Fra vekst til motvekst

spørsmål-vekst

Mange tviler på prinsippet om evig økonomisk vekst. – Men kan vi tenke oss et samfunn uten? Er det mulig å snu vekst til «motvekst»? Det mener økologisk økonom Tone Smith. Aktiviteten må rettes mot det som er viktig for at mennesker skal kunne skape seg gode liv, sier hun, uten å ødelegge økosystemene vi alle er avhengige av.

Tone Smith er utdannet samfunnsgeograf og har en doktorgrad innen økologisk økonomi. Hun er bosatt Wien og jobber for tida som frilans-skribent og foredragsholder. I 2020 var hun en av initiativtakerne bak et opprop underskrevet av 75 kjente navn fra norsk kultur- og samfunnsliv: «Vi trenger et nytt økonomisk system som kan gi oss et godt liv uten økt forbruk av energi og materielle ressurser.» Nylig hadde hun en artikkelserie i Dag og Tid i samband med naturtoppmøtet i Montreal.


Frigjøring fra vekst-tankegangen

Den veldige økningen i privat og offentlig forbruk, over mange tiår, har bare vært mulig  på grunn av tilgang til enorme mengder billig fossil energi, sier Tone Smith når vi tar kontakt med henne. – Problemet er selvfølgelig at klimaendringer, naturødeleggelser og miljøfarlig avfall er innbakt i dette energiforbruket. Mange kan se at det bærer galt av sted, og det er blitt populært å snakke om sirkulærøkonomi og lignende. Men ny teknologi og flikking på skatte- og avgiftssystemet er ikke nok. Vi må slutte å streve etter abstrakt økonomisk vekst, og heller konsentrere den økonomiske aktiviteten om det som virkelig er viktig for oss. Alle mennesker trenger en trygg og god bolig, transporttjenester, sunn mat, helsehjelp, utdanning, rettssikkerhet og politisk frihet. Men alt dette kan skaffes uten at økonomien trenger å vokse, slik vi er blitt vant til å tenke.
– Blant medlemmene i Besteforeldrenes klimaaksjon vil du finne mange som nikker gjenkjennende til det du her sier. Vekstens problemer snakket vi jo mye om allerede på 1970-tallet, og Erik Dammann fikk faktisk tilslutning til sine antivekst-tanker i nesten alle politiske partier. Samtidig virker problemet å være ganske grunnleggende, når det gjelder å omsette slike tanker og slike mål til praktisk gjennomførbar og virksom politikk?
– Tja, prøvde nå egentlig disse partiene å utforme noen politikk på dette området? Jeg tror faktisk det å tenke ut hva man kan gjøre er mindre utfordrende enn å få tilslutning fra velgerne – når folk virkelig ser hva en slik omlegging må innebære. Vi er jo vanedyr – og til dels komfortdyr, og ikke alltid glade i store endringer. Jeg tror ikke de politiske partiene egentlig sluttet seg til Dammanns tanker, de ble bare svar skylding, fordi det var umulig å ha gode argumenter imot ham. En omlegging til en vekstfri økonomi er en såpass stor oppgave at man virkelig må være overbevist for å forsøke å få oppslutning og sette den ut i livet, i virksom politikk.
– Dessuten er jeg redd at vekst-tanken er blitt en så stor del av vår måte å forholde oss til liv og politikk at vi ikke klarer å frigjøre oss, selv når vi tror at vi prøver. Bare se hvordan alt formuleres i komparativer – bedre, mer, osv. MDG har foreslått å endre samfunnsmålet fra økonomisk vekst til økt livskvalitet. Hva betyr det? At vi skal øke livskvaliteten i det uendelige? Finnes det ikke et punkt som er godt nok? Hvorfor ikke bare «god livskvalitet»?

Overflod og moderne fattigdom

– Når vi hører på vekstkritikere i miljøbevegelsen, kan man få et inntrykk av at de forutsetter at vi alle er en slags middelklassemennesker som velter seg i en unødvendig vareflom. Mens det som skjer i dag, er jo at store deler av Europas arbeiderklasse ser sine inntekter og sin levestandard alvorlig truet. Er det på tide å snakke mer om klasseskillene og økonomisk ulikhet – som bare ser ut til å øke?
– Jeg mener vi må snakke om begge deler. Vi må innse at mesteparten av Europa har en høy materiell levestandard historisk sett, og at naturen ikke kan tåle at alle lever slik. Samtidig er det verste som kan skje et menneske i et kapitalistisk samfunn, særlig der det finnes dårlige sikkerhetsnett, at man blir arbeidsledig, faller utenfor systemet, og at grunnleggende livsbetingelse som bolig plutselig står i fare. I Wien hvor jeg bor, besitter kommunen fortsatt en stor boligmasse som leies ut til en rimelig pris. Det er én måte å sikre innbyggernes levekår. Andre tiltak kan være gratis og sunn skolemat, slik at alle barn får tilfredsstilt et minimum av dette grunnleggende behovet uavhengig av foreldrenes inntekt eller stilling i samfunnet. Ofte er det jo mat og bolig – og varme – som sliter mest på de med lavest inntekt.
– I Norge, hvor så mange har så høy levestandard, er utenforskap et vel så stort problem. Det at man ikke har råd til å sende barna på leirskole eller utenlandsferier er jo først og fremst et problem fordi alle andre gjør det, ikke fordi barna ikke kan leve et greit liv uten. Og nettopp denne skammen er blitt en drivkraft og et argument i seg selv for stadig å løfte alle høyere på levestandardstigen. Fordi noen har, må alle ha!
– Kan det være et tegn i tida at økonomen Thomas Piketty er blitt internasjonal bestselger? Han skriver kjempetjukke bøker om ulikhetene som har vokst astronomisk de siste 40-50 år – og hvordan ulikhet i seg selv er en viktig drivkraft til andre samfunnsproblemer. Hvordan får vi snudd denne utviklinga?
– Teknisk sett er det mulig å organisere samfunnet slik at det ikke alle kan eller bør få, det kan ingen få. Hvor grensen skal gå, må vi jo diskutere oss fram til på demokratisk vis. På transportområdet kunne slike grenser omfatte f. eks. privatfly, men også ‘vanlig fly’ eller tilgang til privatbil. Vi kan ikke fortsette å ta for gitt at det skal være lov å forbruke så mye man vil bare fordi man har råd til å betale for det. At noen av oss forurenser klima hundre eller tusen ganger mer enn andre er selvsagt uakseptabelt.
– Den svenske forfatteren Kerstin Ekman har sagt at skammen knyttet til fattigdom er det nye i vår tid. Det finnes jo dem som lever gode liv med lavt materielt forbruk. Men i dagens samfunn ledsages gjerne fattigdom, når den ikke er selv-valgt, av liten kontroll over eget liv – og dermed også av skam og en følelse av maktesløshet. Vi må snakke om arbeiderklassens levestandard, ikke for å gjøre den til syndebukk, men fordi vi trenger å forstå hvor mye selv de med lavere inntekt forbruker i industriland,. Det er selvfølgelig de rikestes inntekter og levestandard man må ta tak i først, der er jeg helt på linje med Piketty. Men vi trenger en helt annen retning på diskusjonen, og visjon for framtida. Det er ikke nok å fordele de rikes velstand til andre lag av samfunnet.

Markedsøkonomi og grensesetting

– Tilbake til Erik Dammann og FIVH-bevegelsen, som på 1970-tallet mente at endringene må begynne med enkeltmennesket og endringer i livsstilen vår. Etter hvert konkluderte han at systemtvangen er for sterk, og at endringene må være politisk – i form av det han kalte «frivillig tvang», dvs. ved at vi alle på demokratisk vis blir enige om å begrense vårt forbruk, og aksepterer virkemidler som tvinger oss til å endre kurs i fellesskap. Dine tanker om dette?
– Det er jeg helt enig i, og det vil også løse mange av problemene knyttet til skammen rundt å være fattig. Det har vært – og er fortsatt – altfor stort fokus på bærekraftig forbruk og individuelt ansvar. Forbrukerne skal tilbys all mulig informasjon, sertifisering og apper så de kan ta informerte valg. Men dette gir ingen endring som monner på samfunnsnivå. Og jeg er heller ingen tilhenger av å skattlegge miljøskadelig virksomhet bare for at det ‘skal lønne seg’ å være miljøvennlig. Hvorfor skal det i det hele tatt være lovlig å skade natur eller forurense, utover et minimum vi enes om? I stedet for, eller i alle fall i tillegg til, den nye Åpenhetsloven, som kun handler om informasjonplikt, trenger vi en lov som begrenser dårlig behandling av arbeidere og naturen. Vi har Grunnlovens § 112, det er vel og bra, men mest fromme ønsker. Skal vi komme noen vei, må det settes noen tydelige grenser, slik lovverket gjør på andre områder av samfunnslivet.
– Til slutt, Tone, i hvor stor grad er selve markedsøkonomien problemet? «Akkumulér eller dø, det er Moses og alle profetene», skrev Karl Marx for 150 år siden.
– Kapitalismen er definitivt kjernen i problemet fordi dette systemet avhenger av vekst for å fungere. Men som vi vet, har også andre systemer fart hardt med naturmiljøet, for eksempel de formene for sosialisme som eksisterte i Øst-Europa. De var også fokusert på vekst, produktivisme og akkumulasjon av velstand, en slags form for statskapitalisme om du vil.
– Jeg vil si at det må handle om å ta sektorer ut av pengeøkonomien og markedslogikken, og tilbakeføre dem til fellesskapets eie eller i alle fall styring. Det handler først og fremst om de sektorer som forsyner oss med grunnleggende produkter og tjenester, slik som mat, vann, bolig, – og strøm ikke å forglemme, nå om dagen. Helse og utdanning er jo for det meste allerede organisert slik, i alle fall i Norge. Men vi må også begrense og regulere den resterende markedsøkonomien slik at sosiale og miljømessige skader ikke blir for store.
– Og så må vi slutte å snakke om ‘økonomien’ i entall. Det finnes ikke kun én markedsøkonomi. At det handles på et marked eller i et marked, er jo ikke i seg selv problemet. Problemet oppstår når økonomien konstant ekspanderer. Vekstdriven i en kapitalistisk økonomi gir seg utslag i at stadig nye områder av vår livsverden kommersialiseres. Motvekst-bevegelsens fedre, særlig André Gorz og Ivan Illich, la like stor vekst på problemet med kommersialisering av sosiale relasjoner og generell fremmedgjøring i moderne samfunn, som på miljøproblemene knyttet til denne utviklingsmodellen. Slik tenker også jeg, sier Tone Smith – og forteller at for hennes del vil det kommende året stå i motvekstens tegn. Hun har fått et stipend og skal skrive bok om «degrowth» på norsk.

Spre klimavett,
del denne saken!

5 kommentarer

  1. Dag Hoel | 21.01.2023

    Tone Smith forklarer komplekse problemstillinger på en særlig god måte, var min første innskytelse. For hennes framstilling av nødvendig endring i livspraksis, liker jeg godt. Men så slår det meg at problemstillingene kanskje ikke er så komplekse, likevel. Vi er bare så inntullet i faste tankemønstre, at når politikere sier at «vi må ha vekst, hvis ikke faller verden ned i hodet på oss», så tror vi påstanden er riktig uten å utfordre den.

    Jeg mener Tone Smiths framstillinger er uomtvistelige. Hun beskriver mine erfaringer med livet med presisjon. Jeg har større tro på å gå motvekstveien enn å regne og telle seg fram til hvordan en skal kunne holde forbruket gående mens en pumper CO2 tilbake inn i jorda.

  2. Karin Skjerdal | 22.01.2023

    Jeg er absolutt ingen ekspert på disse temaene, men dette ga mening for meg. For eksempel kan jeg kan ikke med min beste mening skjønne at målsettingen om en sirkulærøkonomi kan kombineres med dagens vekstfokus, hvis økosystemene skal reddes. Mange snakker om «grønn vekst», dette betyr for meg grønnvasking av et fortsatt overforbruk. Ser en for eksempel på selve resirkuleringsprosessene er de i seg selv svært ressurs,- areal,- og energikrevende; det samme med fabrikkproduksjonen av varer, uansett om råmaterialene er «jomfruelige», økologiske eller resirkulerte. Hvor skal det så ende? For meg fremstår Tone Smith sin motvekst- løsning, kombinert med sirkulærøkonomi, som den mest farbare vei. Hun er konkret og kommer med eksempler, derfor har jeg håp om at nettopp hennes argumenter kan overbevise både politikere og oss velgere.

  3. Steinar Rundhaug | 22.01.2023

    Jeg har spurt politikere om hvorfor vi må ha vekst. De har ikke svar – vekst ef et mål i seg selv. Idrettsfolk har et mål med treningen. De skal bli bedre. Nei – her fikk vi satt tingene på rett plass. Takk

  4. Werner Christie Mathisen | 23.01.2023

    Kloke og viktige tanker, ser fram til oppfølgingen og utdypinger i bokform! Både bøker av Dammann, Gorz og Illich kan med fordel trekkes fram fra bokhyllene igjen, det de skriver er vel så relevant og radikalt i dag som på 1970-tallet.

  5. Pingback: Hva bør gjøres? - besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikkbesteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*