Livsløgner om olje

I løpet av de 30 årene Norge har hatt en offisiell klimapolitikk, har det meste gått feil vei. Utslippene har økt, og ledende norske politikere står i spagat mellom å være opptatt av miljø og klima – og pumpe opp olje og gass for alle penga. Dette har miljødebattanten Eivind Trædal skrevet en meget leseverdig bok om, mener siviløkonom og besteforeldreaktivist Harald Smedal i Bergen.

Det svarte skiftet
Allerede med en temperatur på jorden 1 grad over normalen for 100 år siden opplever vi dramatiske konsekvenser av klimaendringene: Mer ekstremvær med flom, tørke og skogbranner, og reduksjon av jordens mangfold av dyre- og plante- liv.

I følge Parisavtalen kan vi med en global kjempeinnsats for klimaet ha håp om å begrense oppvarmingen til to grader, altså en grad i tillegg til den vi allerede har fått, men selv det vil gi katastrofale konsekvenser for alt liv på jorden.

I boken viser Trædal hvorledes våre politikere og vi, folk flest, nå fraskriver oss ansvaret disse for klimaendringene.

Helt siden 1970 – tallet, med de første FN-rapportene, har vi kjent til alvoret i klimaendringene. Med de første bilder av jorden fra verdensrommet begynte vi å forstå at vi bor på en sårbar planet med et lukket system.

I 1989 vedtok Stortinget at den økonomiske veksten skulle få et nytt og forsvarlig innhold, bygget på solidaritet mellom fattige og rike land, og mellom vår generasjon og senere generasjoner. 

Meningsmålinger viste da at 2 av 3 nordmenn ville støtte en stans i velstandsveksten til fordel for en rettferdig global fordeling, og ved valget i 1989 oppga 38 prosent av velgerne at miljø var deres viktigste sak.

Nå, 30 år senere, når alvoret i miljøtruslene er blitt enda klarere, er klima og miljø bare pynteord i valgkampen, langt nede på listen over prioriterte saker.

Nå er Norge er blitt en av verdens største olje- og gass- eksportører, og tittelen «Det svarte skiftet» henviser til den store snuoperasjonen fra da Norge var et forbilde i klimasammenheng, til at vi nå er blitt en sinke i klimapolitikken.

Oljenæringens lobbyister har fått oss til å tro på «de tre livsløgner»:

• At norsk olje er ren
• At teknologien alltid kan redde oss, og
• At vi i Norge kan kjøpe oss fri ved å betale fattigere mennesker for å kutte sine utslipp

Nå skal vi helst tro at norsk oljeproduksjon ikke bare er uproblematisk, men at den til og med er bra for verdens klima og verdens fattige.

Til tross for at vi nå vet langt er om den alvorlige klimatrusselen er Norge fortsatt et av få land i Europa som ikke kutter klimautslipp.

I gamle dager var ”føre var – prinsippet” sentralt i miljøpolitikken. Ut fra de ulike målene om 1,5 eller 2 grader oppvarming forsøker Norge nå heller å beregne hvor nær stupet vi kan bevege oss, uten å tippe over.

I flere kapitler viser Trædal til avstanden mellom ord og handling. 

I perspektivmeldingen 2014 fastslår Finansdepartementet at ”Veksten i verdens utslipp har i flere år vært sterkere enn det som er forenlig med togradersmålet, og det haster med å snu utviklingen. . . Økonomiske beslutninger må i større grad ivareta miljøhensyn” . . .  og «Skal den globale temperaturøkningen begrenses til to grader, må mer enn 2/3 av de fossile reservene forbli uutnyttet.»

I samme melding står det imidlertid også at ”Det er fortsatt store ressurser igjen på norsk sokkel som kan gi betydelig aktivitet i mange år framover. Nye store funn de siste årene har gitt økt optimisme om mengden av utvinnbare ressurser”.

Slike sprikende uttalelser fra våre ledende politikere bidrar til usikkerhet og passiv holdning hos folk flest.  Vi venter på politikerne, som igjen ikke tør ta nødvendige grep av frykt for å tape neste valg.

Det er denne onde sirkelen av ansvarsfraskrivelse må vi bryte, og Eivind Trædal viser på overbevisende måte spriket mellom alvoret i klimautfordringene og våre politikeres vilje til å ta ansvar.