Naturvern er et svært viktig klimatiltak. Hvis vi tredobler dagens verna arealer i Norge, kan vi få i både pose og sekk, forklarer forskerne Carlo Aall og Sigmund Hågvar. Vår nye klima- og miljøminister har mange muligheter, hvis han vil bruke dem! – Han kan begynne med å gjennomføre et forbud mot alle former for nedbygging av myr.
Klimakrisen krever mer naturvern
Verden og Norge må forholde seg til to kriser samtidig: En klimakrise og en naturkrise. Begge krisene skyldes at vi har overskredet naturens tålegrenser og må derfor løses i fellesskap. For å klare begge oppgavene, må vi ta i bruk økologisk kunnskap i politiske beslutninger om forvaltning av samfunnet.
Hver naturtype har et potensial til å lagre karbon, men også til å slippe det ut. Ulike naturtyper har også potensial til å beskytte oss mot ulike negative virkninger av klimaendringer.
Er det mulig å få norsk natur, sett under ett, til å bli en netto oppsamler av karbon og et vern mot negative virkninger av klimaendringer, samtidig som vi høster andre viktige tjenester naturen gir oss, som mat, råvarer og opplevelser?
Det første vi må gjøre, er å stoppe karbonutslippene fra våre viktigste karbonlagre, myrene. Alle inngrep i myrer, enten det er byggefelt, veier, torvtekt eller annet, frigjør karbon til atmosfæren.
Det har tatt ti tusen år å bygge opp disse myrene, og det tar bare noen dager å ødelegge dem slik at karbonlagrene tappes. Tiden er overmoden for et forbud mot all form for nedbygging av myr.
I tillegg ligger det et stort potensial for karbonfangst i å restaurere delvis ødelagte områder. De naturtjenestene vi får tilbake, er ikke bare økt lagre av karbon: Myr og annen våtmark både demper flom og frigjør verdifullt vann i tørkeperioder, som begge beskytter samfunnet mot negative virkninger av klimaendringer.
Med på kjøpet får vi gevinster når det gjelder naturmangfold, her lever blant annet sjeldne orkideer, og for fuglelivet er våtmarker viktige hekkeplasser og nødvendige rasteplasser om våren og høsten.
Norge har mye skog. I dag vet vi at mesteparten av karbonet ligger i skogbunnen og nede i jorda, ikke i stammene. Dessuten inneholder skogsjorda store mengder røtter, samt langsomt nedbrytbare nettverk av sopptråder.
Ved flatehogst kommer solvarme til og bidrar til å bryte ned det karbonrike laget på skogbunnen. Overgang til hogst av enkelttrær har vært foreslått for å beholde skygge på skogbunnen.
Slik hogst vil også fremme skogens rike artsmangfold og skape en mer friluftslivsvennlig skog. Men denne løsningen er ikke alltid mulig, for eksempel er det vanskelig å gjennomføre plukkhogst i bratte vestlandslier med tett planta og like gamle grantrær. Da må det mer radikale tiltak til.
I Tyskland har man de siste tiårene endret skogforvaltningen vekk fra ‘industriskog’ til skoger der naturforholdene er med på å bestemme hvilke treslag som plantes ut etter hogst. Markedet får dermed mer variert virke, som kan spesialtilpasses ulik bruk. Samtidig blir det enklere å tilpasse skogbruket for å utnytte skogens potensial til å beskytte mot negative konsekvenser av klimaendringer.
Også skogen i havet kan bidra i klimaarbeidet: Tareskoger på grunt vann er kjent for å kunne ta opp betydelige mengder karbon fra sjøvannet. Tareskogen kan også dra nytte av et surere hav, som er en av de negative konsekvensene av klimaendringer.
Tareskoger er samtidig noen av de mest artsrike marine miljøene og et godt eksempel på at begge krisene får nytte. I det siste har man begynt å dyrke den store arten sukkertare, som kan brukes til mat og andre formål. Altså mer tareskoger langs kysten!
Ulike naturtyper har ulikt potensial i klimaarbeidet, og krever ulike former for styrt bruk, naturrestaurering eller vern for at dette potensialet skal utnyttes best mulig.
Hvordan kan vi øke bindingen av karbon, hvordan kan vi fremme egenskapene som beskytter samfunnet mot negative utslag av klimaendringer, og hvordan kan vi gjøre begge deler uten å redusere naturmangfoldet?
I dag er 4,5 prosent av territorialfarvannet til fastlands-Norge og 18 prosent av selve Fastlands-Norge vernet. Av særlig kritiske naturtyper er nesten ingen myrarealer, bare 5 prosent av norske skogsarealer, og under 10 prosent av norske vassdrag er vernet – de siste bare mot vannkraftutbygging og ikke nødvendigvis mot andre tiltak, som vegbygging.
Norge forpliktet seg i fjor etter Montreal-avtalen til å bringe tap av arealer med høyt naturmangfold ned til null, verne 30 prosent av naturarealene til lands og til sjøs, og restaurere ytterligere 30 prosent av skadet natur, alt innen 2030.
Hvis Norge skal oppfylle Montreal-avtalens mål om å utvide vernearealet av hensyn til ‘naturen’ og i tillegg Klimapanelets anbefaling om å verne eller styre bruken av arealer av hensyn til ‘klimaet’ kan det innebære en tredobling av dagens vernearealer.
Dette kan i tilfelle skje ved å verne en tredjedel av skogarealer og annen åpen fastmark samt å verne alle former for våtmark; til sammen om lag 100.000 nye kvadratkilometer verna areal som da vil komme i tillegg til dagens 56.891 kvadratkilometer verna arealer.
Tidligere klima- og miljøminister Espen Barth Eide har snakket mye og godt om både naturmangfold og klimatiltak, men dessverre ofte om de to politikkområdene hver for seg.
Vi har to utfordringer til regjeringen for å ta et samlet grep om natur- og klimakrisen: Et kortsiktig tiltak om å gjeninnføre forbudet mot dyrking av myr og utvide med forbud mot alle andre former for nedbygging av myr, og et langsiktig tiltak om å starte arbeidet med en ny verneplan som dekker hensynet til vern ut fra hensynet til både ‘natur’ og ‘klima’.