• EMNER:
  • PUBLISERT:
    lørdag 14. sep 2013
  • AV:
    Redaksjonen

En bro til klimarettferdighet

69f1b13c05a47b6d9414275237d87045Etter en valgkamp der de kortsiktige perspektivene rår grunnen, må vi på nytt spørre: Er det mulig å få til den snuoperasjon som trengs? Hvordan få flere til å se fordelen ved å handle , og ikke i en ubestemt framtid? Anne Kristine Haugestad (bildet) og Ivar Castberg vil snakke om klima som et forsikringsspørsmål og et spørsmål om rettferdig fordeling. Dagens gjennomsnittsnordmann slipper ut 11 tonn CO2 per år. Det må ned mot ett tonn i 2050. «I en overgangsfase, mens økonomien legges om til ikke lenger å være avhengig av de fossile ressursene, må land med høye utslipp betale en kompensasjon til land med lave utslipp.»  

Forsikringsspørsmålet 

Den britiske økonomen Nicholas Stern er en viktig aktør i den internasjonale klimadebatten. Sternrapporten fra 2006 beskriver et scenario der følgene av global oppvarming blir målt i penger. I hans bok, «The Global Deal» fra 2009, inviteres leserne til å reflektere over fordeler og ulemper ved å vise handlekraft nå:

Nicholas Stern, ledende klimaøkonom

Nicholas H. Stern, sjefsøkonom Verdensbanken og klimaanalytiker

«Hvis vitenskapen tar feil og risikoen for store temperatur-økninger viser seg å være lav, vil vi uansett ha glede av mer energieffektive løsninger, nye og renere teknologier og mer biomangfold gjennom vern av skog. Tapet vil bestå i de ressurser vi har brukt på å oppnå dette, og som kunne vært brukt på noe annet hvis vi hadde visst at risikoen var overdrevet. Det kan være netto kostnader når alt summeres, men de vil være små.

Hvis, på den annen side, vitenskapen har rett, og vi har latt være å handle, hvor er vi da når vi innser at vi har tatt feil? Da vil vi ha fortsatt med våre høye utslipp i 30 eller 40 år, og faren for farlige klimaendringer er ekstremt høy. Det vil da være svært dyrt å reversere skadene, hvis det i det hele tatt er mulig. Det ville være svært ufornuftig å handle ut fra antakelsen om at vitenskapen tar feil, selv om sjansen for at den tar feil, var høy. Og hvis vi oppå denne sunne fornuften legger sannsynligheten for at vitenskapen har rett, så er det overveldende gode grunner for å handle nå.»

Dette er forsikringsperspektivet. Vi betaler en liten sum nå (de få prosentene av den globale økonomien som det koster å redusere utslippene med øyeblikkelig virkning), og forsikrer oss mot farlige klimaendringer i fremtiden.

Fordelingsspørsmålet

Stern legger også vekt på klimarettferdighet: Hvis ikke rettferdighet er høyt oppe på den klimapolitiske dagsordenen, vil kampen mislykkes, mener han.

Her vil vi nevne to konkurrerende innfallsvinkler. Noen hevder at de land som har en økonomi som bygger på stort forbruk av fossile ressurser, må få rett til å slippe ut mer klimagasser enn andre land. Dette kalles «bestefarprinsippet»: Når «bestefar» har laget en økonomi som gir store klimagassutslipp, skal ikke «barnebarna» straffes med å måtte redusere sine utslipp kraftig.

Denne første tilnærmingen til fordelingsspørsmålet er sjelden eksplisitt. Ofte forsvares den med at det ikke gagner noen hvis de store utslippsøkonomiene stagnerer pga. innstramminger i bruk av fossile ressurser.

Den andre tilnærmingen kalles «per capita-prinsippet» (lik utslippsrett per person). I teorien vil de fleste norske politikere sannsynligvis være enige i dette fordelingsprinsippet. I den norske klimameldingen heter det at det er et langsiktig mål for regjeringen at hvert menneske på jorda skal tildeles samme rett til å slippe ut klimagasser.

En egen karbonvaluta?

Ivar Castberg i ivrig samtale med forfatteren Jostein Gaarder

Ivar Castberg i ivrig samtale med forfatteren Jostein Gaarder

Forslaget om en egen karbonvaluta – en karbondoller – prøver å bygge en bro fra bestefarsprinsippet til per capita-prinsippet. I en overgangsfase, mens økonomien legges om til ikke lenger å være avhengig av de fossile ressursene, betaler land med høye utslipp en kompensasjon til land med lave utslipp. Denne kompensasjonen kan betales i karbondollar.

I et karbondollarsystem får hver person tildelt sin karbondollarkvote, en månedslønn i karbondollar om du vil. Du kan selv velge hva du vil bruke dollarene til. Kjøpe og kjøre SUV suger mye karbondollar, og kjøpe og kjøre el-bil suger lite, akkurat som vanlige penger. For at et per capita-karbondollarsystem skal fungere, må alle varer og tjenester være utstyrt med CO2-deklarasjon. Dette er selvsagt komplisert, men ikke umulig. Hver gang du trekker kortet får du spesifikasjon i kroner og karbondollar. Du har full oversikt. Banken din administrer karbonkontoen din. Karbonkontoen er underlagt Verdens karbonbank, som administrerer hele det verdensomspennede systemet.

Karbondollar gir klimarettferdighet fordi overforbrukerne må kompensere underforbrukerne. Og det gir mulighet for å redde klimaet fordi det er et nett som kan strammes til. Det som må på plass snarest mulig, er et system der alle overforbrukere får egne karbonkontoer slik at de blir nødt til å betale for sine overutslipp gjennom å kjøpe karbondollar.

En ny bevissthet må til 

Karbondollar innebærer fordelingsrettferdighet på individnivå, og det er et system som kan innføres i tillegg til andre systemer for å redusere klimagassutslipp. Å snakke om innføring av karbondollar vil i seg selv kunne ha en positiv effekt på klimabevisstheten og forståelsen av at klimaspørsmålet er at samfunnsspørsmål i tillegg til å være et miljøspørsmål. En debatt om innføring av karbondollar vil aktualisere forsikringsperspektivet («derfor innføres karbondollar») og fordelingsperspektivet («derfor fordeler vi per capita») og gjøre diskusjonen om klimarettferdighet forfriskende enkel: Hver person må ha lik rett til atmosfæren.  

Foreløpig er det ikke så mange i klimabevegelsen som er klare forkjempere for per capita-prinsippet. Dette kan skyldes bekymring for at det kan føre til at de totale globale utslippene vil øke enda mer enn de gjør når det er bestefarsprinsippet som i praksis gjelder.

Hans Rosling, kjent for sine foredrag om global utvikling i helsetilstand, økonomi og miljø

Hans Rosling om global utvikling i helsetilstand, økonomi og miljø

I et intervju i talkshowet «Skavlan» i 2011 ga den svenske professoren Hans Rosling en smakebit på hva det innebærer å sette klimarettferdighet på dagsordenen: «For 40 år siden slapp Norge ut 7 tonn CO2 per person og Bangladesh 7 barn per kvinne. I dag slipper Bangladesh ut 2 barn per kvinne, mens Norge fortsatt slipper ut 7 tonn per person.» Videre fortalte han: «Jeg var i Davos, på møtet World Economic Forum. Under en debatt med energieksperter fra Vest-Europa ble miljøvern- ministeren fra India forbannet: ‘Det er dere som har ødelagt klimaet. Det er dere som har sluppet ut CO2. Men vi tilgir dere, for dere visste ikke hva dere gjorde. Man kan ikke dømme noen for hva de ikke visste. Men regner vi per person. Dere kan ikke forsvare dere med at dere pleier å slippe ut 7 tonn per person, og derfor fortsette med omtrent det. Vi må regne per person fra nå av. Vi kan ikke gå ut ifra det vi slipper ut totalt. Vi må gå ut ifra det vi slipper ut per person

Før eller siden vi …

Vi kommer ikke unna spørsmålet om klimarettferdighet. Det Norge trenger nå, er politikere som forstår at klimarettferdighet betyr at norsk olje og gass blir liggende helt til karbonmengden i atmosfæren har stabilisert seg på et nivå som innebærer at vi når togradersmålet.

Her kan Norge ha en viktig oppgave i å gå foran og sette klimarettferdighet foran ikke-bærekraftig vekstpolitikk. Hvis politikerne våger vil de gjøre sin plikt overfor både dagens jordboere og framtidige generasjoner. Et mål for Norge som oljenasjon bør være at oljen betraktes som en verdifull ressurs som ikke skal brennes opp, og som skal bli liggende som en naturkapital som våre etterkommere kan ha glede av til andre formål. 

Vi kan ikke forvente at land som Kina og India vil være med på en avtale som innebærer at Vesten ikke betaler sin del av regningen. Noen vil nok til og med ta til orde for en skjevfordeling per person i Vestens disfavør. Sannsynligvis er resten av verden villige til å gi Vesten en siste sjanse til å vise seg ansvarlige, det vil si gå med på en per capita-løsning, og gjøre sin del av klimadugnaden og betale sin del av regningen.

Før du avviser per capita-fordeling av karbondollarkvoter som håpløst byråkratisk eller totalt urealistisk, er det bare å minne om alternativet: En temperaturøkning på fire, fem og kanskje seks grader i løpet av dette århundret.

 

 

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*