De skal rydde opp etter oss!

Vetlesen & Willig (1)

Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig: Hva skal vi svare våre barn? (Dreyer 2018).
Når vi besteforeldre går bort, vil våre barn og barnebarn måtte rydde opp etter oss; de må finne ut av hva de skal gjøre med alle våre eiendeler. I verdensmålestokk er det ennå tid for oss å være med dem og rydde opp etter vår generasjons vanvittige forbruksfest – som vil gjøre jordkloden ubeboelig om noen få tiår, hvis den fortsetter.

Når barna blir bekymret over isen som smelter, plast i havet, dyrearter som utryddes og ekstremvær som blir mer og mer vanlig, og når de så spør om det vil gå bra til slutt, er det fristende å svare ja. Vi voksne tror – eller vil så gjerne tro – at en deus ex machina vil gripe inn og rydde opp – ja, i dag har vi mer tro på en maskin enn en gud: Et eller annet ennå ikke oppfunnet teknisk vidunder vil løse alle miljøproblemene.

—Vi er fanget i ni ruser i en «menneskekøye», en variant av en «duck decoy» brukt i Danmark i gamle dagers andejakt.

I følge den norske filosofen Arne Johan Vetlesen og den danske sosiologen Rasmus Willig betyr dette at vi er fanget i en ruse. I sin kampskrift Hva skal vi svare våre barn?, bruker de et finurlig bilde fra tidligere tiders andejakt til å beskrive ni ruser som holder oss fanget, slik at vi ikke klarer å handle for å berge menneskehetens fremtid. En av rusene heter «håpet om en teknologisk løsning», en annen heter «falsk optimisme».

Vi – ikke minst nordmenn – er også «fanget av fossilt brensel», og forfatterne beskriver pussige konsekvenser av dette fangenskapet, som for eksempel den «kognitiv dissonans» som gjør det mulig for statsministeren å dele oljeindustriens glede over muligheten for å utvinne olje i Barentshavet den ene dagen og gleden over at Parisavtalen trådte i kraft dagen etter. Norge ville gjøre sitt ytterste for å oppfylle Parisavtalens tograders-målet, hevdet hun, samtidig med at Norge vil fortsatt forsyne verden med livsfarlig fossilt brennstoff i en uoverskuelig fremtid.

Men hva skal vi si til barna når de spør om fremtiden, skal vi gi dem håp? Nei, mener forfatterne. Hvis barna skal kunne rydde opp etter oss, trenger de ikke et vagt håp om en bedre fremtid. De trenger kjærlighet og raseri.

Barna trenger «en kjærlighet til alt levende på jorden…» Dette vil innebære et oppgjør med en farlig påstand i både judeo-kristen og humanistisk tenkning: At mennesket er hevet over naturen, ikke selv en del av naturen. Naturen er derved bare blitt råmateriale for produksjon og forbruk – noe som Naomi Klein kaller «ekstraktivisme». Resultatet er at vi er «fanget i intetsigende forbruk» og samfunnet har evig økonomisk vekst som sitt fremste, om ikke eneste mål.

I tillegg til kjærlighet trenger barna «et raseri på vegne  av de umælende og vergeløse rettet mot de mektige som misbruker sin makt og sine posisjoner til å ødelegge, ikke til å skape noe. Et raseri drevet av kjærlighet til livet og alt levende.»

Dette ville bety en reformasjon, om ikke en revolusjon. Rent praktisk kan reformasjonen «settes i gang nå med noen meget enkle skritt: Slutt å spise kjøtt, bruk kollektivtrafikk og dropp charterreiser og annet unødvendig.» Men ut ifra egen erfaring forklarer forfatterne at dette ikke blir enkelt…

Det er ikke mulig i en kort omtale å yte rettferdighet mot en bok som er både et populistisk (i positiv betydning) kampskrift og en grundig argumentert, men høyst lesverdig, akademisk redegjørelse (som inneholder et oppgjør med bl.a. Jørgen Randers, Axel Honneth og Jürgen Habermas). Hvis du bare skal lese én bok om miljøspørsmål i år, les denne.

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

1kommentar

  1. Oddbjørg Langset | 15. sep 2018

    Jeg reagerer på ordene «vår generasjons vanvittige forbruksfest » – for jeg ser mangedoblet forbruk i generasjonene etter meg – så jeg vil ikke bli utpekt til å være syndebukk helt alene for den globale oppvarming! Født i 1948 i en småby på Vestlandet, ble de fleste av mine klær omsydd fra større plagg – av min mor. Hjemlaget mat fra grunnen av – og helt uten plast! Hårklipp skjedde hjemme, bare med en saks. Vi gikk og syklet dit vi skulle – ble aldri kjørt. Far fisket på fjorden, med en liten påhengsmotor. Vi sløste ikke med varmtvannet. Vi kjørte 5 mil til besteforeldre på landet, eller vi barna tok bussen – og rakk akkurat fram til Barnetimen! Fløy aldri, men dro på noen korte familiecampingturer. Vi hadde ikke TV, mobil og andre strømbrukende, forurensende duppeditter. Da jeg giftet meg og fikk barn, fortsatte vi med tøybleier, morsmelk, hjemlaget mat og grøt – og mye hjemmesydde, gjenbruksklær – godt inspirert av Erik Damman’s Fremtiden i våre hender. Klesvaskemaskin, fikk vi – men ikke koppvaskmaskin før i 1980. Vi plukket skogsbær, og fikk høste på våre foreldres frukt og bærbusker, og/eller i egen hage. Hugget ved, men jeg husker mine foreldre fyrte med kull i kalde vinteren – senere oljeparafinovn. Jeg sminket meg litt og farget håret en kort periode – men så kom kvinnefrigjøringa og mye klimavennlighet med den. Tror jeg er typisk for mange i min generasjon – selv om mange av oss fikk smaken på Syden. For neste generasjon er det vanlig å kjøre/fly langt – mange bor 50 mil unna foreldre. Syden og fjellturer på andre siden av kloden er in. Litt gjenbruk, men også mye nytt – særlig i hus og oppussing. Vaskehjelp er vanlig. Selv om vi også var utearbeidende, så fikk barna arbeidsoppgaver som de greidde+lønn deretter – og jeg setter fortsatt min ære i at vi «feier for vår egen dør». All denne skjermtiden i dag, fratar barn evnen til å gjøre noe sjøl/learning by doing – og til å snakke sammen! Alltid har vi dyrket økologisk på si – på parsell og i hage – og jeg verdsetter virkelig sikker strømtilgang til fryseboksen! På landet trampet vi høy i onkel’s høyvogn med hest foran. Kyrne kom ut hver dag på beite – og mormor hadde sitt lille hønsehus. Mye mat fra gården, tror jeg vi fikk med hjem til byen. Morfar gikk flere ganger gjennom kornåkeren og dro opp ugras – og møkka var gjødsla i fraukjelleren. Ingen runddup og kunstgjødsel. Ja, mye har forverra seg sia den tid – med ikke så nøysomme verdier som oss. Nå skjønner vi at alle på kloden mere trenger å legge sin energi inn i globalt perspektiv. Kan bli bra med folkeintensive løsninger på vår overbefolkede klode – men da må verdier, holdninger og adferd igjen gå i klimagass-reduserende grønn retning. Vh ei mormor som har stor glede av å være med å lage utfordrende og spennende Klimafestivaler i Molde og omegn.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*