Hvordan begrense oljeproduksjonen?

melkøya

Melkøya utenfor Hammerfest 1. januar 2020. Foto: Lars Bjørn Mehus

Flertallet av norske politikere vil fortsette å utvinne olje og gass til siste dråpe eller så lenge det er marked for det. Det er en lite framtidsrettet politikk, også økonomisk, mener Kristoffer Rypdal, professor i Tromsø. Paris-avtalen bør suppleres med en tilbudsavtale som regulerer en gradvis nedtrapping i produksjonen av fossil energi. Ressursene i Arktis vil være et naturlig sted å begynne.

Kristoffer Rypdal er professor i klimadynamikk ved Universitetet i Tromsø og kjent klimadebattant i Nord-Norge. Også aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon.

Bør klimaavtaler baseres på tilbud eller etterspørsel, eller begge deler?

Hans Martin Seip hadde 18. desember et utmerket innlegg om det voksende gapet mellom planlagt produksjon av fossilt brensel i de kommende tjue årene og hva som kan forbrennes uten at vi kommer i konflikt med henholdsvis 2-gradersmålet og 1.5-gradersmålet.

Dette fokuset på produksjon av fossilt brensel, snarere enn utslipp fra forbrenning er av interesse fordi tilbudet av fossilt brensel vil være bestemmende for forbruket. Hvis tilbudet overstiger den «naturlige» etterspørselen, vil konsekvensen være fallende priser med vidtrekkende konsekvenser.

De økonomiske og politiske implikasjonene av et større fokus på tilbudssiden (produksjonen) ble drøftet i en artikkel av ni norske samfunnsøkonomer i den anerkjente vitenskapsjournalen Science den 26. juli. Artikkelen er kort og uten og vanskelig sjargong, og kan leses av de fleste. Dessuten har forfatterne levert et sammendrag som kronikk i Aftenposten.

På kollisjon med Paris-avtalen
Hva disse økonomene tar til orde for er etablering av en klimaavtale på tilbudssiden (supply-side treaty), som et supplement til eksisterende avtaler, som Paris-avtalen, som er på etterspørselssiden (demand-side treaty). Hvis de fleste land som forbruker fossilt brensel følger opp Paris-avtalen, så vil energi-effektivisering, utbygging av fornybar energi, og kvoteordninger eller avgifter på utslipp føre til at etterspørselen etter slikt brensel går ned. Dette resulterer i reduserte priser i fossilmarkedet og til at de minst lønnsomme fossile reservene blir liggende i bakken.

Dette er et scenario som vil ramme norske planer om utvinning i Arktis, og derfor er norsk olje- og gass-politikk på kollisjonskurs med Paris-avtalen. Denne politikken gambler på at Paris-avtalen skal mislykkes.

Avtale mellom produsentlandene
Det er imidlertid flere mulige scenarier enn at avtalen lykkes perfekt, eller mislykkes fullstendig. En sannsynlig mulighet er at land som i dag forbruker store mengder fossilt brensel, men som ikke har stor egen produksjon, vil bli stimulert av lave priser til å øke forbruket. Dette vil ikke skje hvis de innfører nødvendige klimatiltak som kvoter eller skatter på konsum av brensel, men fristelsen til å bryte Paris-avtalens forutsetninger er absolutt til stede. Slike stater kalles «free riders» og er et vanskelig problem i alle klimaforhandlinger, noe som viste seg med full tyngde i Madrid. Et annet problem med lave priser på fossilt brensel er at det gir en negativ stimulans til utvikling og produksjon av fornybar teknologi.

Forfatterne av den nevnte artikkelen foreslår derfor at det i tillegg til Paris-avtalen inngås en tilbudsavtale mellom de viktigste produsentlandene om begrensninger i produksjonen av kull, olje og gass. Dette kan bidra til å stabilisere prisene, selv om etterspørselen synker. Økonomene argumenterer for at dette er i disse landenes og produsentselskapenes økonomiske egeninteresse.

Hvis Paris-avtalen lykkes, vil brenselsprisene gå ned, og produksjonen må reduseres til et nivå der tapene for produsentene blir minst mulig. En tilbudsavtale vil ikke ha noen virkning, og vil derfor ikke gjøre noe fra eller til for produsentene, men klimaet vil vinne på Paris-avtalens suksess.

Hvis Paris-avtalen mislykkes, helt eller delvis, vil en tilbudsavtale mellom produsentene føre til at utslippene reduseres, men produsentene vil lide tap fordi de må begrense produksjonen. Så hvorfor skulle produsentene likevel være villige til å inngå en slik avtale? Det følger av at Paris-avtalens skjebne er usikker. Store økonomiske aktører vil alltid vurdere risiko, det er derfor de finansierer kostbare «Energy Outlooks» fra analysebyråer som IEA og DNV GL.

Det grønne paradokset
Hvis produsentene går ut fra at Paris-avtalen ikke overholdes, men tar feil i dette, så vil brenselsprisene falle, og produsentene lider store tap både på grunn av lave priser og fordi de har investert stort i ressurser som ikke kan produseres. Tapene blir større enn hvis reduksjonene er planlagt innenfor rammen av en tilbudsavtale. Å avvise en tilbudsavtale er derfor rasjonelt bare dersom produsentene er helt sikre på at Paris-avtalen mislykkes. Dagens norske oljepolitikk ser dessverre ut til å være basert på en slik antagelse.

Fra et klimaståsted er det også en annen grunn til å forsterke etterspørselsavtalen fra Paris med en tilbudsavtale, og det er at en forventning om at etterspørselen vil gå ned i framtida vil kunne føre til et kappløp om å utvinne de minst lønnsomme ressursene før dette skjer. For eksempel, et kappløp om å tømme de fossile ressursene i Arktis så fort som mulig. Dette fenomenet er kjent som «det grønne paradokset».

En tilbudsavtale, bør derfor starte med å fokusere på å få i stand forbud mot utvinning av disse marginale ressursene. Implikasjonene for norsk olje- og gasspolitikk er åpenbare, og bidrar nok til at oljelobbyen gjerne vil forbigå disse økonomenes forslag i taushet. Men vi andre bør holde poteten varm.

">
Spre kunnskap –
del denne saken!

2kommentarer

  1. Finn Bjørnar Lund | 02/01/2020

    Viktig analyse av fordelen med å gjøre noe med produksjonen av olje. Dessverre synes dette å være milevis fra interessen til Regjeringa som antakelig nøyer seg med å konstatere klimaproblemet i nyttårstalen!

  2. Hans Martin Seip | 03/01/2020

    Et svært nyttig innlegg. La meg bare legge til et par positive utviklingstrekk. Den europeiske investeringsbanken vil fra 2021 fase ut direkte og indirekte finansering av prosjekter basert på fossilt brensel. Goldman Sachs, som tidligere ikke har vist seg særlig miljøvennlig, vil slutte å finansiere boring i Arktis. Bernadette Demientieff, en representant for urbefolkningen i Canada og Alaska, skrev om kampen for dette i The Guardian 3 januar. Hun skriver at Goldman Sachs er den første amerikanske bank som kommer med en slik forpliktelse, og at håpet er at andre følger etter.
    https://www.theguardian.com/commentisfree/2020/jan/03/goldman-sachs-arctic-drilling-gwichin-banks

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*