Rettferdig klimaskatt

Christensen-Winther

Steinar Winther Christensen ble valgt til leder av BKA på årsmøtet 2018. Foto fra Advokatbladet.

Fordelingspolitiske spørsmål tvinger seg fram i klimadebatten, etter protestaksjonene i Frankrike. Miljø- og klimaavgifter må utformes på en sosialt rettferdig måte, slik at de kan godtas av folk flest, mener leder av Besteforeldrenes klimaaksjon, Steinar Winther Christensen. Sammen med Natur og Ungdom og Naturvernforbundet oppfordrer han norske politikere til å tenke nytt i avgiftspolitikken.

Klassekampen 12. desember 2018

I høst kom FNs klimapanel med en ny rapport, om virkningen av å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Denne rapporten ga mange et nytt syn på farenivået i klimatrusselen, og hvor mye det faktisk haster med effektive mottiltak. Forslaget til statsbudsjettet ga derimot knapt noe signal om at det haster. Ciceros Bjørn Samset kommenterte at «Regjeringen har ingen idé om hvordan vi skal klare målene» (i Parisavtalen). Forhandlingene med KrF har dessverre ikke ført til særlige endringer i dette.

På lørdag holdt økonomen William Nordhaus sin Nobelforelesning i Stockholm. Han fikk økonomiprisen for sitt arbeid med klimaendringer i økonomisk analyse. Han går inn for karbonavgifter som det mest effektive verktøyet for å fase ut fossile brennstoffer. Samtidig foreslår han å knytte avgiftene til noe positivt, som for eksempel en «sjekk i posten».

Nylig annonserte Justin Trudeau at Canada innfører stigende karbonavgift der det meste av midlene skal refunderes til folket. Avgiften er et eksempel på en avgift i tråd med den prisvinnende økonomens anbefaling, som kan få betydelig effekt hvis den blir trappet opp. Det har vist seg svært vanskelig både i Norge og andre land å sette karbonavgifter så høyt at de får tilstrekkelig effekt. Det er forståelig at høye avgifter og uventede avgiftsøkninger blir møtt med motstand. Så hvordan kan vi da få til den helt nødvendige, raske utfasingen av fossile brennstoffer?

Stigende klimaavgifter må utformes på en sosialt rettferdig måte, slik at de kan godtas av folk flest – også de med dårlig råd og manglende kollektivtilbud. De voldsomme protestene i Frankrike utløst av klimaavgifter på bensin og diesel viser tydelig at en ikke kan regne med folkelig støtte dersom avgiftene ikke er utformet på en rettferdig måte. Da må de innebære en eller annen form for kompensasjon. Hvilken modell for kompensasjon, og hvor stor del av inntektene som skal kompenseres må utredes og bli gjenstand for bred offentlig diskusjon.

Både privatpersoner, bedrifter og det offentlige trenger forutsigbarhet for å kunne investere og planlegge for et nullutslippssamfunn. En forutsigbart stigende karbonavgift kan utløse et taktskifte i det såkalte «grønne skiftet», og Norge kan gå foran og inspirere til en effektiv karbonprising også internasjonalt.

Undertegnede vil utfordre alle partiene på Stortinget til å gå inn for å utrede hvordan en forutsigbart stigende karbonavgift med sosialt rettferdig fordeling kan innføres i Norge.

Silje Ask Lundeberg, leder Naturvernforbundet
Steinar W Christensen, leder Besteforeldrenes klimaaksjon
Gaute Eiterjord, leder Natur og Ungdom

 

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

5kommentarer

  1. Brita Helleborg | 12. des 2018

    Veldig bra! Etter FNs klimapanel sin rapport i høst er det tydelig for alle som tar det inn over seg at det haster ekstremt å redusere klimagassutslippene. I den tiden vi lever nå er en avgift det mest effektive, men uten en sosialt rettferdig fordeling vil det knuse alle som ikke er rike. Dette er en vei som faktisk kan fungere.

  2. Kristoffer Rypdal | 12. des 2018

    Jeg er helt enig i at fordelingspolitikk må opp på dagsordenen slik at forurenserne må betale for klimaskadene og ikke dytter dette over på dem som forbruker og forurenser minst.
    Men det er en kortslutning at dette forutsetter en karbonavgift, til forskjell fra karbonkvoter. Jeg hørte ikke Nordhaus’ Nobelforedrag, men jeg kjenner godt til hans forskning og har lest hans bok «The Climate Casino» fra 2013.
    I kapittel 19 og 20 i dene boka viser Nordhaus at karbonavgift og karbonkvoter har samme effekt på bedriftenes utslipp, og de har de samme samfunnsøkonomiske konsekvensene ved at karbonintensive produkter blir dyrere og endrer forbrukernes atferd. I begge tilfeller får staten inntekter, enten ved en avgift direkte ved kilden til fossilt brensel, eller gjennom salg eller auksjonering av karbonkvoter. Disse inntektene kan fordeles på en måte som retter opp urettferdighet som de økte prisene skaper.
    Forskjellen på de to metodene er først og fremst følgende: Karbonavgift gir myndighetene god direkte kontroll med hvordan karbonprisingen påvirker temperaturen i den økonomiske aktiviteten, men bare indirekte kontroll med hvor stor effekt avgiftene har på utslippene. Karbonkvoter gir myndighetene direkte kontroll med utslippene, men bare indirekte kontroll med virkningen på den økonomiske aktiviteten. Begge systemer krever en innkjøringsperiode for å fungere optimalt.
    EU har praktisert et kvotesystem siden 2005. Det har ikke fungert effektivt, fordi kvotene i starten ble delt ut gratis (nå auksjoneres de ut) og antall kvoter har vært for høyt, slik at kvoteprisene har falt ned til et meningsløst lavt nivå. Det er imidlertid tegn til at systemet begynner å kvitte seg med barnesykdommene og det er etter min oppfatning for tidlig å avskrive dette systemet. Jeg synes derfor ikke det er særlig klokt på dette tidspunktet å gå inn for et helt annet system for karbonprising enn det EU og norske myndigheter har satset på.
    Derimot støtter jeg fullt ut at fordelingspolitikk må trekkes inn, og Thomas Pikettys
    «Manifest for demokratisering av Europa»
    http://tdem.eu/en/manifesto/
    er et særdeles spennende innspill i denne retningen.

  3. Finn Bjørnar Lund | 12. des 2018

    Interessante poenger fra Kristoffer Rypdal. Det er jo all grunn til å håpe at det hjelper at det blir slutt på gratiskvoter og billigsalg.
    BKA har neppe noe i mot avgifter på CO2. Spørsmålet er hvordan avgifter innrettes og lar seg gjennomføre. Jeg har sett litt på Trudeau sin innretning av forslaget om KAF i Canada. Det har en svak progresjon, og er omfavnet med begeistring av de største oljeselskapene. Hvorfor? De ser sjølsagt mulighetene til en relativt varig «kontrakt» med folket om inntekter til både selskapene og folk flest.
    For klimaet må det forutsettes en bratt stigende avgift hvert år som så kan avvikles i løpet av 10-15 år. Det er jo ikke dette selskapene ser for seg når de støtter regjeringa i Canada. Her får de i stedet muligheten til en ordning som binder folk flest enda sterkere til fossilindustrien. Det fellesskapet er ikke i vår interesse.
    Jeg er også skeptisk til at avgiftene skal gå til skattereduksjon og gjøre det vanskeligere å innføre skatteøkning etterpå.
    Ikke minst er jeg skeptisk til at vi skal få langvarige vurderinger, utredninger og debatter som gjør KAF-temaet til en hovedsak i klimakampen. Det vil gi feil fokus. Klimakampen er ikke et spørsmål om å «kjøpe» folks støtte. Det er heller ikke noe vi kan bruke tid til omfattende byråkratiske utgreiinger. Er det noe politikerne har vist seg dyktige til hittil, så er det å skyve utfordringene foran seg. Det innrømmer jo også Jens Stoltenberg i boka si. Vi må handle raskt og rett på det som saken gjelder: Få ned utslippene! Her må vi ha et politisk lederskap, et offensivt framtidsretta næringsliv, arbeidstakerorganisasjoner og et sivilsamfunn som bruker klimakunnskapen og bidrar til at demokratiet vårt støtter opp om fornybarsamfunnet.

  4. Steinar Winther Christensen | 13. des 2018

    Jeg tilføyer til Kristoffer og Finn Bjørnar og egentlig til alle:
    Fossilindustrien er jo fullstendig klar over sitt stadig dårligere klimarykte og tar nå i bruk alle midler for å komme seg videre. De går inn i Canadas KAF, de kjøper seg inn i vår nasjonalsport ved sponsing og reklame for seg selv (jfr Eqinor og BMV), de overkomminuserer sin satsing på fornybar etc. Dette er særlig viktig å avdekke og fortelle i tiden fremover.

  5. Anders Ekeland | 13. des 2018

    Viser først til en kronikk som Gunnar Kvåle og jeg hadde i Dagsavisen i forbindelse med «Nobel»-prisen i økonomi: https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/en-merkelig-taushet-1.1226724

    Først til Finn Bjørnar Lund: Alle er enige om at vi må ha politisk mobilisering, det FBL kaller «politisk lederskap». Men hva skal dette lederskapet ha som klimapolitikk – om ikke avgifter, regulering osv. Tida for å bare si at «noe må gjøres», «det haster mer en før, det viser siste IPCC rapport osv. er forbi. Man må foreslå noe konkret. Noe som forandrer prisen på kull, olje og gass i forhold til fornybart. Hva foreslår du at vi skal gjøre Finn Bjørnar?

    Til Kristoffer Rypdal: Problemet med kvotesystemet er ikke på et teoretisk nivå, men på et politisk/praktisk. EUs kvotesystem har bygd inn en rekke mekanismer som holde kvoteprisen lav (massiv utdeling av gratiskvoter, svindel kvoter (CDM kvoter) osv. Dermed er kvoteprisen så lav at den neppe ha noen effekt i det hele tatt. systemet omfatter ikke hele økonomien, transport (dvs. bensinprisen) er ikke i kvotepliktig sektor. Og kvoteprisen *må* holdes lav – det viser de gule vestene, for uten sterke omfordelingsmekanismer vil enhver økning av karbonprisen og andre miljøavgifter møte sterk sosial motstand (jfr. bompenger i Norge). En kvotepris på 5 Euro betyr 12,5 øre, 10 Euro 25 øre (avrundet for å få pene tall) på bensinen. Om transport hadde vært omfattet så hadde ingen kjører mindre bil av den grunn. Selv 50 åre forsvinner i svingningene på olje.
    EU avsluttet i juni en årelang «reform»-prosess, men enden på visa var at overskuddet på kvoter vil vedvare til år 2050, se dette paperet fra to forskere knyttet til det danske klimarådet:http://www.nordregio.org/wp-content/uploads/2018/10/Towards-a-more-efficient-European-carbon-market_Silbye.pdf

    På bakgrunn av erfaringene med kvotesystemer (hovedsakelig EU) så kan en slå fast: når det er politisk vilje (lederskap) til å i få reelle virkninger på utslippene, så velger «politikerne» skatt ,jfr. Sverige – best i klassen, British Columbia. Reduksjonen i EU de siste årene skyldes i stor grad et «price floor» i UK 18 pund på *toppen* av kvoteprisen, et prisgulv = skatt. I tillegg kommer tekniske reguleringer, «Effort sharing regulation» osv.

    Så i politisk praksis så er det blitt så enkelt at: når man vil gjøre noe så velger man skatt (teknisk mye enklere, man ikke spekulere (kjøpe og selge) en avgift – den bare betales.

    I tillegg er det *feil* at man har kontroll med kvantum med kvoter i realiteten: for nedgang i økonomien fører til kvoteoverskudd, bedriftene kjøper og hamstrer, for kvotene kan overføres fra ett år til et annet. I tillegg og viktigs – det er helt uinteressant å bestemme kvantum til et visst nivå (slik som partikler i luften, tungmetaller i drikkevann osv.) for utslippene må bli null. Vi må bli helt fossilfrie i løpet av 20 år, halvering til 2030. En avgift gir en forutsigbar pris – hva et spekulativt kvotesystem *ikke* gir. Og en fast pris på karbon på lang sikt er *veldig* bra for å stimulere langsiktige grønne investeringer, jfr. «frysing» av elbilprivilegier fra 2012-2017 i Norge, førte til en eksplosiv vekst i elbilsalget, ga produsentene et «test» marked i Norge som hadde stor betydning for f.eks. Tesla, som nå feier konkurrentene av banen i US. Forutsigbarheten som karbonavgift gir – *ekstremt* viktig for å fase ut karbon raskt.

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*