Overforbrukets tid er forbi, – det er ikke nok ressurser, sier Linda Monsen Merkesdal. Hun sitter på Stortinget for Ap og har lenge engasjert seg for mer gjenbruk og sirkulærøkonomi. – Vi har et stort ansvar for framtidige generasjoner, og natur. Vi har også et ansvar inn mot andre deler av verden, der vårt forbruk fører til forurensing.
En betydelig utfordring
Vi har tatt kontakt med Linda Monsen Merkesdal etter et innlegg hun hadde i Dagsavisen – og som like godt kunne vært skrevet av leder i BKA! Hun ser gjerne at vi gjengir det på vår nettside, sier hun, og legger til at det også handler om framtidige arbeidsplasser og utdanning. – Slik vi holder på i dag, er usosialt og en betydelig skjevfordeling av felles ressurser. Det produseres for få varer som er ment for å vare, det er heller ikke store muligheter for reparasjon. Vi må se på politikken i sin helhet, både når det gjelder avfall, økonomi, produksjon og forbruk. For at vi skal gå fra et bruk og kast-samfunn – til et gjenbrukssamfunn, må alle ta sitt ansvar for sin del i verdikjeden av et produkt.
Overforbrukets tid er forbi
Av Linda Monsen Merkesdal (Ap), medlem av Stortingets energi- og miljøkomité
Vi lever i overforbrukets tidsalder, der forbruk, produksjon og etterspørsel av varer og tjenester ikke lenger er bærekraftig. Vi har rett og slett ikke mer ressurser igjen til å fortsette på denne måte. Tiden for å kaste ressurser, i stedet for å gjenbruke det som kan gjenbrukes kan, er forbi!
Derfor må vi stoppe opp og se på den totale ressursbruken av jorden. Norge er storforbruker av jordens ressurser, vi er med på å øke presset på naturen, og vi bidrar til knapphet på viktige naturressurser. Vi må med andre ord over i et annet spor, til en sirkulær økonomi.
Verdens handel forgår raskere enn noen gang. I handel er landegrenser nære, veien er kort fra bestilling, produksjonstid, og til shipping. Derfor handler sirkulærøkonomi også om samhandling – mellom produsent, lovverk, forbruker, og ikke minst på tvers av landegrenser. Det må stilles krav, være kontinuitet, og lønnsomt.
Så mye som 80 prosent av et produkts bærekraftsegenskaper bestemmes i designfasen. Sirkulær økonomi innebærer utvikling av verdikjeder hvor økt levetid, reparasjon, mulighet for materialgjenvinning og ombruk er en integrert del av produktets design. Dette vil gi forbrukeren en reell mulighet til å kunne gjøre gode, miljøvennlige valg.
Jeg husker før da du kunne ha en vaskemaskin halve livet, og vi kjøpte ikke ny før den gamle ikke lenger kunne repareres. Det var mange som levde av å reparere hvitevarer, elektronikk, sko, tøy og møbler. Her har dessverre utviklingen gått feil vei.
I dag er det faktisk ofte billigere å kjøpe nytt enn å reparere det gamle. Vi er på ville veier når det blir billigere å kjøpe ny printer enn å bytte blekkpatroner i den gamle printeren du har stående hjemme.
I de globale markedene reflekteres ikke samfunnsøkonomiske kostnader i prisene på produktene. Det er også mangler i regelverket som regulerer ressursbruken. Derfor er det bra at EU nå legger grunnlaget for et nytt regelverk for å fremme bærekraftige produkter og helhetlig regulering av verdikjeden. EU-kommisjonen har utropt sirkulær økonomi som en av de viktigste tiltakene for å nå målene i EUs grønne giv. Sirkulær økonomi er en forutsetning for klimanøytralitet.
Her må Norge spille på lag og være like ambisiøse. Vi har mulighet til å bli ledende på sirkulær industri, som igjen vil gi arbeidsplasser og innovasjon. Nettopp fordi vi har ressurser og økonomi til å være med å snu utviklingen.
Oppdraget med å omstille oss til et bærekraftig samfunn i ordets rette betydning har aldri vært viktigere. I stedet for å la søppelberget vokse og utslippene stige, skal vi gjenbruke mer og kaste mindre. Arbeiderpartiet tar dette oppdraget på alvor.
Jeg håper inderlig at regjeringen tar dette på alvor, men jeg er foreløpig ikke imponert. Globalt sett rekker vi litt over halvveis (55%?) mot klimamålene med energieffektivisering og omgjøring til fornybar energi, resten av utslippsreduksjonen må gjøres gjennom måten vi produserer og forbruker våre varer på, for eksempel mat, klær, biler, møbler. Norge, som EU, har en lang vei å gå før vi kan kalle oss for en sirkulærøkonomi. Da må vi tenke oss et samfunn nærmest uten avfall, men med masse sirkulærløsninger. I dag er det kun mulig å material- gjenvinne en liten prosentandel av tingene våre, vi mangler rett og slett teknologi. Ta for eksempel klær: kun rene produkter (ikke blandingstekstiler, og uten miljøgifter) kan gjenvinnes. Dessuten: syntetiske stoffer, som utgjør omtrent 67% av klærne våre, er de vanskeligste å gjenvinne, de er ikke nedbrytbare og utgjør derfor et stort avfallsproblem. Og hva hjelper det å designe holdbare produkter når forbrukerne overøses av nye trender og moter? Mange av oss kaster ikke klær og møbler fordi de er utslitte, men fordi vi ønsker noe annet og mer moderne. Siden tilbud skaper etterspørsel, må produksjonskranen strupes. Vi har lenge ønsket oss tiltak som avgift på produksjon av plast og tekstiler, og redusert mva- avgift på reparasjons- og vedlikeholdstjenester. Derfor reagerte jeg med forskrekkelse når jeg jeg leste i Torvikutvalgets innstilling til skattereform (des- 22) at en ikke har kommet lenger enn til å FORESLÅ NÆRMERE UTREDNING av disse tiltakene. Men jeg velger håpe på at regjeringen tar dette så mye på alvor at de tør å sette krav til både produsenter og oss forbrukere.
Vi er vel alle enige om problemet – at verken klimaet eller naturen tåler dagens forbruk. Det er både Linda Merkesdal Monsen og Karin Skjerdal tydelige på. Utfordringen er å finne de gode løsningene, ikke minst å overbevise folk om å redusere eget forbruk. Det blir interessant å se hva som kommer i meldingen om sirkulærøkonomi til våren. Her må vi følge godt med. Oppmuntrende er det for meg at Linda Merkesdal Monsen er så tydelig i sitt engasjement for saken.