Vi nordmenn har stor tillit til myndighetene. Men staten har sviktet oss når det gjelder klimakrisa, mener Anita Halvorssen. Selv bor hun i New York, og følger med i den norske klimadebatten – der mange politikere stadig vekk synes å tro at de kan holde oljepolitikken utenfor. Derfor kan den nye omstillingskommisjonen bli så viktig!
Om forfatteren: Anita Margrethe Halvorssen er jurist, forsker og forfatter med embetseksamen fra UiO og en doktorgrad fra Columbia University.
Hvor er viljen i klimapolitikken?
Av Anita M. Halvorssen
Ved å holde klimapolitikken og olje- og gasspolitikken adskilt, har Norges produksjon av olje og gass kunnet fortsette uavhengig av det overhengende behov for drastiske kutt i klimautslipp. Mye er blitt gjort i klimapolitikken som er bra, som subsidier til el-biler og penger til regnskogen. Men den beste måten å kutte masse utslipp på – å fase ut olje- og gassproduksjonen, har aldri nådd fram som et virkemiddel.
Hovedårsaken til klimaendringene er brenning av olje, gass og kull. Hvordan kan vi forvente at andre land skal ta klimakrisen på alvor hvis Norge ikke klarer å fase ut olje- og gassproduksjonen, enda vi har et oljefond (Statens pensjonsfond utland/SPU) på over tjue tusen milliarder kroner?
Vi regner med at alt er på stell hvis ikke myndighetene sier noe annet. Men det gjelder tydeligvis ikke for klimaendringene. Det har vært mye snakk om den grønne omstillingen, men hva ligger det i det? Mange tror at hvis vi sorterer søppel, har kjøpt el-bil og kanskje lagt solpaneler på taket, så har vi gjort vårt. Og selvsagt er det positive bidrag til å kutte klimautslipp. Og heldigvis har flere selskaper også begynt med omstillingen. Men folk må bli tilstrekkelig opplyst om at det går gærne veien med klimaendringene, og at en ufasingsplan for olje- og gass slik Klimautvalget 2050 foreslo for tre år siden, er et nødvendig skritt. Vi kan ikke fortsette med olje- og gassproduksjon som om klimaendringene ikke vil påvirke oss. Klimaendringene med ekstremvær er her og nå: jfr. stormene Hans og Amy og hetebølgene i 2025.
Vi må gradvis flytte ressursene fra olje- og gassnæringen til ny, klimavennlig industri, ikke fortsette å dele ut nye olje- og gasslisenser. Og det bør settes igang ordninger som hjelper til med overgangen fra fossilindustrien til nye trygge arbeidsplasser i fornybarindustrien. Her kan vi se til Storbritannia som nettopp har lansert et opplegg for dette. All støtte til petroleumssektoren må gå til forskning, innovasjon og utvikling av fornybarsektoren.
Klimakrisen og naturkrisen henger nøye sammen, og naturen skal ikke ofres for å få til omstillingen. Sol og vind er en ubegrenset, gratis ressurs. Vind på land kan avgrenses til industriområdene, og nå finnes det vindturbiner som er mer effektive, er tryggere og bråker mindre. Og oppgradering av vannkraftanlegg, jordvarme og havvind er også alternativer.
Vi bør ikke lenger tenke på oss selv som en oljenasjon. Faktum er at vi er blitt en finans/investornasjon med det største pensjonsfond i verden. Vi må finne på en ny identitet med velferd og grønne løsninger i forsete. Velferden vil fortsette, den blir ikke borte om vi legger opp til en styrt utfasing av olje- og gass slik mange tror. Som Nicolai Tangen har sagt: «Oljefondet klarer seg helt fint om det ikke får inn mer penger fra olje- og gassproduksjon.» Som et fulltegnet fond får SPU sine største inntekter fra avkastningen fra investeringene i de nær 9000 selskapene i SPUs portfolje. Tre prosent av SPUs verdi går inn på statsbudsjettet hvert år i henhold til handlingsregelen. Vi har vært et foregangsland når det gjelder forvaltning av pengene. Nå gjelder det å bli klimahelter på vegne av våre barn og barnebarn.
Det er misvisende når staten lar være å opplyse om at oljefondet får mesteparten av inntektene fra SPUs investeringer og ikke olje- og gassproduksjon, og at velferden ikke lenger er avhengig av denne produksjonen. Og det er villedende når energiministeren stadig gjentar hvor lite utslipp olje- og gassproduksjonen i Norge har. Produksjonsutslippene utgjør bare rundt 5 %, mens utslippene fra den ‘norske’ olje og gassen (som all annen olje og gass) utgjør rundt 95 % når den brennes i utlandet.
Omstillingskommisjonen som det ble enighet om i budsjettforliket i desember i fjor, skal gi et kunnskapsgrunnlag for konsekvensene av fallende olje- og gassproduksjonen på økonomien på lengre sikt. Den skal gi innsikt i utfordringene når det gjelder bl.a. kompetanse, arbeidskraft, natur- og klimaendringer. Å sikre Europas energibehov skal være en del av strategien. Men også brå skifter, som en kraftig nedgang i etterspørselen etter gass i Europa med sin økende fornybarandel, skal vurderes. Og et representativt folkepanel skal opprettes for å gi tilbakemeldinger til kommisjonen underveis i arbeidet.
Myndighetene må umiddelbart følge opp budsjettforslaget om nedsettelse av en omstillingkommisjon. Den vil kunne se til Klimautvalget 2050 for gode innspill. Dermed kan vi gjøre Norge til et foregangsland når det gjelder overgangen til et bærekraftig, fornybart samfunn som har lagt fossil-energien bak seg.
Anita Halvorssen var aktiv på Arendalsuka 2025. Her (t.h.) på klimavandring i gatene og gjennom menneskemylderet. Foto: Ivan Minken
En meget interessant artikkel og flott med litt innspill «utenfra». En betimelig påminnelse om at oljefondet får mesteparten av inntektene fra SPUs investeringer, og ikke olje- og gassproduksjon, og at velferden ikke lenger er så avhengig av denne produksjonen.
Ein god og viktig artikkel i rette tid! Anita Halvorssen viser med mange eksempel at klima- og miljøorganisasjonane treng kunnskap om realitetane i olje- og gasspolitikken, spesielt klima- og miljøkonsekvensane av dei enorme norske investeringane i leiting og utbygging som går føre seg no.
Vi kan ikkje forlite oss på selskapa, lobbyorganisasjonane og ei ekstremt oljevennleg regjering. Vi bør ta fram att slagordet «la olja og gassen ligge!»
Forslag: BKA bør opprette ei «fossilgruppe» som kan utfylle Klimautvalget 2025 ved å følgje utviklinga i norsk olje og gass frå ein klimasynsstad, og informere organisasjonen.
Anita Margrethe Halvorssen har rett: Norge trenger grønn omstilling – slik kan det skje
Anita Margrethe Halvorssen har helt rett i at Norge trenger en strukturell omstilling av sine oljeaktiva. Men for at vi skal lykkes med en faktisk diversifisering av fossil energiinfrastruktur, må vi lære av tiår med forskning på industrielle overganger. Min forskning på omstilling av forsvarsindustrien avdekker tre essensielle elementer som den norske klimabevegelsen må forstå for å flytte oss fra protest til handling:
1. Finn beslektede broindustrier
Omstilling lykkes når vi utnytter teknologisk slektskap. Vi skal ikke be oljeingeniører forlate sin kjernekompetanse, men identifisere broindustrier der ekspertise innen offshore engineering, boreteknologi og prosjektledelse kan overføres direkte til flytende havvind, karbonfangst (CCS), hydrogen og marin fornybar energi. Nøkkelen er å bruke profittmotiver og alternative markeder for å stimulere skiftet, ikke bare kreve en nedstengning.
2. Kompletter insentiver med demonteringsstrukturer
Grønne insentiver er ikke nok hvis de fossile strukturene forblir urørte. Vi trenger parallelle demonteringsmekanismer:
Universiteter: Må gå fra diskursiv protest til «materiell mobilisering» gjennom grønne innkjøp og omlegging av forskning.
Finans: Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) må akselerere divestment (uttrekk), samtidig som kapital omdirigeres mot forankrede, lokale fornybarprodusenter.
Kommuner: Må skape markeder som ikke kan handles bort gjennom globalisering.
3. Revitalisere bevegelser gjennom «rekonstruktiv praksis»
Vi må koble klimaangst til konkrete økonomiske alternativer som gir kollektiv stolthet. Dette kaller jeg rekonstruktiv praksis – der aktivister ikke bare krever endring, men bidrar til å bygge alternative økonomiske institusjoner. Hvis Fridays for Future-generasjonen får delta i faktiske grønne prosjekter – som å designe fornybare systemer eller skape kooperative energiplattformer – transformerer vi passiv angst til aktiv rekonstruksjon.
Lærdom fra omstillingsforskning: U-S-E-rammeverket
Overganger mislykkes når de kun stoler på markedet eller ovenfra-og-ned-mandater. De lykkes når de kombinerer det jeg kaller U-S-E-rammeverket:
Universelle begrensninger (karbonprising, utslippstak)
Systemisk økonomisk omstilling (industripolitikk, grønne innkjøp)
Engasjement (arbeidereierskap, samfunnsenergi, kommunal handling)
Norge har fokusert tungt på det første, men neglisjert de to siste. Halvorssens foreslåtte omstillingskommisjon kan integrere alle tre dersom den genuint styrker arbeidere og regioner til å utforme overgangen sammen.
Mer om disse mekanismene og rammeverket:
Forskning: Grønn omstilling av universiteter (2021): https://scispace.com/pdf/from-the-greta-thunberg-effect-to-green-conversion-of-ix1g6etqfd.pdf
Demontering: Om omdirigering av ressurser fra olje, militære og banker (FUF): https://fuf.se/magasin/redirect-the-resources-of-oil-companies-military-firms-and-banks/
Se foredrag: Min nylige TEDxBrussels-tale om veikartet for industriell omstilling og demontering: The Roadmap to Transition: https://www.youtube.com/watch?v=W2cwYwuNWiY
Spørsmålet er ikke om Norge har råd til å omstille seg – det er om vi har råd til å la være. Halvorssen har navngitt problemet; omstillingsforskningen gir oss veikartet.
Utsagn om norsk olje/gass som «renest i verden» «hjelper å få ned globale utslipp» «forenlig med Parisavtalen», «sikrer Europas energitilgang», «utvikling, ingen avvikling», «nødvendig for å sikre velferdsstaten», «norske utslipp en dråpe i havet og klimakutt i Norge er symboltiltak» florerer i en fortelling som er utbredt i Norge. Ikke bare blant klimafornektere, men også blant dem som sier at de vil begrense klimaendringene, helst innenfor Parisavtalens mål. Folk i regjeringen, Stortinget, politiske partier, Equinor, media og befolkningen. Mange av dem vet, eller burde vite bedre.
IPCC, IEA og de fleste klimaforskere sier at 1,5 -2 graders målet krever at utslippene må ned snarest mulig, 50 prosent innen 2030 og netto null innen 2050. Og at det er bare mulig med en utfasing av omtrent all produksjon og bruk av fossil energi. Karbonfangst og lagring vil bidra i beste fall med noen få prosent av de nødvendige utslippskutt. Kjente reserver inneholder mer karbon enn det som kan forbrennes i en 1,5 graders bane. Derfor må det ifølge IEA m.fl. ikke letes etter nye reserver. Ikke engang i «annerledeslandet» Norge!
Et land som er i verdenstoppen med kjøpekraft, forbruk av energi, naturressurser, plast og nedbygging av natur per innbygger. Et land som derfor skulle hatt bedre råd enn de fleste til å begynne en omstilling med utfasing av fossil energi. Istedet for en behagelig fortsettelse av «stø kurs» som vi har hatt de siste 50 år.