Kjære barnebarn, kjære farfar …

barnebarn steinar
"Vi er bare tenåringer og det er vanskelig å tenke så mye på klimaendringer når det er så mye annet som er relevant i livene våre." Tvillingene Alva og Simone Winther Lorange i julebrevet til sin bestefar.

«Ingenting gleder meg mer enn tanken på dere, og være sammen med dere», skriver Besteforeldre-leder Steinar Winther Christensen, i Vårt Land, i en felles kronikk og julehilsen til barnebarna Alva og Simone. «Vi har alltid hatt lyst på egne barn», skriver de to 15-åringene. «Vi har tenkt at de kommer til å få en bra oppvekst, med trygge rammer slik vi har fått. Men i det siste har vi blitt usikre.»

Steinar er takknemlig for denne muligheten til å stå fram i klimakampen, sier han, ikke bare for barnebarna, men sammen med dem. – Det er jo flott gjort av Vårt Land at vi får komme til orde på dette måten. Og jeg er virkelig stolt over mine to tenåringer, som har et slikt refleksjonsnivå. Vi skal selvfølgelig ikke overlate til de unge å rydde opp i all dritten vår generasjon har skapt! Det er jo derfor vi har Besteforeldrenes klimaaksjon. Men det er veldig oppmuntrende å tenke på at disse om få år er velgere – og våre neste generasjons folkevalgte!

Kjære farfar

Som ungdommer i Norge i 2019 er vi født inn i et land med en fantastisk overflod, men samtidig i en verden som står overfor kjempestore utfordringer. Din generasjon, besteforeldregenerasjonen, bygde opp landet etter vanskelige år med fattigdom og krig. Men ting har endret seg mye siden det. Dere jobbet hardt og skapte et trygt og godt demokratisk samfunn, materiell velstand og et land rikt på muligheter for barnebarna deres. Det er vi takknemlige for, men den prisen har også hatt en bakside.

Vi er født inn i et land og et samfunn der forbruket gjennomsnittlig er veldig høyt. Det er tilrettelagt for at vi kan bruke og forurense mye, og det er en grunnleggende del av det å leve her i Norge. Vi har penger nok til å kjøpe mobiltelefoner, dra på ferier, kaste mat og kjøpe nye klær så fort de gamle blir kjedelige. Nå ser vi at den overfloden vi har vokst opp med her i Norge ikke er bærekraftig, og at et samfunn som forbruker mer og mer kommer til å ødelegge naturen og fremtiden. Tidligere generasjoner har gjort det mulig for oss å leve så godt som vi gjør, men den overfloden har en bakside, for de har ikke gjort det som trengs for å sikre en bærekraftig framtid.

Vi har alltid hatt lyst på barn selv. Men i det siste har vi tenkt litt på det. Vi har alltid gledet oss og tenkt at vi en dag skal få barn, og at de kommer til å få en så bra oppvekst som mulig med trygge rammer og forhold slik som oss. Men er det egentlig realistisk? Kommer vi og våre barn til å ha de samme mulighetene, den samme tryggheten eller den samme tilgangen på rent vann og mat i overflod som i dag?

Du er en av dem som kjemper for at vi og våre barn skal få de mulighetene, men det er lett å tenke at det likevel ikke er nok. De eldre generasjonene er de som burde, men ikke i stor nok grad lager klimavennlige løsninger. For oss er det rart og skuffende å se at politikere og de som sitter med makten gjør så lite! Vi forventer at den voksne generasjonen viser modenhet, klokskap og en fellesskapsfølelse når de tar valg. Det er deres ansvar som voksne å sammen skape løsninger som er bærekraftige og funker. Vi forventer ikke at de skal finne perfekte løsninger og aldri være uenige. Men egenskapen å kunne sette andre foran seg selv og sine egne behov, og kunne se på det større bilde og vite at det er dette som betyr noe nå, det forventer vi. Det er umodent og egoistisk å tenke og bruke tid og ressurser på saker som handler om bompenger og småting når det er så mye annet som er større og viktigere. Vi forventer at voksengenerasjonen engasjerer seg i klimapolitikken og setter barnebarnas fremtidig foran sine egne overfladiske behov. Det er kanskje litt vel kritisk å si, men det er endel sannhet i det. Den eldre generasjonen har levd liv med materiell overflod, og det er kanskje nå tid for å tenke på barnebarnas fremtid.

Men om de voksne og de som har politisk og økonomisk makt ikke gjør noe, så blir det kanskje opp til oss ungdom å gjøre noe med det. Det er vi som skal leve på denne kloden resten av livet vårt og forhåpentligvis få barn som også kan leve her. De fleste ungdommer vil ikke bruke hele tiden og livet sitt på å bekymre seg og tenke på klimaet, men alle ønsker seg jo en trygg verden å leve i, med bærekraftige løsninger. Men det er ikke lett. Alle kan ikke være Greta Thunberg, og hun representerer nødvendigvis heller ikke flertallet av dagens ungdom. På samme måte som hos de voksne, så er det kanskje sånn for oss: Vi vil ikke bruke livene våre på å bekymre oss over fremtiden, når det er NÅ vi lever. Selvfølgelig vil vi gjøre de vi kan for å forbedre klimaet og ikke forurense mer enn nødvendig. Men, vi er bare tenåringer og det er vanskelig å fokusere så mye på klimaendringer når det er så mye annet som er relevant i livene våre. Vi og alle andre i Norge er vokst opp i et velferdssamfunn hvor vi forurenser og ikke tenker spesielt mye over hva slags konsekvenser livene våre får. Det er ikke så lett å bryte med det mønsteret vi så lenge har fulgt, selv om det nå nesten er nødvendig.

Menneskeheten har alltid stått over store utfordringer, men kanskje ingen så store som denne. Vi står ovenfor en krise, men vi håper og tror at vi kommer til å finne en løsning på det. Verden har alltid, og kommer alltid til å stå ovenfor store problemstillinger som ingen vet svaret på. Heldigvis finnes det mange som klarer å se de faktisk store problemene og tenke helhetlig og fremover. Du er en av dem, farfar. Du gjør en enorm innsats og bidrar for at vi alle skal få det bra. Vi setter utrolig pris på det, og ser det du gjør. Samtidig lever vi nå, og først og fremst vil vi ha tilstedeværelse og oppmerksomhet av deg. Du er en kjempeviktig del av livet vårt og vi elsker å tilbringe tid med deg. Klimaet er kanskje en ting som står høyt på din tanke og prioriteringsliste, men du må huske på at uansett om det ordner seg eller ikke, har vi fått det livet vi har. Her og nå. Det er viktig å sette pris på det og nyte de dagene vi får. Kanskje går klimaet og verden til helvete, men vi kan fremdeles ha det bra og leve. Hva er poenget med livet hvis vi bare skal bekymre oss og se fremover?

Så kanskje må vi finne en måte hvor vi både har det bra her og nå, men også sikre oss en bra fremtid. For å få til det må vi klare å jobbe og samarbeide på tvers av generasjonene.

Kjære barnebarna mine

Det sies gjerne at barnebarna er “livets dessert”. Det tror jeg egentlig oppleves for alle besteforeldre. Intet teller mer enn den omtanke vi har for dere som kommer etter oss. Og ingenting gleder meg mer enn tanken på dere når jeg skal sende min julehilsen til to 15-åringer. Jeg elsker å være sammen med dere, høre hva dere er opptatte av, om venner, kanskje om kjærester, om skole, utdanning, jobb, egne barn og familie. Om hvilke tanker dere har om fremtiden. Om alle drømmer dere måtte  bære på.

Dere unge er fremtiden til denne fantastiske jorda vår som vi voksne så gjerne vil gi videre i samme gode stand som da vi selv overtok den. Gi dere vår største og viktigste gave! Men kan vi det i en tid hvor verdens klima er alvorlig truet på grunn av stigende temperaturer i lufta og i havet? Vi vet at dette skyldes verdens fortsatte store produksjon og forbrenning av olje og gass. Vi vet at verdens utslipp av CO2 bare øker. Vi vet at Norge på ingen måte gjør nok og selger vår olje som aldri før.  Vi vet at Norges og verdens politikere ikke klarer å bli enige om en effektiv klimapolitikk og har sviktet siden FNs klimaforhandlinger startet for over 25 år siden. Vi vet at denne klimagalskapen må stanses om få år for å unngå en global naturkatastrofe som vil gjøre deler av kloden ulevelig. Dette vil ramme oss alle.

En slik klode kan jeg ikke gi fra meg. Jeg vil kjempe for å redde klimaet sammen med alle besteforeldre. Jeg vil kjempe for alle barn og barnebarns fremtid. Derfor har jeg gått inn i Besteforeldrenes klimaaksjon og også sagt ja til å bli leder. Vårt slagord «Barnas klima vår sak» sier det meste. Min generasjon skapte det norske olje-eventyret og vår store rikdom. Uten å tenke over det medvirket vi samtidig til den klimatrussel vi i dag må løse. Derfor har min generasjon et særlig ansvar for å gjøre hva vi kan og stå sammen med all den ungdommen som nå reiser seg i kampen for sin fremtid. Å kjempe mot udugelige klimapolitikere, mot oljeselskapene og mot olje-lobbyen er både et samvittighetsspørsmål og et moralsk ansvar. Det er egentlig uforståelig at ikke et opplyst folk som vårt i mye større grad forstår dette.

Ikke all ungdom kan være en Greta Thunberg, men hun er en god ledestjerne. Jeg hørte talen hennes fra FNs klimakonferanse i Madrid. Hun setter i klartekst ord på hva som er dagens klimasituasjon og hva som må gjøres nå. Hennes tale var et oppgjør med verdens stadig sviktende klimapolitikere som vi ikke lenger kan stole på. Hun avsluttet talen med det viktigste: Det er at det finnes håp. Og at håpet det er oss,- FOLKET!

Også jeg tror på folket, – på alle voksne og ikke minst på ungdommen som alle snart kan avgi sin stemme og bestemme over sin egen klimafremtid.

For uten tro, intet håp. Og Norge har med sin store teknologiske kompetanse og sine mange penger enorme muligheter for å klare en omstilling til et fossilfritt samfunn dersom myndighetene hjelper økonomisk med dette. Vi er et lite land i verden, men vi har økonomi til å gå foran og slutte med å skade klimaet gjennom vår oljepolitikk. Vi kan skaffe Europa elektrisk kraft ved å bygge ut flytende havvind, ruste opp gamle vannkraftverk, vi kan spare på strømforbruket.  Kanskje dusje litt mindre? Og vi kan tenke over vårt eget forbruk, – ikke minst når det nå går mot jul. Som ung var det smått med materielle goder, men vi savnet ikke mye. Det var hvit jul og vi gikk på ski. Vi elsket den trofaste snøen. Noen gamle sier at «alt var bedre før». Noe var nok bedre, noe ikke. Det som i hvert fall var bedre var et klima med tydelige årstider som kom og gikk.

Det er viktig for meg å si at ansvaret for å redde klimaet ikke er ungdommens  ansvar. Ansvaret for hva Norge kan gjøre ligger først og fremst hos våre myndigheter. Ikke glem det! Dere unge må fortsatt glede dere over en spennende ungdomstid full av liv og hvor jeg ønsker dere forblir friske, tar vare på hverandre og de saker rundt dere som betyr noe. Så skal jeg – så lenge helsa holder –  sammen med andre besteforeldre gjøre mitt beste for at vi beholder optimismen og gir dere i arv en flott og levelig fremtid.

6kommentarer

  1. Gro Nylander Privat | 20/12/2019

    Nydelig, og en original tilnærming til klimasaken! :-)) Gro

  2. Steinar Høiback | 20/12/2019

    Veldig fint Steinar, godt og vakkert skrevet. Takk for at den ble delt.

  3. Finn Bjørnar Lund | 20/12/2019

    For en flott opptakt til julestemninga med denne formidlinga mellom de unge og farfar! Takk Alva, Simone og Steinar

  4. Inge Bakke | 20/12/2019

    Veldig bra perspektiv. Og så trenger vi ikke være besteforeldre, eller være eldre i det hele tatt, for å føle ansvar for skjebnen til våre etterkommere.

  5. elisabeth tveter briseid | 20/12/2019

    Nydelig og tydelig. Tusen takk!

  6. Christian F. Holst | 21/12/2019

    Takk, Steinar! Leste artikkelen først i Vårt Land. Meget godt skrevet både av deg og dine to barnebarn. Det ser en slik artikkel som Aftenposten burde tatt inn. Den er saklig og klar om hva klimasaken gjelder! Min kjære Kristin sier artiklen er hjertevarm og riktig!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*