«Problemet med dikt er antakelsen om at de skal si noe», leste Janne-Camilla Lyster, som er danser og lyriker, for de som i dag fant veien til Bikuben og Det Norske Teatret for å få med seg «Lunsj og lyrikk med klimablikk». Det arrangeres av Besteforeldrenes klimaaksjon i Oslo og omegn, og går hele denne uka, for tiende år på rad.
Å bli til noe
Ivan Chetwynd (tekst og bilder)
Mange av diktene til Janne-Camilla sier ikke noe – i hvert fall: de forklarer ikke noe med ord. De kan kanskje sammenlignes med plantene som hun også leste om, de som utvikler ulike farger og former for å tiltrekke de ulike flyvende vesener som skal pollinere dem.
Hennes dikt, ofte bare en enkel linje, er der bare og venter på at tilhøreren skal bli tiltrukket og finne pollen inni dem.
Janne-Camilla leste også fra Herostratos, eit scenepartitur, inspirert av gutten som satte fyr på Artemis-templet i Efesos i 356 fvt. Hun beskriver dette som «Ein litterær tekst som skal generere rørsle». Det var også som en plante som ventet på at dansere og skuespillere skulle oppdage den – noe som skjedde da det ble oppført nettopp på Det Norske Teatret 2017.
Herostratos brente ned templet bare for å bli berømt. Han var drevet av «eit behov for å vere i berøring med noko viktig, noko meiningsfylt», skriver Janne-Camilla. Og behovet for noe viktig, noe meningsfylt, går igjen i diktene hennes, der vi er «på vei mot forvitring eller forvandling». Man lengter etter å være noe mer, å bli til noe annet. Og jeg-personen i diktene er plutselig et dyr eller et annet vesen og vi hører hvordan det gjør et eller annet.
Lengselen og frustrasjonen som preger dette behovet kommer nok sterkest frem i diktet som begynner «Det å skulle fortsette pattedyrenes utvikling»:
«Hvorfor må jeg forbli ett punkt i utviklingen, når utviklingen er overalt. Når mulighetene flyr i synet på meg hele døgnet…» «Jeg vil klatre, jakte, holde fast mellom spisse tenner. I stedet står jeg her med dette slappe handlenett i hånden…»
Til sist fikk Janne-Camilla oss til å gruble over forholdet mellom ord og virkelighet og over kjærlighetens vesen:
«jeg vet ikke hva jeg ser, men jeg vet hva det heter… jenta sitter i den gjennomsiktige balja igjen… kjærligheten er mager og dum. når den strekker armene frem, tror den alltid at den skal bli løftet opp.»