Vanskelige valg

vindturbiner

Vindkraft er omstridt, ikke uten grunn. Det er likevel blant de tingene vi må si ja til, mener Kristoffer Rypdal.

«Vi er alle klar over at kloden er syk, og at mennesket både er den sykdomsfremkallende organismen og legen som kan gjøre den frisk.» Kristoffer Rypdal, professor i klimadynamikk, er klar i sin diagnose – og i medisinen han forskriver, som bl.a. er utbygging av vindkraft. Det betyr omstridte naturinngrep, men det finnes ingen kur uten bivirkninger, sier han. Enten vi liker det eller ikke.

Kristoffer Rypdal er professor i klimadynamikk ved Universitetet i Tromsø og kjent klimadebattant i Nord-Norge. Også aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon.

Vanskelige valg for et avgjørende tiår

En innsikt som klimaforskerne har vunnet gjennom simulering i tallrike klimamodeller av forskjellige scenarier for CO2-utslipp, er at den maksimale temperaturstigningen er bestemt av det samlete utslippet gjennom hele utslippsbanen fram til karbonnøytralitet er oppnådd. Dette gjør det mulig å operere med et utslippsbudsjett, eller en utslippskvote, svarende til et gitt temperaturmål. 

Som alltid i klimaforskningen er slike tall forbundet med stor usikkerhet, men i denne kronikken skal jeg holde meg til 420 gigatonn CO2 som IPCCs spesialrapport fra 2018 anslår som den kvoten vi har igjen for unngå 1.5 grader temperaturstigning. Videre er kvoten 1000 gigatonn for to grader og 2700 gigatonn for tre grader. 

Det kan være instruktivt å plotte utslippsbaner som oppfyller de forskjellige temperatur-målene, og spesielt se på hvordan disse endrer seg hvis vi utsetter oppstart av utslippsreduksjoner. Jeg har valgt å bruke en matematisk form på denne banen som er slik at reduksjonene starter ut relativt pent for å ende opp med en fast prosentvis reduksjon hvert år senere i forløpet. 

Utslippsbaner som med rimelig sannsynlighet unngår mer enn 1.5 grader oppvarming med start i henholdsvis 2020 og 2025 krever årlige reduksjoner på henholdsvis 18 og 33 prosent og er opplagt urealistisk uten negative utslipp i form av storstilt karbonfangst og lagring (CCS). Det er ingen ting som tyder på at CCS av det nødvendige omfanget kan oppnås innenfor den tidshorisonten vi har til rådighet for å nå dette målet. 

Forløp som gir to grader oppvarming med oppstart av reduksjoner i 2020, 2025 og 2030 krever årlige reduksjoner på henholdsvis 8, 10, og 14 prosent, avhengig av oppstart-tidspunkt. Heller ikke dette målet kan nås uten CCS, men vi har mer tid på oss til å oppnå negative utslipp i form av opptak i skog og bioenergi med karbonfangst og lagring. Hvis vi skal komme i nærheten av dette målet, må vi i det kommende tiåret benytte alle muligheter som lar seg realisere politisk og økonomisk. Dessverre omfatter dette også, enten vi liker det eller ikke, en omfattende utbygging av vindkraft på land. Jeg skal komme tilbake til hvorfor det er slik.

Jeg har også sett på forløp som gir tre graders oppvarming. Disse krever årlige reduksjoner på 3-4 prosent, og kan kanskje oppnås selv om vi venter et tiår eller to på at havvind skal bli konkurransedyktig i forhold til fossil kraft og at energieffektivisering gjør store innhugg i utslipp fra bygninger og industri. Vi kan også håpe på en ny og mer rettferdig økonomisk verdensorden og en omlegging til et radikalt redusert forbruk i rike land. Men er tre grader en pris vi er villige til å betale?

IPPCs spesialrapport fra 2018 fokuserer spesielt på de radikalt økende klimaskadene som følger av at oppvarmingen øker fra 1.5 til to grader. Ved en slik økning er utslagene særlig store for unike og sårbare økosystemer, som ved to grader vil bli utsatt for store belastninger. En betydelig andel av verdens korallrev er allerede gått tapt på grunn av varmere hav og forsuring. Ved to grader vil nesten alle korallrev være døde. Forsuringen vil redusere bestandene av en rekke arter fra alger til fisk, og særlig skjelldannende organismer. 

Ved to grader vil 13 prosent av landoverflaten oppleve grunnleggende økosystemendringer. Til sammenligning er det flere studier som viser at verdens totale energibehov i 2050 kan dekkes av sol- og vindkraft ved å utnytte en prosent av landarealet. I Øst-Finnmark er allerede i dag ti tusen kvadratkilometer bjørkeskog ødelagt av en klimabetinget invasjon av en ny bjørkemåler. Dette svarer til nesten tre prosent av Norges landareal. Til sammenlikning vil planlagt vindkraft i Norge legge beslag på mindre enn tre promille av landarealet. 

Jeg tror alle som tar seg bryet med å lese sammendraget til IPCC-rapporten vil innse at både to og tre graders temperaturstigning vil føre til naturskader som langt overgår de som kan forårsakes av vindmøller på land. Det de vil stille spørsmålstegn ved er om vindkraften er nødvendig for å unngå slike scenarier. Mitt utgangspunkt for å ende med den konklusjonen er at vi ikke kan unngå klimakatastrofen uten en rask omlegging av energisystemet, og at en effektiv og rask utfasing av fossilt brensel bare kan skje ved at fossilindustrien blir utkonkurrert av billigere, utslippsfrie alternativer. 

Noen framhever kjernekraft som et slik alternativ. Jeg har ingen tro på det, først og fremst fordi kjernekraften ikke lenger er økonomisk konkurransedyktig i forhold til sol og vind. I Storbritannia avvikles både kjernekraft og kullkraft først og fremst av økonomiske grunner. Geotermisk energi er lønnsom der geologien er gunstig, men global oppskalering blir fort kostbar. 

Kostnadene for bioenergi, geotermisk energi og vannkraft per produsert energienhet har økt det siste tiåret, mens kostnadene for sol- og vindkraft faller. Vindkraft til havs har gjennom lang tid hatt dobbelt så høye kostnader som vind på land, og mye tyder på at dette vil fortsette, selv om vind til havs også snart er i stand til å konkurrere med usubsidiert gass- og kullkraft. Nøkkelen til kostnadsreduksjoner er volum. Landbasert vindkraft konkurrerer ut kull og gass fordi det foregår en kraftig utbygging.

Vi er alle klar over at kloden er syk, og at mennesket både er den sykdomsfremkallende organismen og legen som kan gjøre den frisk. Klimavitenskapen har gitt oss muligheten til å stille en presis diagnose. Vi trenger like stor grad av nøktern vitenskapelighet for å foreskrive den rette medisinen. Det finnes flust av kvakksalvere og sjamaner som er ivrige etter å foreskrive mirakelkurer, og som hevder at det finnes virksom behandling uten bivirkninger. Det er ikke sant i verken human eller planetær medisin. Vi gjør ikke planeten og framtidige generasjoner noen tjeneste ved å vike unna for vanskelige valg eller ved å prioritere det kortsiktige og lokale framfor det langsiktige og globale. Det kommende tiåret vil vise om vi er i stand til å gjøre de riktige valgene sammen.

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

3kommentarer

  1. Steinar Høiback | 16/01/2020

    Takk til Kristoffer Rypdal som bringer en viss realisme inn i klimadebattens diskusjon om sol, vindkraft, landbasert vindkraft. I artikkelen spør Kristoffer om vi er villige til å betale den prisen som tre graders oppvarming vil gi oss. Når vi svarer nei, jeg håper alle svarer nei, må vi se i øynene at det klimaet vi har vokst opp med, vil svinne hen og et nytt klima vil sakte overta som det nye normale.
    Hvilken pris er vi villige til å betale for det nye normale?
    Når jeg var i nærheten av den ødeleggende brannen i California i 2018, som brant ned byen Paradis, fikk jeg føle noe av det som kommer. Jeg er mer enn villig til å betale det som trengs for å unngå en slik fremtidig dommedagsenario, inkludert landbaserte vindmøller.
    Alle er best tjent med at vi drøfter hva slags alternativer vi står ovenfor.
    Så igjen takk Kristoffer, for ditt innspill til å realitetsorientere oss.

  2. Steinar Rundhaug | 16/01/2020

    Vindmøller tar livet av 1200 tonn insekter hvert år bare i Tyskland. Så bivirkningen er ikke bare rasert natur. Biomangfoldet må ikke bli redusert mer. Nok er nok.

  3. Tone Toft | 16/01/2020

    Jeg er sterkt uenig med Kristoffer Rypdal og hans fremstilling og tro på vindkraft som en fremtidig energikilde.
    Teksten er vanskeligå forstå – fordi han utelater så mange forhold som tilsier at vi absolutt ikke skal satse på vindkraft i Norge.
    Det å produsere, transportere og montere vindturbiner i norsk uberørt natur medfører gigantiske utslipp av bl.a. CO2. Isteden fokuseres det på at vindturbinene er såkaldt utslippsfrie når de står ferdige. Noe som heller ikke er sant.
    Det er enorme areal og naturverdier som går tapt når vindkraftanlegg etableres. FNs Naturpanel la frem sin store rapport i fjor som sier at den største trusselen mot biologisk mangfold er at vi bygger ned arealene hvor artene lever. Da handler det om ikke å tillate store byggeprosjekter i verdifull natur slik vi opplever i dagens Norge med de allerede etablerte og planlagte vindkraftanleggene. Nedbygging av natur i alle deler av verden utgjør en trussel for menneskeheten og må stanses …helst øyeblikkelig!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*