Pave Frans’ mye omtalte klima-encyklika Laudato Si’ foreligger nå i norsk utgave (St. Olav forlag). I det 180 sider lange økologiske manifestet bygger Frans videre på det tidligere paver har sagt om miljøspørsmål, blant annet Benedikt XVI, som fikk tilnavnet «Den grønne pave» etter å ha gjort Vatikanet om til verdens første klimanøytrale stat gjennom bruk av solcellepaneler. Han påpeker at klimakrisen vil få dramatiske konsekvenser for oss alle, og det urettferdige i at det er de fattigste blant oss som må bære den tyngste byrden ved vår uforstand og misbruk av ressurser. «Vi har glemt at vi selv er jord», skriver han i innledningen.

Elisabeth Tveter Briseid broderer for ei betre framtid. Det er ikkje berre politisk, det er også trendy, skriv avisa Hallingdølen i eit heilsides oppslag 11. februar. Ho har tidlegare synt fram broderia sine i Drammen bibliotek, og no er turen kome til Ål. – Eg er så glad i handarbeid, og eg er kjempeengasjert i klimaet. I haust begynte eg å kombinere desse to tinga som ligg hjartet mitt så nært, og eg starta å brodere ut frustrasjonen, seier geriljabroderi-makaren til journalist Torunn Akersveen Lied. Ho er glad for å få høve til å stille ut i biblioteket – og biblioteket er glad for å vere ein stad for aktuell samfunnsdebatt og nye uttrykk.

«Klimaskeptikerne» har som hjertesak å motbevise at menneskelig aktivitet har noen som helst innflytelse på klimaet. Hva er det som driver dem? spør professor i sosialantropologi Ole Bjørn Rekdal i en kronikk i Bergens Tidende. «Kanskje er det på tide å kalle en spade for en spade. Når så mange rimelig oppegående og godt utdannede nordmenn nekter å tro på klimaforskernes konklusjoner dreier det seg ikke først og fremst om skepsis, men om feighet. Og det er en feighet av usleste sort siden konsekvensene av den kommer til å ramme uskyldige mennesker som i dag er små barn, eller som enda ikke er født.»

For å løse klimakrisen må vi endre menneskers grunnleggende verdier, hevder den danske forfatter og debattant Jens-André P. Herbener, som har sagt opp sin stilling som religionsforsker for å vie seg helt til klimakampen. Han sikter til religion, men i en norsk sammenheng burde man nok si livssyn, ettersom utfordringen gjelder human-etisk forbund og ny-ateister så vel som kirkene og moskeene og de troende, skriver Ivan Chetwynd som omtaler Herbeners bok «Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion.» Den kom ut i Danmark i fjor, og en norsk oversettelse er nettopp blitt lansert av Flux forlag.

Paris-avtalen ble bedre enn forventet, men det skal en stor innsats til for å leve opp til det nye målet om maksimum 1,5 grader global oppvarming. Ikke bare fra alle lands myndigheter, organisasjoner, næringsliv, osv. Hver og en av oss har mulighet til å bidra – og et ansvar, mener Bodvar Sonstad fra Beitostølen. Han var en av mange besteforeldre som var med Klimatoget til Paris, der han ble styrket i sin overbevisning om at økt grasrotinnsats må til for å redde verden. Nå er han i sving med å lage det han kaller et «skjema for selvregistrering av klimaadferd» som han håper skal være til hjelp for den som ønsker å redusere sitt økologiske fotavtrykk.

Mange tar til orde for at avgiftene på fossilt brennstoff må bli høyere, for at olje, kull og gass skal bli mindre brukt, og karbonfri energi mer konkurransedyktig. Men hvor høye må avgiftene være for å få den omstillingtakten som er nødvendig? Hvordan skal man få folk til å akseptere så høye avgifter? Og kan vi være sikre på at staten vil bruke inntektene på en god måte? Viktige spørsmål som forslaget om en «karbonavgift til fordeling» (KAF) prøver å gi et svar på, og som blir reist også i en ny rapport fra tankesmia Civita. Besteforeldreaksjonen og Naturvernforbundet har bedt Norges Handelshøyskole i Bergen om å se på saken.