Forbrukerkapitalismens drivkraft er at ingen er fornøyd; vi må alltid opp og fram til noe nytt og raskere og større. Hva med heller å sette pris på det vi har? I et innlegg i Fremover reiser Besteforeldrene i Tromsø spørsmålet om begreper som «grønn vekst» o.l. gir god mening – eller om kunnskapen om naturens grenser bør få oss til å tenke helt nytt?
Et viktig tiltak for å kutte utslipp, er økte avgifter. Det skal lønne seg å handle grønt. Men hvordan hindre at det slår sosialt og geografisk skjevt ut? Det har FIVH sammen med Fagforbundet m.fl. fått laget en rapport om. CO2-avgifter kan bli mer spiselige for flertallet hvis inntektene går til nye klimatiltak, og hvis de som rammes, blir kompensert.
«Det grønne skiftet» er blitt et mantra og en slags mirakelmedisin mot både global oppvarming og det store tapet av naturverdier. For noen betyr det en verden der vi kan fortsette i samme spor som nå, bare vi gjør det fornybart og elektrisk og resirkulerer materialene. Andre mener det trengs et kritisk blikk på selve den økonomiske veksten.
Hva slags grønne arbeidsplasser kan vi lykkes med i Norge? Og hva er det viktigste politikerne kan gjøre for å skape nye jobber? Det har LO-organet Fri Fagbevegelse spurt et knippe tillitsvalgte fra miljø- og fagbevegelsen om. Det er blitt interessant lesing for alle som er opptatt av mulighetene for et solidarisk grønt skifte i norsk økonomi.
Dei mange arbeidsplassane er kronargumentet til dei som ivrar for auka oljeaktivitet i nordområda. Men forventningane er sterkt overdrivne, syner ein kronikk i Nordlys. I Nord-Noreg er langt fleire arbeidsplassar knytt til fiske og fiskeindustri enn det som nokon gong vil kome i olja. Det er dette og anna berekraftig arbeidsliv det må satsast på.
I Arendal jubles det over Morrow Batteries og etableringen av en stor batterifabrikk. Med ringvirkninger vil det gi over 5000 nye arbeidsplasser til regionen. I Agderposten viser Svein Tveitdal til det som eksempel på hva som trengs for å kunne følge Danmark, som har vedtatt å legge ned sin oljeindustri innen 2050, og ligger langt foran Norge i omstilling.
Står vi i valget mellom miljø og arbeidsplasser? Må du lukke øynene for klimaproblemene for å jobbe i olja? Den som sitter fast i den slags enkle motsetninger, vil ha godt av å lese det Herdis Rosland Eide, rengjører på Statfjord B, skriver om «det grønne skiftet» – sett nedenfra – i Bergens Tidende. Innlegget utløste et sympati-innlegg fra Bjørghild des Bouvrie i Besteforeldrenes klimaaksjon.
Etikkutvalget for Oljefondet vil utvide kontrollen av pengeplasseringene, men ikke gå så langt som til etisk risikovurdering på forhånd, før en eventuell investering. Sammen med ti miljø- og utviklingsorganisasjoner utfordrer nå Besteforeldrenes klimaaksjon norske politikere. Flere private fond praktiserer slik forhåndsfiltrering, og det er ingen grunn til at staten skal henge etter, skriver de i en kronikk på E24.
I et opprop sammen med 14 andre organisasjoner – fagforbund og miljøorganisasjoner – krever Besteforeldrenes klimaaksjon at regjeringen setter i gang prosjekter som gir grønne arbeidsplasser, med raske kutt i utslipp av klimagasser. Håndteringen av koronakrisa må peke framover, og organisasjonene vil ha utbygging av jernbane og grønn skipsfart, og en satsing på havvind i egnede områder.
En av våre mest kjente makroøkonomer, Knut Anton Mork, mener det er paradoksalt at det ropes på statlig støtte for å holde liv i en oljenæring som sliter med lønnsomheten – og som er dømt til å måtte stanse hvis vi skal berge verden. Koronakrisen har ikke gjort landet vårt mindre oljeavhengig enn før. Men politikeres og myndighetens oppgave i denne situasjonen er å tenke mer langsiktig.
