Besteforeldrenes klimaaksjon ønsker seg «en stigende karbonavgift med sosialt rettferdig fordeling», ifølge vedtak på årsmøtet 2018. Bak formuleringen ligger en strid om virkemidler, der tilhengerne av «KAF» er på offensiven. De mener avgifter med tilbakefordeling er det som skal til for å få et grønt skifte, med oppslutning fra folk flest – fordi det lønner seg også økonomisk.
Blant de mest aktive for å få Besteforeldreaksjonen til å gå for KAF, er Hallvard Birkeland i Bergen. Nå har han skrevet en kronikk om saken i nettmagasinet Energi og Klima sammen med leder i Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg.Se: Innfør en stigende karbonavgift og del den ut til folket!
Fra artikkelen:
Vår avhengighet av fossil energi er hovedgrunnen til at utslippene ikke blir kuttet raskt nok, og denne avhengigheten har blitt ytterligere forsterket av at fossil energi fortsatt er det billigste alternativet. Dersom vi skal kunne kutte utslippene raskt nok, må fossil energi bli dyrere. Prisen burde inkludere de reelle kostnadene som fossil energibruk har for både miljø og samfunn.
Men her også ser vi at det mangler politiske vilje til å endre på avgiftssystemet vårt slik at fossil energi blir dyrt nok. Den årlige striden rundt statsbudsjettsforhandlingene viser hvor vanskelig dette er. Det ender gjerne med en liten økning i drivstoffavgifter, som blir oppveid av lettelser i andre avgifter for bilistene. Gjennom flere år har vi sett at frykten for et opprør mot økte avgifter på drivstoff har satt en effektiv stopper for de endringene som trengs. Samtidig sier over halvparten av nordmenn at de gjerne vil øke drivstoffavgiftene, dersom de vet at pengene går til miljøtiltak, ifølge en undersøkelse fra Cicero. Dette viser at det er vilje i folket til endring. Men denne viljen kan lett svekkes når det reises tvil rundt effekt og urettferdige utslag av stigende priser, som at bare de rike vil kunne fortsette å fly til Syden, mens det blir for dyrt for lavinntektsgrupper.
Klimatiltak står langt sterkere om de har folkelig støtte, enn uten dette. Karbonavgift til fordeling er et forslag som er utformet nettopp for å oppnå brei folkelig støtte: den sørger for at alle blir kompensert for det gjennomsnittlige karbonforbruket i samfunnet, men gir likevel sterk stimulans til å gå bort fra fossile brennstoffer.
Dette er en gammel ide som blant andre James Hansen har ivret for. Den er delvis innført i British Columbia i Canada, men er et uprøvd konsept i internasjonal målestokk. Birkeland og Lundberg (B&L) tar i sin kronikk Nobelprisvinner William Nordhaus til inntekt for ideen. Det tror jeg er litt drøyt. Jeg har lest en del av Nordhaus arbeid. Han har blant annet jobbet med å sammenligne den økonomiske effektiviteten av karbonkvoter og ren karbonskatt, og vist at fra et teoretisk samfunnsøkonomisk synspunkt er disse to formene for karbonprising likeverdige.
B&L trekker fram at folk er mer villige til å betale avgifter hvis de vet at pengene går til miljøtiltak. Men KAF står jo for det motsatte, nemlig at pengene går tilbake til folk for fritt forbruk. Det er altså ikke et system for å finansiere miljøtiltak.
Utslippsreduksjonene med KAF består utelukkende i at karbon-intensive produkter og tjenester blir dyrere, slik at forbrukere og produsenter får et økonomisk insentiv til å velge produkter og produksjonsmetoder som gir lavere utslipp. Dette KAN være et effektivt virkemiddel, men det er vanskelig å forutsi hvor store utslippsreduksjonene vil bli. I et internasjonalt kvotesystem som omfatter alle land og alle næringer er derimot utslippene 100 prosent kontrollerbare.
I et KAF-system vil alle ha et økonomisk insentiv for utslippsreduserende atferd, og dette vil føre til at utslippene ofte vil bli kuttet i sektorer der det er lite samfunnsøkonomisk lønnsomt å gjennomføre store kutt. I et system med salgbare kvoter vil kuttene bli gjort i de sektorene der det er billigst.
Den sosiale fordelingseffekten av KAF er også diskutabel. Teorien bak KAF er at de rike, som har råd til å karbonintensivt forbruk, vil måtte betale mer. Realiteten kan vel heller bli at dyre produkter og tjenester med lave utslipp blir mer konkurransedyktige, men de er det bare de rike som har råd til. Hvis de rike går over til et slikt dyrt konsum av produkter med lavt utslipp, så blir det fortsatt den gjennomsnittlige forbrukeren som må betale for utslippene.
Jeg synes BKA skal være forsiktige med å ta standpunkt til et spesifikt system for karbonprising på det nåværende tidspunkt. Dette er ikke et prinsipielt spørsmål, og løsningen må basere seg på hva som skjer i verden omkring oss, dvs. på politiske realiteter. B&L gir inntrykk av at KAF kan eksistere side om side med EUs kvotesystem. Det kan jeg ikke se er mulig.
Derimot mener jeg BKA bør stimulere til fortsatt åpen debatt om temaet.