Ti fredsprisvinnere har skrevet til president Obama og oppfordret ham til å avvise planene om Keystone XL tjæresand-rørledningen fra Canada til stater i USA. Det vil være et avgjørende skritt for å begrense utvidelsen av en av de raskest voksende kildene til klimagass-forurensning, skriver de. «Selv om det ikke finnes noe enkelttiltak som kan forhindre en farlig klimautvikling, vil et ‘nei’ til Keystone XL være et viktig bidrag i riktig retning.» De minner også om at tjæresandutvinningen har ødeleggende virkning på jord, vann og luft, og på lokalsamfunn i Alberta. Blant underskriverne er Betty Williams, Desmond Tutu, Shirin Ebadi og José Ramos Horta.

Tross støtte fra viktige aksjonærer som Storebrand og Folksam ble forslaget om å trekke Statoil ut av tjæresand stemt ned på årets generalforsamling. – Som aksjeeier er jeg tilfreds med at selskapet tjener gode penger og betaler utbytte, sa besteforeldreaksjonist Guttorm Grundt i sitt innlegg. Jeg er også tilfreds med at Statoil gjennom skatter og avgifter bidrar med store midler til statens pensjonsfond og statskassen. Som bestefar er jeg imidlertid bekymret over det miljømessige bidrag til våre barnebarns fremtid. Våre etterkommere vil trolig felle en knusende dom over en statlig dominert dinosaur som ikke ville prioritere fornybar energi i tide.

Jusprofessor i selskapsrett, Beate Sjåfjell ved Universitetet i Oslo har lenge vært kritisk til det hun mener er en altfor passiv stat som aksjonær i Statoil. I et intervju med Stavanger Aftenblad poengterer hun at i selskap hvor staten har aksjemajoriteten, følger det også med et politisk ansvar. Det er et åpenbart paradoks at Norge jobber for å nå klimamål nasjonalt og internasjonalt, samtidig som dette er en politikk som ikke gjelder for Statoil – slik tjæresandvirksomheten i Canada er et eksempel på: Det er hevet over tvil at togradersmålet ikke kan nås hvis vi holder fram med å utnytte denne slags fossile ressurser.

James Hansens blogg 9 May: Today 36 Norwegian organizations sent an open letter to Prime Minister Stoltenberg expressing opposition to development of Canadian tar sands by Statoil. Signatories include not only environmental organizations, but a broad public spectrum, including many youth organizations. It is encouraging that Norwegian youth press their government, given the fact that Norway saves much of its oil earnings for future generations and given the fact that Norway is not likely among the nations that will suffer most from climate change. I wonder if the government response will be better than their response in 2010.

På initiativ fra WWF, Greenpeace og Besteforeldreaksjonen krever 36 norske organisasjoner at regjeringen trekker Statoil ut av canadisk tjæresand på generalforsamlingen neste uke. Onsdag får statsminister Jens Stoltenberg brevet som ber regjeringen instruere Statoils styre. Blant underskriverne er en samlet miljøbevegelse, ungdomspartier, Kirken, fagorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner. «Gjennom Statoils engasjement i Canada blir det norske folk gjort indirekte medansvarlig for virksomhet som verken er forenlig med norsk eierskapspolitikk, norsk urfolkspolitikk eller norske klimamål», heter det i brevet.

Norges renommé står på spill hvis ikke Statoil trekker seg ut av tjæresandprosjektet i Canada, mener mange norske forfattere. På Forfatterforeningens årsmøte tidligere i vår stilte flertallet seg avvisende til at foreningen skulle engasjere seg, men nå har 50 prosent av alle medlemmer stilt seg bak et kraftfullt opprop offentliggjort i Dagbladet 13. april. Hvis Statoil trekker seg ut av tjæresandprosjektet, vil det være et viktig steg i riktig retning, som viser at Norge som stat og samfunn tar togradersmålet på alvor hevder de. Både urfolksrettigheter og ytringsfrihet er truet hvis tingene får dure fram som nå og Regjeringen forholder seg passiv,

«Mens vi støttar oss til forteljinga om at vi hjelper fuglane, lukkar vi auga for at vi gjer livet stadig vanskelegare for dei. Slik haltar verda og vårt eige samvit vidare», skriver Brit Bildøen i Klassekampen 30.11.2012. Tjæresandprosjektet i Canada er et klimaproblem, og en trussel mot urfolk. Men det er også et problem for den ikke-menneskelige natur, og ikke minst for fugler som søker seg til de store bassengene fulle av gift fra utvinningen. «Naturen var ein gong vår heim, og inntil nyleg levde vi i nær kontakt med andre artar. No har vi i stor grad mista kontakten med naturen og med dyra, og dette tapet gjer at vi ber på ei underleg sorg.»