Utslippskutt kan ikke vente

diagnose kloden
Karbondioksid-konsentrasjoner på den nordlige halvkule. (NASA)

De fleste politikere holder fast ved påstanden om at norsk olje er særlig «ren», og at norsk naturgass er «en bro til lavutslippssamfunnet» som erstatter mer forurensende kull. Men nye klimarapporter støtter ikke et slikt syn, viser en gjennomgang ved Hans Martin Seip. Så alvorlig som klimasituasjonen er blitt, finnes bare ett realistisk alternativ: Alle former for fossilt brensel må reduseres.

Professor emeritus i miljøkjemi, Hans Martin Seip, skriver for nettsida om faglige spørsmål. Han har i mange år arbeidet med forskning og formidling for Cicero Senter for klimaforskning.

Produksjon av alle former for fossilt brensel må reduseres
Hans Martin Seip

Nye rapporter understreker ytterligere hvor alvorlig klimakrisen er, og hvor mye det haster med tiltak som monner. Spesielt interessant er en rapport som ser på gapet mellom forventet produksjon av fossilt brensel og hvor mye som kan produseres dersom vi med rimelig sannsynlighet skal klare å begrense den globale oppvarmingen til 2°C eller helst 1,5°C. Bruken av kull må reduseres raskest og mest. Dette kan ikke skje ved betydelig overgang fra kull til gass. For å begrense økningen til 1,5°C må også gassproduksjonen avta kraftig fram til 2040, og reduksjonen må starte omtrent umiddelbart. Tas dette så alvorlig som det fortjener, vil det bli vanskelig å argumentere mot nedtrapping av norsk eksport av olje og gass.

Nye rapporter
En rapport fra Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) gir en oversikt over endringer i klimagassutslipp, temperatur, havnivå, havforsuring med mer fram til og med oktober 2019[1]. Konsentrasjonene av de viktige klimagassene, CO2, CH4 og N2O, fortsetter å stige også i 2019.  (En nylig rapport «The Global Carbon Budget 2019» anslår at CO2-utslippene fra bruk av fossilt brensel vil bli 0,6 prosent høyere i 2019 enn de var i 2018[2].) Global temperatur for perioden januar – oktober 2019 var 1,1 grad over førindustriell temperatur. Havnivået har i gjennomsnitt steget med 3,24 mm/år siden 1993 og stigningen har økt utover i perioden.

United Nations Environment Programme (UNEP) har kommet med en rapport som ser på hvordan global temperatur vil utvikle seg ved sannsynlige utslipp av klimagasser, eller utslipp som svarer til at landene følger opp forpliktelsene i Paris-avtalen[3]. Forskjellen mellom disse utslippene og de som vil begrense temperaturstigningen til 2 eller 1,5 grader, betegnes emisjonsgapet.  Rapporten hevder at utslippene må reduseres med 7,6 prosent per år fra 2020 til 2030 for at vi skal ligge an til å begrense stigningen til 1,5 grader. For 2 grader er verdien 2,7 prosent. Tatt i betraktning at utslippene har økt de siste årene, er selv 2,7 prosent per år en formidabel utfordring.

Rapport om produksjonsgapet.
Her skal vi se mest på en rapport som, i motsetning til rapporten fra UNEP, tar for seg planlagt produksjon av fossilt brensel og sammenlikner det med målene i Paris-avtalen[4]. Flere institutter har samarbeidet om denne, blant annet Stockholm Environment Institute og CICERO senter for klimaforskning. Den er den første i sitt slag mens UNEP har kommet med en rapport om emisjonsgapet hvert år de siste ti årene. Det er først de siste årene at mulige tiltak på tilbudssiden har fått mye oppmerksomhet.  Gunnar Kvåle og jeg har omtalt dette i en kronikk i Dagsavisen i juli i år (https://www.dagsavisen.no/debatt/utilstrekkelige-tiltak-1.1534834)

Den nye rapporten hevder at det er viktig å se på tiltak som begrenser tilbudet av fossil energi. Spesielt kan en kombinasjon av tiltak på tilbud- og etterspørselssiden være effektiv.

En hovedkonklusjon er at sett samlet for alle produksjonsland planlegges det å produsere omtrent 50 prosent mer fossilt brensel i 2030 enn det som stemmer med et 2°C scenario og 120 prosent mer enn det som vil svare til et 1,5°C scenario. Dette globale produksjonsgapet er enda større enn emisjonsgapet omhandlet i UNEP-rapporten. Dette henger sammen lite politisk vilje til å begrense produksjonen, og dermed ambisiøse nasjonale planer, subsidier til produsenter og andre former for offentlig finansiering.

Figurene nedenfor viser hvordan produksjonen av kull, olje og gass vil utvikle seg dersom en ser på landenes produksjonsplaner (rød kurve), og dersom en tar hensyn til forpliktelsene landene har påtatt seg i Paris-avtalen (brun kurve). De to andre kurvene viser hvordan produksjonen må være for at den globale temperaturstigningen skal begrenses til h.h.v. 1,5 og 2 grader. Disse kurvene er fremkommet ved bruk av en rekke modeller. Et krav er at det skal være minst 66 prosent sannsynlighet for at temperaturstigningen ikke vil overskride 1,5 eller 2 grader. Modeller som antar en svært høy grad av såkalte negative utslipp (dvs. CO2 fjernes fra atmosfæren), er ikke benyttet. Fargete områder viser spredningen i resultater med ulike modeller.

Produksjonsgapet er generelt størst for kull, men i 2040 er det beregnet å være omtrent like stort for kull og olje for 2°C temperaturstigning. For gass er det også et betydelig gap i 2040, men det er stor forskjell på 1,5 og 2 grader. Dersom vi godtar 2°C oppvarming, kan gassproduksjonen være omtrent den samme i 2040 som nå, mens en grense på 1,5°C krever snarlig og betydelig reduksjon.

Rapporten påpeker det uheldige i at internasjonale avtaler ikke gir noe initiativ til å begrense produksjon av fossil energi siden det bare er territoriale utslipp som registreres. Den hevder også at det er en vanlig misforståelse at redusert produksjon et sted, bare fører til en like stor økning et annet sted. Det henvises til en studie der det ble funnet at ved en reduksjon i oljeproduksjonen på ett fat et sted reduseres den globale produksjonen med mellom 0,2 og 0,6 fat.

Noen viktige land
Rapporten diskuterer utviklingen i viktige land (Kina, USA, Russland, India, Australia, Indonesia, Canada, Tyskland, UK og Norge). Figurer viser utviklingen i produksjonen av kull, olje og gass i disse landene under forutsetning av at energipolitikken ikke endres vesentlig. Her skal vi bare gi noen få kommentarer til noen av disse landene.

Kina er verdens største produsent av kull. Ifølge rapporten vil kullproduksjonen øke litt de første årene for så å avta, først langsomt og deretter raskere fram mot 2040. En raskere reduksjon vil bety mye for verdens CO2-utslipp. Selv om det ikke er med i rapporten, kan det være verdt å nevne at en nylig undersøkelse av 344 byer i Kina viste at elektrisitet fra solenergi var billigere enn fra nettet i alle. I 22 prosent av byene var elektrisitet fra solenergi konkurransedyktige sammenliknet med elektrisitet fra kullfyrte kraftverk med renseanlegg for svovel[5]. Dette gir kanskje en viss grunn til optimisme i en ellers skremmende utvikling.

Oljeproduksjonen i Kina er beskjeden og antas å forbli på omtrent samme nivå. Gassproduksjonen er viktigere og antas å øke fram mot 2040.

USA produserer mer olje og gass enn noe annet land, og bare Kina produserer mer kull. Kullproduksjonen antas å avta langsomt fram til 2040. Oljeproduksjonen vi øke kraftig de første årene for så å flate ut. Gassproduksjonen antas å øke kraftig i hele perioden. Slår disse prognosene til, vil CO2-utslippet fra fossilt brensel produsert i USA være 40 prosent høyere i 2025 enn det var i 2005.

Prognosene for Australia er også skremmende. Her er det kullproduksjonen som vil stige raskt fram til omtrent 2035 for så å flate ut. CO2-utslippet fra produsert fossilt brensel vil være nesten dobbelt så stort i 2030 som i 2005.

For Norge viser prognosene økt produksjon av både olje og gass de første årene, deretter faller den betydelig. Rapporten beskriver Norges olje- og gasspolitikk ved at det legges vekt på maksimal utnyttelse av ressursene ved tekniske forbedringer i eksisterende felter, økt utforskning i områder der det allerede er aktivitet og gradvis utvidelse til nye områder særlig i Arktis. Dette er fra en rapport til Stortinget fra 2011. Det bemerkes imidlertid at det er økende bevissthet om at fremtidig politikk kan bli påvirket av utviklingen i internasjonal klimapolitikk.

Mulige tiltak for å redusere produksjonsgapet
Rapporten omtaler en rekke tiltak. Disse kan være påbud eller økonomiske tiltak. Reguleringer som begrenser leting etter nye felt og ny produksjon er viktig. Dette ble også poengtert i en leder i det velrennomerte tidsskriftet Nature i april 2018. Der heter det: Å redusere karbonutslippene betyr å ta smertefulle avgjørelse: stoppe nye investeringer i leting etter og produksjon av fossilt brensel, og så stenge eksisterende anlegg.

Blant økonomiske tiltak er fjerning av subsidier viktig, det er også skatter og avgifter på produksjon eller transport av fossilt brensel. Det må settes i gang tiltak som letter omstillingen til redusert produksjon både for arbeidere og for samfunn som er avhengig av slik aktivitet.

Flere banker og fond har begrenset investeringene i prosjekter basert på fossil energi. Spesielt interessant er det at Den europeiske investeringsbanken fra 2021 vil fase ut direkte og indirekte finansering av prosjekter basert på fossilt brensel.

Rapporten påpeker at overinvestering i produksjon medfører risiko for arbeidsledighet og bortkastet kapital dersom innsatsen for å redusere avhengigheten av fossilt brensel skyter fart. I rapporten så vel som i mye annen beslektet engelskspråklig litteratur, er begrepet «stranded assets» mye brukt. Vi kan kanskje oversette det med «etterlatte verdier».

[1] WMO Provisional Statement on the State of the Global Climate in 2019. https://library.wmo.int/doc_num.php?explnum_id=10108
[2] Friedlingstein og medarbeidere, 2109. Global Carbon Budget 2019
https://www.earth-syst-sci-data.net/11/1783/2019/
[3] UNEP, Emission Gap Report 2019. http://www.unenvironment.org/emissionsgap
[4] The Production Gap Report,  http://productiongap.org/
[5] Yan og medarbeidere, 2019. City-level analysis of subsidy-free solar photovoltaic electricity price, profits and grid parity in China. Nature Energy,  Nature Energy volume 4, pages709–717. https://doi.org/10.1038/s41560-019-0441-z

2kommentarer

  1. Harold Leffertstra | 18/12/2019

    Meget bra artikkel av Hans Martin Seip med mye nyttig informasjon.
    Norsk naturgass er en tvilsom bro til lavutslippssamfunnet. Til tross for hva vår nye olje- og energiminister sier. Den vil riktignok kunne halvere CO2-utslippene ved erstatning av kullkraft i blant annet Tyskland men så er det stopp. Videre reduksjon krever CCS (karbonfangst og lagring), en løsning som vil kreve ekstra gass og som vil gjøre strømmen så dyr at den ikke vil kunne konkurrere med fornybar strøm. Og fortsatt ha et betydelig større klimagassutslipp enn f.eks sol og vind. Men da er pengene investert i gasskraftverk, penger som kunne ha vært investert i fornybar energi. Enhver krone investert i fossilt er en krone mer til karbon i atmosfæren og en krone mindre til fornybar og energieffektivisering og forsinker den grønne omstillingen.

    Naturgass fra fracking er ingen bro i det hele tatt, i hvert fall ikke til noe bedre; metantapene fra utvinning og transport ser ut til å være betydelige og den plutselige økningen av metangass i atmosfæren etter 2006 er satt i forbindelse med fracking boomen i USA som skjøt fart etter 2000. Den kan dermed gjøre vondt verre.

    Med henvisning til en rekke tunge rapporter nevner Hans Martin Seip at for å holde opvvarmingen innenfor 1,5- 2 grader må produksjon og bruk av kull og olje men også gass fases ut hurtig, i løpet av et par tiår. Da er det meningsløst å investere i leting etter enda mer olje og gass som vil binde økonomisk til langvarige utslipp av klimagasser. Det gjelder også Norge, og Norges energiselskap Equinor. Som til tross for navnet «energiselskap» fortsatt bruker 95 prosent av sine investeringer på fossilt. I Norge og andre land.

  2. Finn Bjørnar Lund | 18/12/2019

    Takk, Hans Martin, for solid faglig argumentasjon som gir god bakgrunn for klima- og miljøbevegelsens syn. Det er påfallende at hverken oljelobbyen eller ansvarlige politikere i eller utenfor Regjeringa går i mot denne faglige argumentasjonen. I stedet repeteres svært tvilsomme påstander om vår rene produksjon, om at det vi evt. ikke produserer vil andre gjøre enda verre, at det er markeds-etterspørselen som må avgjøre vår produksjon osv. osv. Glemt er at både markedet og struping av KFKgass-produksjonen reddet ozonlaget. Hvis markedet skal styre dette alene, spiller vi hasard med framtida. Det er utrolig at folk med utdanning kan holde på slik i vår opplyste tid!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*