– Selvfølgelig er det galt

solheimfl

Moralfilosof Arne Johan Vetlesen er ikke imponert over sjefen for FNs miljøprogram, Erik Solheim, som har latt seg intervjue av Flysmart24.no, «Nettavisen for billig og behagelig reise». Det er ingen som bør ha dårlig samvittighet for å fly, fastslår han, og skryter av selskaper som «gir folk muligheter til å reise for en billig penge». Solheim er så mye i lufta at han har mistet bakkekontakten, skriver Vetlesen.

Klimaflygelederen
Solheim legger ut om sine «godt over 100 flyturer i året», fastslår at flytrafikken «kommer til å vokse drastisk» og anser at det «eneste realistiske svaret er å gjøre flyene mer miljøvennlige» ved hjelp av ny teknologi. Solheim er klar på at «folk som reiser mye med fly ikke skal føle at de gjør noe galt».

Selvfølgelig gjør de noe galt, enten de føler det eller ei: hver eneste flytur gjør sitt til å forsterke klimaproblemene Solheim i sin lederjobb har et hovedansvar for å løse. Og hva mer er: Hver eneste reisende vet det. Med et snitt på elleve flyreiser i året er nordmenn på verdenstoppen i selve paradegrenen av klimafiendtlig transport. Å følge Solheims eksempel, i tråd med at en leder går foran og viser vei, ville innebære en tidobling av dette rekordartede gjennomsnittet. Snart er vi mer i luften enn på bakken. Solheim er like fullt det motsatte av unnskyldende og angrende. Og han tar hatten av for Norwegian-sjefen Bjørn Kjos som «gir folk muligheter til å reise for en billig penge».

En av farene ved å være så mye i luften er at bakkekontakten mistes. FNs miljøsjef har ingen opplevelse av skadene hans reisevaner bidrar til å forårsake: Skadene er abstrakte og usynlige, de berørte – mennesker og andre skapninger og livsformer – usette og anonyme. Solheims insistering på at han ikke skal ha «dårlig samvittighet» for det han gjør, og på at kritikk med moralsk fortegn er dødfødt, er trolig representativ for holdningene til folk flest.

Ved å flagge at han ikke krever noe av seg selv, men fortsetter å gjøre eksepsjonelt mye av noe han vet er skadelig, så kommuniserer han at han ikke krever noe av andre heller. Moralen er at du for all del ikke skal moralisere; å unngå å fornærme noen er trumf, uansett saklig grunnlag og at en ubeboelig klode er det varslede resultatet av atferden.

Det kan virke besnærende at en person i en lederstilling ikke later som han er bedre, og ikke handler annerledes, enn Ola og Kari. Problemet er bare at så mange i dette tilfellet rent faktisk handler galt. Det er ikke kritikken med moralsk fortegn det kommer an på, enn si samvittigheten forstått som en apolitisk privatsak, men de høyst reelle virkningene for noe – klimaet – som ikke bryr seg om hva vi måtte føle når vi gjør det skadelige vi gjør.

Følgelig er ikke det viktigste med Solheims uttalelser om de røper at han er en dust som handler moralsk forkastelig, man at de utvetydig forteller at han er uegnet som leder. En leder i gavnet, ikke bare i navnet, er ikke en plettfri person, en som aldri gjør feil. En leder er en som krever noe, av seg selv så vel som av andre, selv om det gjør vondt og vekker motstand, fordi det problemet krever er endret atferd, endringer som bryter med etablerte vaner og personlig komfort, i tillegg til å utfordre sterke kommersielle interesser. Å stryke en klimaversting som Norwegian med hårene er så langt fra ledelse som det er mulig å komme.

Våre barn og barnebarn vil snarlig, og med full berettigelse, spørre hvordan det var mulig for en generasjon voksne å oppføre seg så lite voksent i betydningen modent; hvordan det var mulig å la så veldokumentert skadelig atferd bli ledsaget av godmodig latter og et panser av moralsk uangripelighet à la tospannet Solheim og Kjos. Som miljøskribenten Dale Jamieson skriver, er det dypere problemet at «når vi i dag står overfor muligheten for at det globale miljøet vil bli ødelagt, så er ingen ansvarlig for det» – ingen anser seg, subjektivt, ansvarlig, selv om vi objektivt sett er medansvarlige. Kulturelt og psykologisk har vi en forestilling om individuelt moralsk ansvar som viser seg fullt forenlig med at vi medforårsaker uopprettelige økologiske skadeverk. Forandringen som trengs består i å se atferd som flyreiser som en krenkelse av plikter vi har som medlemmer av et fellesskap; som ansvarsfulle voksne, som borgere.

Konkret betyr dette at det er galt å utføre en handling hvis forventede skadevirkninger er større enn ved tilgjengelige alternativer. I stedet for å tilbringe tre av ukens netter på et fly for å delta på konferanser om alvoret ved klimaendringene, kan Solheim delta på Skype fra kontoret. For en klimasjef er det egentlig en selvfølge. For det er ikke virkningene av de fremtidige «teknosmarte» flyreisene vi står til ansvar for, men hva vi har gjort så langt, og gjør i morgen.

(Trykt i Klassekampen 28.8, gjengitt med tillatelse fra forfatteren)

2kommentarer

  1. Bjørn Økern | 29. aug 2018

    Etter min mening, – og etter å ha fulgt med hva denne mannen har gjort, sagt og ment, år etter år og i forskjellige stillinger; vil jeg uten videre karakterisere ham som «en løs kanon på hvilket som helst dekk»

  2. Lars Hauge | 4. sep 2018

    Solheim har alltid vært ei vinglebøtte og helt uten ryggrad. For en utrolig uttalelse av en miljøvernsjef(???????)!

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*