, som har sett på hvordan Norge kan bli et reelt lavutslippssamfunn. De har valgt å utfordre tankemåten som går ut på at alt egentlig kan fortsette som før – bare vi sørger for nok tekno-fikse løsninger. «Omstilling til lavutslipp handler om mer enn utslipp, det innebærer en bred samfunnsomstilling som må starte nå», sa utvalgsleder Martin Skancke da han la fram utredninga. Vi må «unngå, flytte og forbedre» for å få til en omstilling som er tilstrekkelig djup og brei.

Det kan bli uvant både for veibyggerne og politikere flest når idealet er lavere transportbehov, og framskritt ikke lenger er synonymt med økt varefrakt og større arbeidsmarkeder der vi bruker stadig mer av våre ressurser på å forflytte oss. Men det er en absolutt nødvendig mental omstilling for et samfunn der forbruket, også av reising og transport, er hinsides ethvert begrep om bærekraft. «Kjernen i klima- og naturkrisen er verdens overforbruk av ressurser», fastslår Klimautvalget 2050. Det er helt på tvers av den bærende tanken bak Energikommisjonens rapport som også kom i fjor, og der mantraet var «mer av alt, raskere».

Selve forestillingene om fart og «raskere» må under lupa. I dag bygges det motorveier på kryss og tvers av landet for biler som skal gå 110-120 km/t. Det betyr økende energiforbruk med tilhørende utslipp, samt stivere veier med større naturinngrep og mindre hensyn til landskapet. Miljøbevegelsen mener en økning til 90 km/t må være plenty. Eller hva med 80, som nå, hva er galt med det? Det samme kan sies om de som ivrer for å bygge nye, moderne jernbaner som kan konkurrere ut fly mellom de store byene våre også på fart. Er det et fornuftig mål – for en ellers forbrukskritisk bevegelse? 4-5 timer Bergen–Oslo, hvorfor er ikke det fort nok og godt nok? Det er jo dét vi også kan få til ved å forbedre gamle, gode Bergensbanen! – Samtidig kan det sikkert være grunner til å vurdere en hurtig dobbeltspora bane fra for eksempel Tromsø til Narvik.

I synet på konkrete enkeltprosjekter kan det sprike, det er klart. Men tanken bak UFF-rammeverket bør omfavnes av alle som er opptatt av en bærekraftig utvikling. Det dreier seg om verdier som nøkternhet og ressurssparing, og vilje til å ta innover seg at det er grenser for vekst.

En hel lørdag med over 100 deltakere forteller om stort engasjement da Besteforeldrene og Naturvernforbundet inviterte til konferanse i Bergen om «Energi for framtida». Hva kan erstatte vår avhengighet av fossil energi? spurte vi. Hva er de realistiske alternativer? Sol, vind, bioenergi, vannkraft eller kjernekraft? Hva er miljøkonsekvensene? Og ikke minst: Trenger vi egentlig all denne energien?

Klimaalvoret har gått opp for stadig flere, og i Norge ser vi nå en positiv trend der mange kommuner og fylkeskommuner viser vilje til å gjøre sin del av jobben. Vestland-fylket har en vedtatt ambisjon om 100 prosent utslippskutt innen 2030! Men hva med Møre og Romsdal? I et innlegg i Sunnmørsposten utfordrer Besteforeldrene i Ålesund fylkets politikere: Når har de tenkt å komme etter?

I går på ankefristens siste dag ble anken over Borgarting lagmannsretts dom innlevert til Høyesterett. I dag ble anken redegjort for og diskutert på Det juridiske fakultet til et nesten fullsatt auditorium. Steinar Winther Christensen, leder i Besteforeldrenes klimaaksjon og selv pensjonert advokat, oppsummerer den faglige diskusjonen for oss. Han regner med at saken kan komme opp til høsten.

Equinor har besluttet å stanse planene om leteboring i Australbukta. Prosjektet er ikke «kommersielt konkurransedyktig», heter det. – Og det kan godt være rett, sier leder i Besteforeldrenes klimaaksjon, Steinar Winther Christensen. Equinor kan ikke fortsette å operere i strid med miljø- og klimafornuft – uten at det også rammer økonomisk. De må forstå at verden er i ferd med å forandre seg.

Miljøorganisasjonene vant ikke fram i lagmannsretten. Men i dag anker Greenpeace og NU til Høyesterett, også denne gangen med støtte fra Naturvernforbundet og Besteforeldrenes klimaaksjon. – Det er grunn til å merke seg at dette skjer samtidig som striden står om hvor iskanten skal gå, og der mange forbereder nye olje-framstøt i Barentshavet, sier leder for Besteforeldrene, Steinar Winther Christensen.

Et opprop fra mer enn 60 teologer krever politisk handling og peker på «ansvaret vi alle har for å støtte våre ledere i en nødvendig omstilling». Teologenes klimaaksjon er initiert av pensjonert prest Elisabet Breen. Hun har lenge etterlyst et sterkere kirkelig fokus på naturens skjønnhet, skjørhet og egenverdi, der det snakkes sant om klimakrisa, som en eksistensiell og åndelig krise.

Det finnes mye forskning på folks klimaadferd og hva som motiverer til personlig og politisk innsats for å kutte klimaavtrykket. En av de få som også forsker på klima-negative holdninger og mentaliteten som leder til fornekting av klimatrusselen som realitet, er den svenske psykologen Kirsti Jylhä. «Klimatförnekandets ideologiska rötter» finner hun i frykten for store, radikale samfunnsendringer.

At nordmenn flokker seg om klimafornekter-sider på facebook er ingen overraskelse. Vi er i verdenstoppen på dette området, ifølge en stor internasjonal undersøkelse. Bare USA og Saudi-Arabia har en større andel fornektere. Det er også en kjønnsmessig dimensjon. Konservative menn, som i tillegg er innvandringskeptiske, er mer klimaskeptiske enn alle andre, viser en norsk undersøkelse.

Besteforeldreaktivist Alfhild Berg Johnsen i Skien synes det er skummelt mange klimafornektere i landet vårt. «Folkeopprøret mot klimahysteri» har over 120 000 Facebook-medlemmer. Alternativet «Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahysteri» gjør herlig narr av det hele. Men vi kan vel ikke lukke øynene for at dette skader samfunnets evne til å stå opp for barnebarnas framtid?