• EMNER:
  • PUBLISERT:
    fredag 1. des 2017
  • AV:
    Redaksjonen

Når forsiktighet tar overhånd

vitdem-logo_19_0

«Vitenskapelig usikkerhet som skalkeskjul for unnfallenhet?» Det var tittelen på innlegget til Ragnar Fjelland da Forum for vitenskap og demokrati i Bergen drøftet Cicero-rapporten «Klimavalg 2017». Utgangspunktet var kritikken satt fram av en gruppe fra Besteforeldrene, en kritikk Fjelland langt på vei deler. «Det er viktig å være oppmerksom på at vår kunnskap kan være usikker, men usikkerhet kan også brukes til å forkludre det faktum at vi vet nok til å gjøre noe.»

Dette er en tannløs rapport, sa Halfdan Wiik fra Besteforeldreaksjonen i sin innledning på møtet. – Cicero-forskerne går på gummisåler. I stedet for å peke på gapet mellom ord og handling i norsk klimapolitikk, ender de opp med forsiktig skissering av ulike mulige handlingsalternativer. I stedet for å snakke i klartekst, er forskerne opptatt av å være «balansert» og påpeke usikkerheter. Når Cicero uttrykker seg så forsiktig som de gjør her, med så mange forbehold, står de i fare for å underkommunisere den meget farlige klimasituasjonen verden er inne. Se mer: Om rapporten Klimavalg 2017

Ragnar Fjellands innlegg

R. Fjelland er professor emeritus, fysiker og filosof. Har gitt ut flere bøker om vitenskapsteori og er opptatt av livssynsspørsmål, teknologi og verdier.

Ciceros rapport er skrevet av eksperter for å formidle kunnskap om miljøet som er relevant for stortingsvalget 2017. Som sådan er den angivelig objektiv og nøytral, den inneholder ingen etiske eller politiske vurderinger, men utelukkende fakta og mulige konsekvenser av aktuelle tiltak. Flere steder fremheves usikkerheten som er forbundet med de foreslåtte tiltakene. En vanlig kritikk har vært at når eksperter opptrer i slike situasjoner, underkommuniseres usikkerheten. Det kan man ikke kritisere Ciceros rapport for. Tvert imot er den forsiktig og balansert.

Usikkerheten henger sammen med det forhold at verden (inkludert natur og mennesker) er et komplekst system. Slike systemer kjennetegnes ved at det er vanskelig å finne enkle årsakssammenhenger, og ofte er de irrelevante. For eksempel kan underernærte barn dø av forskjellige sykdommer, som kolera, difteri, meslinger, influensa osv., men det er uinteressant å angi den enkelte årsak. Den virkelige årsaken er underernæring.

Derfor vil ofte tiltak ha utilsiktede, eller til og med negative konsekvenser. Et eksempel er bruk av biodrivstoff i transportsektoren. I seg selv kan det virke positivt, og betraktes som et ledd i overgangen til fornybar energi. Men en utilsiktet konsekvens er at man noen steder begynner å bruke arealer til biodrivstoff i stedet for matproduksjon. Dette eksemplet nevnes også i Ciceros rapport (s. 24).

Det er viktig å være oppmerksom på usikkerhet, men usikkerhet har også en annen side. Usikkerhet kan nemlig brukes som begrunnelse for unnfallenhet: Siden vår kunnskap er usikker, og tiltak kan være forbundet med store kostnader, må vi være forsiktig med å gjøre noe.

Naomi Oreskes & Erik M. Conway: Merchants of Doubt (2010) gir glimrende eksempler på hvordan usikkerhet og tvil kan brukes aktivt for å hindre at noe blir gjort. Boken starter med en historie. I 1995 kom FNs klimapanels andre rapport ut, og kapitel 8 oppsummerte belegget for at den globale oppvarmingen skyldes drivhusgasser. Forfatteren var Ben Santer, fra Lawrence Livermore National Laboratory. Like etter at rapporten var publisert, rykket en gruppe fysikere knyttet til en tenketank i Washington ut med beskyldninger om at han hadde manipulert resultatene for å få dem til å se sikrere ut enn de egentlig var. Angrepet ble publisert i en rekke tidsskrifter og aviser, blant annet Wall Street Journal. Men det Santer hadde gjort var nøyaktig det samme som enhver hovedforfatter til en artikkel eller bok gjør: Han hadde tatt hensyn til tilbakemeldinger fra medforfattere og andre som påpekte unøyaktigheter og foreslo forbedringer. Angrepet var et sjokk for Santer, som var en respektert vitenskapsmann, og som nå måtte bruke mye tid og krefter på å forsvare sin vitenskapelige integritet.

Noen år senere leste Santer tilfeldigvis en artikkel om hvordan noen vitenskapsfolk hadde deltatt i et program organisert av tobakksindustrien for å diskreditere forskning som viste en årsakssammenheng mellom røyking og lungekreft. Taktikken var «å holde kontroversen levende». Så lenge det var usikkerhet om årsakssammenhengen, kunne tobakksindustrien være trygg.

Men han gjorde enda en oppdagelse, nemlig at dette ikke bare var den samme taktikken som var benyttet i klimadebatten, men at det faktisk var de samme personene som sto bak. Kjernegruppen besto av de to pensjonerte fysikerne Frederick Seitz og Fred Singer. Seitz hadde under Andre verdenskrig deltatt i atomvåpenprogrammet, og ble senere president i US National Academy of Sciences. Singer hadde arbeidet med rakettforskning, han hadde vært ledende i utviklingen av observasjonssatelitter, og ble den første direktøren i National Weather Satellite Service. Senere var han «chief scientist» i Samferdselsdepartementet under Reagan-administrasjonen.

Begge hadde allerede på 50-tallet hatt oppdrag for tobakksindustrien for å skape tvil om den forskningen som påviste en årsakssammenheng mellom røyking og kreft. Oreskes og Conway kaller dette tobakkstrategien, og dokumenterer i sin bok hvordan disse to, og en håndfull andre, benyttet den samme strategien i forbindelse en lang rekke miljøsaker, blant annet asbest, ozonlaget og sur nedbør. Det siste i rekken var klimadebatten. De lyktes delvis i å skape inntrykk av at det er en stor uenighet om klimaforskning, men det var for det meste en uenighet de selv hadde skapt.

Det er ingen grunn til å tro at forfatterne av Ciceros rapport har samme hensikter som Seitz og Singer, men det er vanskelig å fri seg fra tanken at usikkerhet er et skalkeskjul for unnfallenhet. Kompleksitet er nemlig ikke bare usikkerhet. Et komplekst system kjennetegnes av at det har egenskaper på ett nivå som ikke kan reduseres til et lavere nivå. Stikkordene er «emergens» og «holisme». For å si det enkelt: Helheten er mer enn summen av delene. Ofte må man riktignok undersøke trær, greiner og blader i en skog, men noen ganger er det fare for at man ikke ser skogen for bare trær.

Økologer har alltid visst dette. Økologen Barry Commoner formulerte i sin tid en del økologiske lover. Den første var ganske enkelt: «Alt henger sammen med alt.» Helhet og sammenheng er derfor viktige i beskrivelsen av komplekse systemer, og disse burde ha vært de overordnede begrepene i Ciceros rapport. I forbindelse med valget ville det for eksempel ha vært viktig å minne politikere om at mange av deres forslag er inkonsistente, for eksempel at man vil redusere biltrafikken samtidig som man går inn for å bygge nye motorveier.

Ciceros rapport burde også minnet om noen grunnleggende innsikter. Klimaproblemene kan ikke løses ved et «teknologisk fix». Våre utslipp av CO2 henger sammen med vår produksjon og vårt materielle forbruk. Det ligger langt over det verdens befolkning som helhet kan tillate seg. Det er derfor uakseptabelt at Norge, som ett av verdens rikeste land, skal øke sitt forbruk, mens fattige land med et langt mindre forbruk, er offer for klimaforandringene.

Det er enighet om at dersom vi skal nå togradersmålet, må store deler av olje- og gassreservene i verden bli liggende. Fra et faglig synspunkt kan det ikke forsvares at Norge planlegger å åpne nye områder for mulig oljeproduksjon. At det her dreier seg om svært sårbare områder, som Lofoten, Vesterålen og arktiske strøk, gjør det ekstra uakseptabelt.

Det er viktig å være oppmerksom på at vår kunnskap kan være usikker, men usikkerhet kan også brukes til å forkludre det faktum at vi vet nok til å gjøre noe.

!Vær den første til å kommentere

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*