Håp eller helvete?

2019 sommerfugler
Ivan Chetwynd savner sommerfuglene i hagen - og leser bøker om økosorg og håp for framtida. Privat bilde.

Hvordan kan vi (over)leve i dagens – og morgendagens – verden? Ivan Chetwynd har lest to vidt forskjellige bøker som forsøker å svare på dette som opptar alle klima-besteforeldre: Knut Ivar Bjørlykkhaug og Arne Johan Vetlesen (red): Det går til helvete. Eller? Om kjærlighet, sorg og raseri i natur- og klimakrisens tid. (Dinamo 2020) 2) Petter Gulli: HÅP. En praktisk guide for klimaoptimister (Aschehoug 2020)

Økokrise
Jeg savner sommerfuglene! Vi har en sommerfuglbusk (buddleja) i hagen. Men i år har det nesten ikke vært noen sommerfugler på den. Ikke noen dager som i tidligere år der jeg sto med fotoapparatet og kikket etter de små fargeklattene! Forklaringen er nok at andre har holdt utkikk i år – en flokk spurver som har inntatt hagen. Men jeg savner sommerfuglene – på samme måte som Arne Johan Vetlesen savnet uglene som han brukte å høre om nettene da han besøkte barndomshjemmet; nå er skogspartiet der uglene holdt til hugget.

De ti forfatterne i «Helvete»-boken utforsker sorg og savn og andre følelser som natur- og klimakrisen skaper i mennesker. Først i form av personlige fortellinger, deretter i betraktninger fra forskjellige filosofiske og populærvitenskapelige perspektiver – økosofi, psykisk helse, friluftsliv, juss m.fl. – med mange henvisninger til faglitteratur. Asbjørn Johannessens «Respekt for alt liv: økosofi – før og nå» er for eksempel nyttig for dem som vil utforske grunntenkningen bak miljøbevegelsene, mens Hanna Buer Haddelands «Økosinne og -sorg i et rettslig perspektiv» gir bakgrunn i dag, når rettssaken om §112 snart kommer for Høyesterett.

Økosorg
Vetlesens sorg over uglene har en annen dimensjon enn savnet mitt over sommerfuglene. I hans tilfelle oppsto sorgen da han besøkte barndomshjemmet. Nordmenn er meget bevisst hvor de kommer fra: hjemstedet og naturen der de ferdest i barndommen. Lise Trangsrud understreker hvor rystende det kan være, når barndommens trygge omgivelser plutselig forstyrres på grunn av klimaendringer og tapet av biologisk mangfold, slik det skjer i dag. Bjørlykkhaug og Vetlesen er enige: «.. naturen i vår levetid går fra å være en kilde til trøst når vi fortviler til å bli en grunn til at vi fortviler og sørger».

Selv har jeg det litt annerledes. Jeg vokste jeg opp i en rekke engelske industribyer. Jeg har ikke noe barndomshjem å vende tilbake til, og hadde heller ikke noen regelmessig omgang med naturen i barndommen som gjorde den til en kilde til trøst. Økosorg mangler kanskje en dimensjon hos oss som ikke er vokst opp i Norge?

Naturens egenverdi
Men altså: Jeg savner sommerfuglene (i voksen alder lærte jeg å bli glad i naturen). Sommerfugler er blitt en del av en normal sommer. Jeg savner derimot ikke geirfuglen (sist sett på Newfoundland i 1852), selv om jeg kjenner vemod når jeg ser det utstoppede eksemplaret på Naturhistorisk museum. Vetlesen påpeker at «det normale» er tilstandene den gang vi vokste opp. For hver generasjon forandrer det normale seg, og mine tippoldebarn vil nok ikke savne sommerfugler, hvis det ikke lenger finnes sommerfugler når de kommer til verden. Det er derfor også viktig å holde fast på begrepet «villmark», skriver Vetlesen, at det er en slags normaltilstand for naturen uavhengig av slektenes gang og ugagn. Naturen må kunne betraktes i sin egen rett, ikke bare i sitt forhold til menneskers erfaringer og handlinger.

Dette er en av bokens konklusjoner: behovet for et stort VI som omfatter naturen, ikke bare mennesker; men mennesker er samtidig bare en del av dette «vi» på lik fot med alle de andre skapninger som hører med der. Vi mennesker må være på vakt over for vår tendens til å skille oss selv ut fra resten av naturen – også når det gjelder vår hang til å ville beskytte ville dyr. Paul Shepard siteres: han er redd for at vår omsorg for dyrene kan gjøre verden til «en beskyttet dyrehage (zoo)» – derfor er det blant annet feil å ville forby jakt på ville dyr. Shepard mener at «… den ultimate oppgaven (er) å gjenvinne vår dyriskhet (recover our animalhood)». «Helvete» stimulerer til grundig refleksjon over vårt forhold til naturen som vi både står over for og er en del av.

Vekst og nøysomhet
En annen av bokens konklusjoner er at vår hang til stadig økonomisk vekst er farlig – for andre arter som blir fortrengt og utryddet, og for oss selv. Bjørlykkhaug skriver: «framgangen og utviklinga vår mot høgare levestandard gjekk (og går) på bekostning av livet rundt oss, livet inne i oss.» Og samiske Gunn Britt Retter kritiserer «Det grønne skiftet» – eller «grønn kolonisering», som samene kaller det – der samene, i likhet med urfolk verden over som allerede er rammet av klimaendringer, også rammes av gruvedrift og andre inngrep som forstyrrer deres næringer for å tjene «stadig økonomisk vekst». Med sjøsamiske laksefiskere som eksempel skriver hun: «En sentral lære i samisk kultur er at man ikke skal be om mer enn man trenger.»

Alvor, håp, muligheter
Man ville kanskje tro at Petter Gulli, forfatteren av «HÅP», ville være uenig. Han jobbet 30 år i reklameindustrien, som ofte nettopp skal oppfordre folk til å be om mer enn de trenger. Selve presentasjonen på boksidene i «HÅP» røper reklamebakgrunnen (på en positiv måte). Gullis tilnærming til problemene er en annen enn akademikernes i «Helvete», og stilen hans er en annen: spenstig, lettlest og humoristisk. Men boken er dypt alvorlig. I den første delen, «Brutale sannheter», skisserer Gulli forskjellige sider av klima- og naturkrisene – men også med korte innlegg om ting som gjøres for å bøte på skaden, ikke minst hva leseren selv kan gjøre. Den andre delen, «Fantastiske muligheter», beskriver hvordan krisenes utfordringer møtes i dag, om den overgangen fra fossil til grønn energi som finner sted i økende grad, og om hvordan sirkulærøkonomi vinner frem i flere deler av næringslivet og motvirker kravet om stadig økonomisk vekst.

I likhet med Trangsrud kan Gulli også fortelle hvor viktig barndommen er. Han skriver om folk som står bak flere gjenbruks- og lignende apper som har fått tusenvis av mennesker til å redusere forbruket sitt, og han har oppdaget noe de har til felles, nemlig en liten blå blekksprut: «Blekkulfgenerasjonen har blitt voksen, og de tar over verden. Hurra!»

(Et par faktafeil! s. 13: Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen, ikke foran skolen sin; s. 197: Kaepernicks protest var nettopp å gå ned på kne under nasjonalsangen, ikke å nekte å gjøre det.)

Kjærlighet og raseri
Og så da: Hva inneholder fremtiden? Håp eller helvete? Gulli dokumenterer mange tiltak fra bedrifter og norske gründere som gir grunn til å være «klimaoptimist». Til slutt gir han to råd om hva alle kan gjøre – uten for store og urealistiske mål eller overdrevet bruk av pekefingeren mot andre eller seg selv. Det første er «at du bruker forbrukermakten din aktivt og ‘stemmer’ med VISA-kortet ditt hver eneste gang du er i butikken». Det andre gjelder én gang annet hvert år: «Å bruke stemmeretten din og stemme på et parti som har en offensiv grønn politikk, og helst et som har en tydelig plan om å fase ut oljen.»

I «Helvete» drøfter Knut Tore Sælør og Anders Petersen håp, eller rimelig håp som Sælør kaller det: «Rimelig håp har rom for tvil og fortvilelse – men innebærer å gjøre noe – ikke vente. Vi kan ikke håpe på handling. Rimelig håp er handling.»  Petersen kommer frem til at det ikke er nok med et lysegrønt håp som noen forfekter med undring over naturen som beveggrunn. Han trekker heller frem Rasmus Willig og Arne Johan Vetlesens råd i «Hva skal vi svare våre barn?» (Dreyer 2018), – at vi må møte klima- og miljøkrisen med kjærlighet og raseri – et «raseri drevet af kærlighed til livet og alt levende». Da vil vi kanskje også ønske å supplere forbrukermakten med mer politisk aktivitet enn bare å stemme annet hvert år?

4kommentarer

  1. Nina Weidemann | 08/10/2020

    På langsom skitur i Trollheimen med barnebarn på seks. Stille. Silkemyk, glitrende snø under skiene, varsom bris over fjellkammene. Plutselig spør han: «Mormor, er dette ødemarken?»

    Mormor nøler. Merka skiløyper, varm hytte, menneskelig inngripen over alt. Setter meg likevel på huk, ser på ham og svarer:»JA, min venn – dette er ødemarken!»

  2. Jan Fritjof Knudsen | 08/10/2020

    Som rimelig aktiv i miljøbevegelsen har jeg en del kjennskap til disse temaene, men jeg kjenner på en slags vegring for å lese enda flere bøker og artikler som tegner et bilde av en dyster framtid, hvis vi ikke får stoppet eller i alle fall begrenset, oppvarmingen av atmosfæren og utraderingen av det biologiske mangfoldet.

    Likevel jobber jeg med saken, både for å endre mine egne vaner i mer bærekraftig retning, miljømessig, men også for å motivere og inspirere andre i nærmiljøet. Det er på det lokale plan, ved å gjøre hva jeg kan, at jeg greier å tenke positivt.

  3. Torgeir Lømo | 08/10/2020

    Jeg tror jeg også slutter meg til Rasmus Willig og Arne Johan Vetlesens råd i «Hva skal vi svare våre barn?» (Dreyer 2018), – at vi må møte klima- og miljøkrisen med kjærlighet og raseri – et «raseri drevet af kærlighed til livet og alt levende». Når vi idag og i dagene fremover skal/må forholde oss til statsbudsjettets «satsning» på grønn omstilling og klimatiltak, kan det være like lett å henfalle til raseri som til apati. Med et solid oljefond i ryggen evner vår regjering allikevel ikke annet enn å skyve problemene foran seg isteden for å være plogspissen som brøyter nytt land der få andre land har samme økonomiske forutsetninger. Jeg sier meg også enig i Jan F Knudsens erklæring om lokal jobbing og derved møter med gode holdninger blant folk flest, som kilde til optimisme og demper av mer voldelige impulser (i all fredsommelighet!)….

  4. Vidar Jørgensen, BKA Grenland | 12/10/2020

    Jeg må si meg veldig enig med innsender J F Knudsen , det har over tiden blitt tyngre å gi seg i kast med publikasjoner som beskriver, i følge anmeldelser, hvor langt vi har kommet i vår behandling av natur og miljø. Faktagrunnlaget er nå så stort at vi trenger ikke flere argumenter. Mange av de må gjentas ofte , særlig ovenfor klimaskeptikere og tilhengere av visse politiske avskygninger. Som oftest trekker forfattere også inn momenter som gir grunn til håp og optimisme tross alle negative fakta. Vi ser at mange unge, blekkulfgenerasjonen, tar til motmæle på ulike vis. Det er det som blir vår tids oppgave: å velge vårt uttrykk for motstand, opprør, sinne,, frykt og frustrasjon for å gjøre håpløshet til håp. Vi må diskutere hvor langt vi skal gå. ‘Bombe’ (fredelig) pressen med innlegg, gå ut på gater og torg, 1.mai-arrangementer osv. er fredelig nok, men kanskje altfor fredelig?
    Sosial ulydighet kan gjennomføres på mange måter uten at liv og helse settes på spill. Her hjemme er det i det siste Extinction Rebellion som har benyttet seg av de mest ekstreme virkemidler. Bellona og Greenpeace har kanskje brukt opp sine?
    Tilsvarende aksjoner er det kanskje ikke naturlig for oss å sette i gang, skjønt hvem vet hvis medlemsmassen i BKA domineres av yngre generasjoner som det nå er åpnet for?
    Enn så lenge må vi gi all vår til støtte de organisasjoner som allerede jobber for de gode sakene!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*