Hun sitter på fortauet foran Stortinget med en beskjeden plakat ved siden av seg. I stille protest en gang hver uke. Det er hennes helt personlige bidrag til moralsk og økologisk oppvåkning. Noen ganger kommer det noen og setter seg sammen med henne. Men for det meste er bare hun der, Vigdis Busch Helgesen, 73 år gammel.
Vigdis har jobba med barn hele livet – i barnehage, på barnehjem, på grunnskole, i barnevernet, som førskolelærer, familieterapeut og nettverkskonsulent. – Jeg er oppdratt i en familie hvor vi drev kildesortering, kompostering, nøysomhet. Som voksen har jeg vært opptatt av ressursbruk, miljø, natur – og barna var selvsagt medlem i Blekkulf. Etter hvert vokste min bekymring for kloden vi lever på, og jeg ble mer og mer frustrert – hva kunne jeg gjøre for å redde verden? Ut over å betale tiende, dvs. bidrag til all verdens miljøorganisasjoner? Så leste jeg Mino-serien til Gert Nygårdshaug, og like etter leste jeg om Iselin Shumba, skuespiller og aktivist. Hun mente vi voksne kunne sitte ned i protest mot manglende miljøtiltak, så kunne de unge (Greta Thunberg & co) fortsette på skolen. Hun satt mandager, sammen med flere, i stillhet på Eidsvoll plass, to timer. Jeg dumpet ned der i august 2020. Jeg husker jeg spurte Iselin – hvor lenge sitter vi her? Til det skjer en endring sa hun – og da svarte jeg: Til jeg dør da … De siste årene har jeg sittet mest alene – noen slengere kommer innom, for kortere eller lengre øyeblikk – og jeg sitter kun en time, fra 11–12. Og hvorfor? Hvorfor ikke? Jeg er nok litt av en moralist, og ved å sitte der pirker jeg borti folks samvittighet, og minner om at midt all galskap i denne verden med Trump, Gaza, Ukraina, og slottsskandaler – må vi ikke glemme klima! Det hjelper på min egen samvittighet og sjelefred. Noen interessante samtaler blir det også, av og til (jeg var borte drøyt 1/2 år pga. kreftbehandling). Skoleunger spør av og til hva de kan gjøre – og jeg sier litt om det å gå og ikke bli kjørt, kjøpestopp etc. – Jeg oppnår kanskje ingen store endringer – kun en tanke i hodet til de som går forbi – og kanskje en endring hos noen. Mange turister tar bilde, og jeg ber de legge dem ut på nettet. Jeg prioriterer dette høyt, men innrømmer det hender jeg må velge annen aktivitet. Mange takker, gir tommel opp, smiler. Noen få har i løpet av disse årene ment det er tull, det må de få lov til. Men altså – mitt lille bidrag – i tillegg til Slottsbakken fredager, og pekuniære bidrag til diverse organisasjoner som trekker i samme retning.
MDGs Arild Hermstad besøker Vigdis og viser respekt for hennes stille protest. Foto: Liv Marit Henriksen
Heia Vigdis. En ekte aktivist som ikke gir seg. Også stillhet kan være et effektivt våpen i klimakampen. Møt opp foran Stortinget på mandager kl. 11 og opplev det selv.
Stillhetens psykologi
Det er vel gjerne ikke slik at det er høye rop og skrik som får folk til å lytte og forandre mening.
Som kjent er det ikke lyn og torden som får blomster til å vokse.