Svake tiltak mot global oppvarming kan være ulovlig, fastslår Christina Voigt. Hun er professor ved UiO, Institutt for offentlig rett, og har i to ti-år jobbet med klimarettslige spørsmål. Høyesterett ville ikke mene noe om konsesjoner i Barentshavet, fordi dette er politikkens, ikke rettens domene. Voigt er prinsipielt uenig i et slikt syn.
– Jeg synes at det er absolutt en rolle for domstoler, særlig når for lite ambisiøs eller for sen reduksjon av klimagassutslipp krenker rettsposisjoner, sier hun til oss. – Her er det særlig grunnleggende rettigheter til unge mennesker som kan være krenket; for eksempel deres rett til at deres mulige fremtidige eksponering for klimaskader tas hensyn til når utslippstiltak vedtas eller deres rett til en rettferdig temporær fordeling av byrdene som kommer med ambisiøse klimatiltak. Det er domstolenes rolle å overprøve om staten – og private selskaper – har handlet i tråd med loven og ikke krenket noen rettigheter.
Fra Christina Voigts kronikk i Aftenposten 20. mai 2021: «Derfor kan svake tiltak mot global oppvarming være ulovlig»:
Verden over har miljøorganisasjoner og borgere, særlig barn og unge, tatt stater og selskaper til nasjonale og internasjonale domstoler. I dag er det over 1500 slike klimasaker, hvorav mer enn 1000 i USA.
Dette stiller domstoler og dommere foran nye utfordringer. Sakene er ofte vitenskapelig komplekse og krever at dommerne har solid vitenskapelig kunnskap, som oftest hentes fra FNs klimapanel. Dommerne må også holde seg oppdatert om den internasjonale rettsutviklingen.
Et eksempel er håndteringen av «en dråpe i vannet»-argumentet. Statene har ofte forsvart egen passivitet med at ingen av dem kan løse klimaproblemet alene – hvert bidrag er bare en dråpe i havet. Nederlandsk høyesterett tilbakeviste argumentet. Siden klimaproblemet trenger internasjonalt samarbeid, må alle bidra med ambisiøse klimatiltak. Ingen kan unngå sitt ansvar ved å henvise til utslipp av andre stater.
Et annet gjentatt argument er at dette er politikk, ikke rett. Men de politiske målsettingene og tiltakene blir en sak for retten når staten unndrar seg sin tiltaksplikt eller krenker borgernes rettigheter ved utilstrekkelig klimatiltak.
Grunnloven og internasjonale avtaler begrenser det politiske handlingsrommet. Demokratiske politiske prosesser er ofte styrt av kompromisser og korte valgperioder, der bare dagens voksne har stemmerett. Dette kan føre til at politikerne overser langsiktige økologiske hensyn og interessene til unge og fremtidige generasjoner.
Det er domstolenes rolle, særlig Høyesterett, å passe på at staten, både som lovgivende og utøvende organ, opererer innenfor de rammene som grunnloven setter.