Ivan Chetwynd har lest to fascinerende og skremmende bøker. «Fossil Capital» forteller historien om kullet og oljens grunnleggende betydning for framveksten av industrivekstsamfunnet. «Den ubeboelige planeten» viser hvordan forbrenningen og de enorme globale utslipp ugjenkallelig endrer menneskenes hjem. Hva vil være igjen, av naturens rikdom og skjønnhet, for våre barnebarn?

Det finnes mengder av bøker om global oppvarming. Men ikke mange om hvordan vi havnet i denne krisesituasjonen, med en slik mangel på kollektiv fornuft. En som prøver er sosiologen Linn Stalsberg. I sin nye bok «Det er nok nå» går hun til felts mot nyliberalismen – en drøm om grenseløs materiell lykke, som har vist seg å bli et mareritt for natur og mennesker. Ivan Chetwynd har lest den.

Ivan Chetwynd omtaler nye bøker for nettsida. Denne gangen tar han for seg antologien «This is not a drill. An extinction rebellion handbook.» (Penguin 2019), sammen med den franske sosiologen Bruno Latours “Down to Earth. Politics in the New Climatic Regime” (Polity 2019). Begge stiller det samme, store spørsmålet: Hvor er vi på vei? Hvordan kan vi leve videre på jordkloden?

Først var det bare én: Svenske Greta Thunberg startet sin skolestreik med en hjemmelaget plakat høsten 2018. Belgiske Anuna De Wever og Kyra Gantois lot seg inspirere. I januar 2019 samlet de elever til protest. 3000 dukket opp. En uke senere var de 12 000, så 35 000. Bjørghild des Bouvrie, sekretær i Besteforeldreaksjonen, har lest de to bøkene som de tre jentene nylig har kommet ut med.

I løpet av de 30 årene Norge har hatt en offisiell klimapolitikk, har det meste gått feil vei. Utslippene har økt, og ledende norske politikere står i spagat mellom å være opptatt av miljø og klima – og pumpe opp olje og gass for alle penga. Dette har miljødebattanten Eivind Trædal skrevet en meget leseverdig bok om, mener siviløkonom og besteforeldreaktivist Harald Smedal i Bergen.

Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig: Hva skal vi svare våre barn? (Dreyer 2018).
Når vi besteforeldre går bort, vil våre barn og barnebarn måtte rydde opp etter oss; de må finne ut av hva de skal gjøre med alle våre eiendeler. I verdensmålestokk er det ennå tid for oss å være med dem og rydde opp etter vår generasjons vanvittige forbruksfest – som vil gjøre jordkloden ubeboelig om noen få tiår, hvis den fortsetter.

– Organisasjonen som jeg jobber for noen timer i uken skal «fokusere på … vårt engasjement for å ta vare på natur og miljø». Men ikke alle medlemmer er begeistret for dette. «Det er noe som alle sammen er opptatt av», er argumentet. Det er noe i kritikken. Mange organisasjoner fokuserer på miljøet. Sist ute er IKO-Forlaget med bok om miljøsatsing i menighetene i Den norske kirke: Jordvenn – venn med hele skaperverket. red. Eldbjørg Leinebo Ekre. [1]

Ole Mathismoen og Jenny Jordahl har skrevet Boken med stor B, som inneholder alt som et barn (og de fleste voksne) trenger å vite «om natur og miljø og sånt»: Grønne greier (Ena forlag / Vigmostad og Bjørke og Aftenposten junior, 2018). Mange vil kjenne Ole Mathismoen som har skrevet om miljø i flere år. Noen av oss stiftet også bekjentskap med Jenny Jordahl da hun holdt oss oppdatert med festlige tegninger fra Paris under klimatoppmøtet i 2015.

Mange vil hevde at det som skjer med jordkloden for tiden er kriminelt. Men det er ikke den slags kriminalitet man pleier å lese om i påsken. Likevel er det forfattere som skriver bøker om klima og miljø som er like spennende å lese som påskekrim. Det siste par år er det kommet flere norske bøker som belyser ulike sider av planeten tilstand i for- og nåtid, bøker som kan være et fullgodt alternativ til den klassiske påskekrimmen.

«Strålende, spennende og revolusjonær.» Slik beskriver den kjente spaltist George Monbiot boken «Doughnut Economics: Seven Ways to Think Like a 21st-Century Economist» av Kate Raworth (Penguin 2017). Økonomifaget fungerer ikke: Det har ikke kunnet forutse, enn si avverge, finanskrisene. Det har villedet oss slik at hele menneskeheten er i fare fra klimaendringer og sosialt sammenbrudd. Raworth skisserer alternativer som får en til å spørre: «Kan en smultring redde verden?»