Om identitet og elefanter

Jordvenn (2)

– Organisasjonen som jeg jobber for noen timer i uken skal «fokusere på … vårt engasjement for å ta vare på natur og miljø». Men ikke alle medlemmer er begeistret for dette. «Det er noe som alle sammen er opptatt av», er argumentet. Det er noe i kritikken. Mange organisasjoner fokuserer på miljøet. Sist ute er IKO-Forlaget med bok om miljøsatsing i menighetene i Den norske kirke: Jordvenn – venn med hele skaperverket. red. Eldbjørg Leinebo Ekre. [1]

På boklanseringen kjente jeg igjen problemstillinger og aktiviteter som Miljøagentene er opptatt av – og den ene menighet ville også kalle barna «agenter».

På vei hjem fra boklanseringen var det flere tanker som meldte seg.

Jeg ble minnet om forestillingen Jeg vil høre havet som gikk på Nationaltheatrets amfiscene i fjor høst. Medlemmer av Natur og Ungdom leste tekster om miljøproblemer sammen med et par voksne (blant dem Birgitte Grimstad, nestor i Besteforeldrenes klimaaksjon). Forestillingen var interaktiv, og i den andre delen skulle publikum delta i en samtale om det som ble fremført. Det som preget samtalen den kvelden jeg så forestillingen, var ungdommenes ønske om mobilisering. Alle vet om miljøproblemene. Alle gjør sitt på hver sin tue. Men hvorfor er det ikke en massebevegelse for å løse problemene?

Ja, alle tenker jo på hva jeg kan gjøre i hverdagen min for et bedre miljø. Sortere søppel. Reise mindre med bil og fly. Bruke mindre plast. Man legger ofte ikke merke til elefantene i rommet.

Den ene elefanten heter fossilindustrien (og har flere flernasjonale slektninger). Det er for tiden stor oppmerksomhet på plast. Alle sammen spør hva vi kan gjøre for å bruke mindre plast. Unntatt oljeindustrien. Oljeselskapene i USA investerer store beløp i nye og bedre anlegg for å lage plast. [2] Man regner med at vi om ti år skal bruke 40% mer plast enn vi bruker i dag. Problemene dukker selvfølgelig opp når plast blir søppel. Men det kan jo enkeltindivider, frivillige organisasjoner og regjeringer ta seg av…

En annen elefant heter reklameindustrien. Min kone og jeg er så gammeldagse at vi holder papiraviser. Når jeg henter inn Aftenposten søndag morgen, veier reklamebilagene opp til dobbelt så mye som selve avisen. Bilagene – og hele reklameindustrien – har bare ett mål: Å få oss til å kjøpe mer, å øke forbruk, slik at man kan produsere og selge flere varer.

Og disse to styres av selve erkeelefanten: samfunnets målsetting og grunnverdi, som er økonomisk vekst. (Dette skal til og med styre familielivet. I 2013 ba Krf-lederen norske kvinner om å føde flere barn, fordi «det er samfunnsøkonomisk lønnsomt». [3]) Samfunnets mål er at vi skal produsere mer, forbruke mer, øke vår velstand. Økonomien skal vokse og vokse, helt inn i himmelen. Men dit kan den ikke nå, fordi økonomien er bundet til jorden, og jorden har bare begrensede ressurser.

Biskop Finn Wagle kritiserer veksttenkningen: «Vår maniske søken etter vekst og erobring er for det første økologisk uforsvarlig, ja katastrofal… Dessuten er veksttenkningen umenneskelig, både med tanke på dagens skrikende misforhold mellom fattig og rik, og med tanke på generasjonene som kommer etter oss.» Og han skriver videre: «…spørsmålet om klodens fremtid (er) etter min mening dypest sett ikke et spørsmål om nye teknologiske løsninger. Det er et spørsmål om menneskelig selvforståelse og modenhet, altså til syvende og sist et åndelig spørsmål.» [4]

Og her vender vi tilbake til IKOs bok Jordvenn. Da jeg leste boken, oppdaget jeg at jeg hadde ikke fått det helt riktige inntrykk fra boklanseringen. Boken fokuserer ikke på miljøproblemer og hva vi kan gjøre for å løse dem – bortsett fra beretninger fra barn i andre verdensdeler som føler klimaendringer og elefantenes virksomhet på kroppen. Den handler om identitet, om hvordan barn kan bli noe som kalles jordvenner.

Boken hører med til en serie om «Trosopplæring i praksis». Formålet er å hjelpe barna til å utvikle en kristen tro. Guds eksistens er en premiss, og bibelens fortellinger brukes som utgangspunkt for aktiviteter og refleksjoner. IKO setter derved miljøspørsmål inn i sin egen sammenheng: trosopplæring. Kirkens miljøsatsing får en dimensjon som er dens egen. Dette kan være et eksempel til etterfølgelse for andre organisasjoner: Å bidra til miljøspørsmål med sitt eget perspektiv, belyse saken fra sin egen grunntenkning.

Tiltakene som IKO-boken viser til for å lære barn opp til tro er delt i tre typer: vandring, naturopplevelser, stillhet. Det er ikke så mye tale om aktiviteter, om ting som barna kan gjøre for miljøet. Barna skal opplæres til å være. Ikke til å være agenter eller aktivister, men som tittelen sier, venner, venner med verden omkring seg, jordvenner.

Det slår meg at dette ikke bare er aktuelt i en kristen sammenheng. Det er aktuelt for alle som er bekymret for jordklodens fremtid. Det som trengs er ikke bare nye rutiner i hverdagen og politisk aktivisme for å bekjempe elefantene, selv om disse er livsviktige for menneskehetens fremtid.

Barn har en naturlig kjærlighet for dyr – en empati for andre vesener som er små og svake som dem selv. De har også en naturlig nysgjerrighet, en uendelig strøm av spørsmål om hvordan og hvorfor ting er slik som de er. Det er viktig at deres følelser, undring og spørsmål får anledning til å utvikle seg, ikke nødvendigvis som en opplæring i tro, men som en utvikling av den menneskelige selvforståelse og modenhet som Wagle etterlyser, en forståelse av vår plass i naturen, ja, i form av en identitet som jordvenn. Blir det nok jordvenner i samfunnet, kan vi kanskje oppleve den massebevegelsen som ungdommen på Amfiscenen etterlyste. Og samfunnet kan kanskje få et annet mål enn evig økonomisk vekst.

Ivan Chetwynd
juni 2018

[1] Kan bestilles fra https://iko.no/forlaget/metode-og-fag/jordvenn
[2] https://www.theguardian.com/environment/2017/dec/26/180bn-investment-in-plastic-factories-feeds-global-packaging-binge
[3] Sitert i Klassekampen, 12.06.18
[4] «En avhengighetserklæring» i Arven og gleden: et festskrift til naturen. (Tapir 2010.)

Ivan Chetwynd er kontaktperson for Miljøagentene på Grünerløkka i Oslo.

 

1kommentar

  1. Anne Andersson | 17. jun 2018

    Hei,
    Papirmengde og reklameindustrien.
    Jeg har bestemt meg for å svelge dette når det kommer sammen med avis på døra. Rett og slett fordi jeg vil ha papirutgave enda en stund og avisene må tjene på noe. At papiravisa ikke blir dyrere er viktig for meg for jeg abonnerer på flere.
    Heldigvis ligger reklamen ofte som egne små «aviser» og er lette å riste ut. Litt ekstra bæring blir det jo.

    Mvh

    Anne Andersson

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*